Refleksjon: Halloween

Jeg må innrømme at jeg har blandede følelser for Halloween. En av de vanligste kritikkene her i landet er denne dagens kommersielle rolle i vår kultur. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på de som kjenner meg, men jeg anser faktisk dette aspektet for å være blant de mer positive. At noe er kommersielt bør ikke uten videre diskvalifisere det. Kommersialisering på et fritt marked skjer som resultat av mange nok mennesker ønsker å bruke ressurser på noe til at det blir lønnsomt for menneskene bak konseptet. Det blir faktisk et uttrykk for folkekultur.

Men at jeg er for dannelsen av folkekultur betyr ikke på noen måte at jeg liker alt som kommer inn under denne kategorien! Jeg hater country og danseband, jeg hater grilldress og crocks og jeg hater folkelige uttrykk. Og Halloween...jeg er ikke spesielt begeistret for skjeletter og spøkelser. Edderkopper hater jeg mer enn danseband og crocks til sammen og svarte katter og gresskar liker jeg hele året. Frankenstein og hans monster (som ikke er samme individ!!! Når jeg hører noen omtale monsteret som Frankenstein går jeg fra alle prinsipper om toleranse og ikke-aggresjon) er interessante som litterære skikkeliser og min interesse i slaviske kulturer lar meg ikke komme utenom vampyrskikkelsene. Men å kle seg ut som disse... Nei, jeg har nok ikke tatt denne nye festdagen til mitt hjerte.

Mange klager også over ufordelaktig oppførsel som kommer i kjølvannet av denne dagen. Helt alvorlig; la oss ikke skylde på dagen. Mennesker som bruker høytiden som unnskyldning for å være til plage for andre må selv ta ansvar for dette, og de som plages må legge ansvaret på de som plager; ikke på dagen. Vandalisme og trakassering bør håndteres på samme måte som årets resterende dager, og de som bruker dagen på å drikke seg full ville med all sannsynlighet gjort dette uten innføringen av en kommersialisert keltisk høytid. Vi nordmenn er ikke akkurat kjent for å behøve en unnskyldning for å drikke oss full.

Men hvis vi går bak det rent kommersielle, så har faktisk denne dagen en interessant historie. Absolutt verd å se:



Dessuten er Halloween en perfekt dag til å dele min interesse i gruppen Squirrel Nut Zippers. Jeg elsker referansene til mellomkrigstiden, de gotiske innslagene (jeg er tilhenger av det gotiske som et aspekt av den mørke romantikken, ikke som den moderne subkulturen goth) og de svingende rytmene.

Mote & Skjønnhet: Skjønnhetstips

Motebladene bugner av skjønnhetstips. Hvordan gjøre puppene større og hoftene mindre. Matte eller glossy lepper? Fremheve midjen eller bena? Eller kanskje begge deler? Men faktum er at all verdens kosmetikk og designerplagg vil være bortkastet med mindre visse faktorer er til stede. Og dette er ikke noe politisk korrekt feel-good prat om at ekte skjønnhet kommer innenfra. Dette er derimot fem punkter jeg mener lar klær og skjønnhetsprodukter komme til sin rett.

1. Vær selvbevisst - vi er heldige som har det frie marked til å forsyne oss med et enormt utvalg klær og kosmetikk (der fikk jeg sagt det også! En ny dag; et nytt slag for kapitalismen!). Dette er særlig bra siden vi mennesker er så ulike. Vi har ulike former, farver, livsstil og så videre. Og det må bety at noe som passer til én ikke nødvendigvis passer til alle andre. Når man velger stil kan man ikke ignorere dette. Når man investerer i mote (som i denne sammenheng også inkluderer kosmetikk) må man ta alle sine fysiske trekk med i betraktningen samtidig som man må vurdere hvilket inntrykk man ønsker å gi. Og enda viktigere; hvilket inntrykk ens fysiologi og mote sammen kan gjøre troverdig. Er man over 18o vil man få problemer med å fremstå som liten og søt; heller bør man utnytte det faktum at man er høy og flott og garantert blir beundret og misunnet for dette. Har man sart porselenshud bør man fremheve og utnytte dette fremfor å hige etter eksotisk olivenhud og ferskenfarvede sommerkjoler. Og selvsagt vise versa. Jeg er ingen relativist, men jeg mener faktisk at de fleste utseender kan bli pene og tiltrekkende med de riktige produktene. Og de riktige produktene er de som er tilpasset ens unike utseende.
   
2. Hent inspirasjon fra andre men vær deg selv - de fleste som kjenner meg vet at jeg har en viss fascinasjon med førstedame Jackie Kennedy. Jeg simpelthen elsker feminine drakter, ermeløse kjoler og perlekjeder. Både i kleskjøp og styling henter jeg ofte inspirasjon fra denne kvinnen, men jeg lar det bli med inspirasjonen. For det første vil jeg tro der er visse ulikheter mellom å være førstedame i det Hvite Hus og pedagogikkstudent fra Hardanger (uten at jeg skal påstå at jeg har særlig erfaring med førstnevnte), og dette må man selvsagt ta hensyn til når man foretar motevalg. For det andre er hver enkelt av oss skapt som et unikt menneske og bør verdsette den man er. Man kan aldri bli noen andre, og det bør man heller ikke hige etter. Jeg er ihuga tilhenger av kulturell utveksling, noe jeg mener er hovedingrediensen i kulurell utvikling. Kulturer henter inspirasjon fra hverandre, påvirker hverandre og lar seg påvirke av hverandre. Dette har pågått så lenge der har fantes noen form for kultur, og jeg ler alltid av de som vil bevare den rene norske kulturen. Alvorlig talt. Steialderfunn viser handel med og rituell påvirkning fra andre kulturer. Hardingfelen ligner da mistenkelig på en fiolin, og poteten som spises til nær sagt hver eneste middag her i landet ble importert fra Sør Amerika for bare et par århundrer siden (nordmenn har faktisk spist ris lenger enn poteter). Men nå har jeg argumentert meg langt ut på viddene her. Poenget mitt er at inspirasjon og påvirkning er bra, også på et individuelt nivå. Problemene begynner når man prøver å bli en kopi av et annet menneske. Likeens når én kultur prøver å bli en annen. For det første har man da mistet noe unikt, og for det andre blir kopier skjeldent like gode som originalen. Så hent inspirasjon fra de kildene som måtte passe deg. Fra jenten i klassen som ser bra ut og vet det selv, fra filmer og TV-serier, fra Paris Hilton (grøss) eller fra amerikanske førstedamer. For ikke å snakke om fra sesongens kolleksjoner. Moteblader og butikkutstillinger er manges fremste inspirasjonskilde. Men ikke mist deg selv i jakten på inspirasjon. Ikke prøv å bli den eller dem du lar deg påvirke av. Sjansene er store for at det blir lite vellykket, og sjansene er enda større for at nettopp du har noe som er verd å ta vare på og videreutvikle (nå høres jeg nesten filantropisk ut... Folk som kjenner meg lurer muligens på om jeg har mistet meg selv).
3. Vær fysisk komfortabel - jeg elsker sko. Når folk av den grunn beskylder meg for å være materialist svarer jeg med å formidle at mine sko faktisk har sjel, og å elske noe med sjel er ikke materialistisk. Da tror de muligens jeg er gal og tør ikke å kritisere meg ytterligere. Men i alle fall. Jeg elsker sko. Særlig de med høye hæler. Jo høyere jo bedre. Men...det er ikke akkurat komfortabelt å vakle rundt på 12cm stiletter en hel dag. Jeg er ikke blant de som sverger til at komfort er det aller viktigste når man skal velge antrekk (da ville jeg gått rundt i de flanellsbuksene bare katten får se meg i), men der får da være måte på hvor man skal li for skjønnheten. Jeg pleier å si at man skal li med måte for skjønnheten. Det gjelder å finne en balansegang. Og nå snakker jeg om den berømte middelveien; ikke om kunsten å gå på høye hæler. Jeg er villig til å gi opp noe komfort for å føle meg velkledd (og -skodd!), men ikke så mye at jeg lyser "woman in pain". Faktum er nemlig at smerter og ubehag ikke får frem dine beste trekk. Dersom du absolutt ikke klarer å gå med høye hæler vil jeg anbefale flate sko og et naturlig smil fremfor stiletter og en stiv grimase. Og selv om trenchcoaten er mer flatterende for din figur enn vinterkåpen i ull, er ikke blå lepper og ukontrollerte skjelvinger spesielt flatterende. Samtidig trenger man ikke gå rundt i parkdress. Dersom du likevel bestemmer deg for et alterntiv som er fysisk smertefult, det være seg klær som ikke er sesongtilpasset eller sko som ikke er fottilpasset, så vil jeg anbefale medbrakt komfort. Høye hæler blir straks enklere å håndtere (fottere?!? Det må da være et ord for skoelskere? Jeg får kontakte språkrådet) med vissheten om at man har et par ballerinasko i vesken. Og nordavinden mildner bare ved tanken på boblejakken som ligger i bilen bare to kvartal unna. Vissheten om at 'dette skal vare i ytterligere seks timer' er ofte mer smertefull enn selve smerten.
   
4. Vær mentalt komfortabel - er du usikker på hvorvidt et visst antrekk kler deg? Viser du litt for mye hud? Er dette virkelig din farve? Ikke bruk det. Selv om bekymringene dine er grunnløse vil de i seg selv være nok til at verden ikke får se deg fra din beste side. En selvsikker holdning vil heve ethvert antrekk, og det motsatte vil...gjøre det motsatte. Hvem sa at man ikke kan kombinere mote og logikk?!? Her kommer et bokstavelig talt farverikt eksempel: tidligere i år stod jeg og ventet på båten. Jeg hadde på meg kort skjørt med nøytrale strømpebukser under og en lys trenchcoat. Og nye sko. Jeg følte meg velkledd. Så tok en hund feil av meg og en brannhydrant (nei, det var aldeles ikke morsomt!!!) Jeg som alltid går med ekstra strømpebukser i vesken i tilfelle rakning eller andre uhell oppdaget til min store skrekk at de nettopp i dag hadde måttet vike plassen for et ekstra par med sko. I tilfelle de nyinnkjøpte skulle bli vonde i løpet av dagen. Se foregående punkt. Jeg løp til nærmeste butikk for å kjøpe nye strømpebukser, og til min enda større skrekk hadde de to farver å velge mellom; knall rosa og knall oransje. Hva førstnevnte angår; jeg har tidligere hevdet at ordet rosa er forkortelse for 'Royalty of Satan', og jeg har inngått utallige veddemål som går ut på at hvis noen ser meg i rosa skal de få...jeg husker ikke engang hva jeg lovte, så sikker var jeg i min sak (jeg vedder heller aldri; bare som uttrykk for hvor sikker jeg er på noe). Jeg var også sikker på at det ikke var noe jeg var villig til å risikere, så det ble de oransje. Nå kunne jeg i alle fall bli tatt for å være en brannhydrant, tenkte jeg i galgenhumor. Eller, jeg så nedover meg selv og fikk assosiasjoner til en hegre (advarsel: ikke google dette ordet for å få opp bilder. Der er en fotograf med dette etternavnet som tar...man kan muligens kalle dem naturbilder, men de har lite med fugler å gjøre) eller en tjeld. Borte var gleden over de nye skoene (hvis noen så dem måtte de nødvendigvis se de oransjekledde bena mine også) og borte var følelsen av å være velkledd. Resten av dagen gikk jeg rundt med en 'ikke se på meg' holdning som sikkert var like lite tiltalende som tiraden jeg tidligere hadde rettet mot eieren av den aktuelle hunden (jeg sa unnskyld senere; jeg liker hunder og har selv erfaringer som sier at de kan være noe uforutsigbare). Poenget mitt er at dersom man er usikker på sin egen fremtoning (eller som i mitt tilfelle; sikker på at jeg så grusom ut), så vil dette forhindre en i å vise seg fra sin beste side. Dette gjelder ikke bare antrekk som skiller seg ut i nevneverdig grad. Er du blyg av natur kan du lett føle deg eksponert i miniskjørt. Oppdaterer du garderoben hver sesong vil du kanskje føle deg uttdatert i fjorårets haremsbukser. Er du livredd for å bryte etiketten vil du garantert føle deg utilpass med lang kjole i et coctaiselskap. I et anfall av filantropi predikerte jeg tidligere å være seg selv. Dette bør være et overordnet mål for alle, men en (sær)egen stil uten tilhørende ønske derom er lite tiltrekkende. Jeg mener personlig at den selvtilliten som hører til en egen stil bør utvikles før eller mens man utvikler sin egen stil. Vel og merke fra et moteperspektiv. Kanhende en psykolog ville anbefalt noe annet. Er du for eksempel blant de som følger moten slavisk og/eller i stor grad bryr deg om hva andre sier men har et hemmelig ønske om å uvikle din egen stil og begynne å skille deg ut? Da vil jeg anbefale deg å opparbeide nødvendig selvtillit og selvstendighet mens du gradvis utvikler den stilen du måtte ønske. Tanken på å troppe opp i farmors omsydde forklekjole etter å ha uniformert deg i boblejakke, jeans og UGGs kan ta motet fra enhver. Begynn med et spesielt smykke. Et sjal. En annen farve på genseren enn du er vant til... Kvinner (og menn for den saks skyld) med sin egen stil er fantastisk flott, men dersom hun selv er usikker på nettopp dette vil resultatet bli deretter.
   
5. La gleden over andres fordeler bli din største fordel - du verden så filantropisk jeg er i dag! Der er mange menneskelige egenskaper som virker lite tiltalende. En av de aller verste er smålighet. Manglende evne til å påpeke og glede seg over andres fordeler. Å være raus med komplimenter vil ikke bare gjøre godt for mottakerene av disse; det vil gjøre deg mer tiltrekkende! Du skal ikke opptre som en underdanig hund og overlesse alle du møter med komplimenter; det kan lett virke irriterende på motparten og få deg selv til å fremstå som på desperat jakt etter venner eller anerkjennelse. Men hvis noen tar ordet og sier noe fornuftig, si det til dem. Hvis noen har gjort en ekstra god jobb, la dem få vite det. Og hvis noen tar seg ekstra godt ut i dag...helt alvorlig. Du blir ikke mindre pen av å innrømme at andre er pene! Tvert imot vil du fremstå som en raus person som er så sikker på deg selv at du ikke føler deg truet av andres fortrinn. Og selvsikkerhet i moderate mengder er tiltrekkende. Og for all del; tilpass komplimentene til den aktuelle mottakeren! Du er pen, du er smart, du er...hva betyr det egentlig? Det kan selvsagt være hyggelig å høre noen si at man er pen, men egentlig er dette en særdeles intetsigende påstand. Sier vedkommende det samme til alle han møter? Mener han det? Er han ute etter å smigre deg? Har han i det hele tatt sett på deg? Etthvert kompliment bør ha som hovedformål å få mottakeren til å føle seg sett. Kommentér at resepsjonisten på arbeidsplassen tar seg godt ut i blått, at en elev skriver interessant fordi han er så flink til å beskrive, at en kollega er tålmodig fordi du så hvor godt hun håndterte en vanskelig kunde tidligere i dag. La det underliggende budskapet være 'jeg ser deg og jeg liker det jeg ser', ikke 'jeg prøver å smigre deg'. Mennesker som er så rause har en udefinerbar skjønnhet ved seg som ikke har noe med verken sminke eller klær å gjøre. En skjønnhet som man kan oppnå helt gratis og samtidig gjøre hverdagen lysere for andre.
   

I want it All

Både valget og dagene derpå er overstått (merk dere at jeg ikke sier 'vel overstått'), og alt går tilbake til det vanlige. Hva nå det måtte være. Visse fenomener er lettere å vurdere i ettertid enn når man står midt oppi dem, og jeg mener dette er den perfekte tiden til å vurdere valgkampen og valget.

Det er også tiden når min ellers kyniske holdning til menneskeheten forsterkes ytterligere og grenser til desillusjon. For ikke å si misantropi.

Politikerforakt i ulike stadier er et velkjent fenomen i media så vel som blant velgerene. Med argusøyne følger man håpefulle folkevalgte i ukene før valget og nyvalgte så vel som rutinerte politikere etter valget. Kan man ta dem i løgn? Eller enda bedre; korrupsjon? I det minste problemer med å følge opp valgløftene? Og sensasjonen er stor når man har klart å sette en politiker opp mot veggen. Var det ikke det vi sa? Slike kan man simpelthen ikke stole på!

Som de fleste lesere sikkert vet, er heller ikke undertegnede fremmed for dette begrepet. Jeg har særdeles lite tro på politikere. Jeg tviler ikke på at der er gode individer blant disse også; heller ikke at mange faktisk bryr seg om hva som er best for innbyggerene i dette landet. Men det er ikke til å komme fra at selv blant de som går inn i politikken med de beste intensjoner, så blir stemmesanking viktigere og viktigere jo lenger oppover i systemet man kommer. Noen klarer fremdeles å beholde fokuset på hva som er best for menneskene, mens andre dessverre blir så opptatt av selve stemmene at de er villige til å love og lyve for å oppnå det overordnede målet; nemlig en stortingsplass.

Men helt alvorlig; jeg har ikke særlig høyere tanker om mange velgere. Nå snakker jeg ikke om de som er genuint uenige i det jeg selv står for; ei heller de som ikke deler min skepsis til den demokratiske prosessen. Jeg har venner fra ytterste venstre til ytterste høyre fløy (nå snakker jeg altså om liberalister som jeg selv; ikke om nynazister som ofte feilaktig refereres til som høyreekstreme. Sistnevnte gruppe er blant de få som ikke er representert i min omgangskrets og som nok aldri kommer til å bli det heller), og mange av mine venner er trofaste mot konge, folk og stemmerett. Nei, jeg snakker om de som legger til side alle prinsipper (hvis de i det hele tatt har noen) og stemmer på de som fortest mulig kan tilfredsstille flest mulig av deres personlige ønsker.

For å la det være helt klart; som liberalist er jeg selvsagt for både menings- og ytringsfrihet. Selv om jeg selvsagt skulle ønske at alle delte mine meninger slik at vi kunne fått det samfunnet jeg anser som ideelt, så favner også min liberalistiske holdning ulike politiske retninger (dette må på ingen måte forveksles med relativisme. Jeg mener ikke at alle meninger er verken riktige eller likeverdige, men jeg mener at man skal få lov til både å tro og gjøre feil så lenge det ikke skader andre). Inkludert meninger om hvordan disse retningene bør fremmes (i denne omgang snakker jeg om de som støtter demokratiet ved å stemme; politisk vold får bli et fremtidig tema). Men jeg har særdeles lite til overs for selvsentrerte mennesker uten ideologisk ryggrad; mange har ikke engang så mye som et ideologisk ribben.

Slike mennesker stemmer typisk på det partiet som lover nøyaktig det de selv har lyst på. Akkurat nå... For mange av dem har ikke noen form for lojalitet fra valg til valg heller.Dersom en slik velger ett år stemmer SV fordi de lover full barnehagedekning og vedkommende ikke orker å ha en sutrete fireåring hjemme hele dagen, vil han eller hun ikke ha problemer med å stemme Høyre fire år senere når poden er åtte år og dermed vil nyte godt av dette partiets grunnskolepolitikk.

Men er det rart velgerene tenker slik? Denne holdningen er ikke bare allment godtatt; den blir endatil oppmuntret av partier med regjeringsmakt som mål. Det er nemlig nettopp disse velgerene partiene kjemper om hvert eneste valg. Det har nemlig lite for seg å bruke tid, penger og ressurser på de kjernevelgerene som ikke bare stemmer lojalt annenhvert år, men som også støtter partiet gjennom tykt og tynt i de fire og tyve månedene som ligger mellom hvert valg. Ingen partier har heller kjernevelgere nok til å vinne makten med disse alene. Derfor kjemper de med veltalenhet og valgstesj om de som ennå ikke har bestemt seg, og da vil det være poltisk selvmord å påpeke at deres holdninger er noe selvsentrerte.

Jeg skal ikke på noen måte nekte folk å forandre mening, men jeg synes det er trist å se den politiske prosessen redusert til en nedverdigende kamp der våpenene er løfter om hvordan skattebetalerenes penger skal brukes. Som de fleste kanskje vet, elsker jeg katter. Men de kan til tider opptre noe enkelt, og lojaliteten deres er absolutt verd å sette spørsmålstegn ved. De løper til den som gir den beste maten eller som har mest tålmodighet til å kose. Men er mennesker særlig mye bedre? Løper ikke vi til det partiet som har de fagreste løftene? Uten å vie temaet ideologi en tanke? Ei heller det faktum at over fire millioner mennesker kan bli påvirket av det valget vi tar? (Dessuten er ikke mennesker like gode å klappe som katter. 1-0 til Felis Catus).

Musikk/Global Kultur: Manai d Ireerei

Jeg vil bare si at mongolsk musikk er undervurdert i vår kultur, i alle fall som underholdningsobjekt. Ellers lar jeg videoen tale for seg.

And the Winner is…; Hvorfor nettopp din Stemme faktisk Teller

Jeg viser herved for siste gang til de foregående innleggene der jeg drøfter ulike aspekter av det å ikke stemme ved stortingsvalget. Jeg viser da særlig til påstanden om at Staten er den egentlige vinneren i hvert eneste valg, samt den om at statsborgere som i utgangspunktet ikke har tenkt å stemme er populære blant politikerene.

Oppfordringen om å stemme er som nevnt en av de få sakene politikere fra de ulike partiene er enige om. Man kan nesten få inntrykk av at de er genuint interesserte i oss der de ber oss inderlig om å stemme, for det vil visstnok gjøre oss lykkelige på alle måter. Glem Vårherre og Prozac. Sann lykke er å delta i Demokratiet! Og med på kjøpet får vi de myndighetene vi selv ønsker og en frihet man bare finner i et demokrati. Men når politikere oppfordrer alle til å bruke stemmeretten sin, så er det ikke først og fremst av omtanke for jordens bundne træle og ignorante sjæle. Partiene behøver som nevnt disse stemmene. Og demokratiet er ikke som den protestantiske nattverden; en stemme er ikke verdiløs selv om motivasjonen bak er vikarierende, tvilsom eller rett og slett manglende.

En stemme er synonymt med et steg nærmere makten. Og de som ikke har sin lojalitet hos et visst parti er som en pen singel mann (eller kvinne hvis du foretrekker slike). Så lenge de ikke har kjæreste er der alltid en sjanse for at de vil ha nettopp deg. Og så lenge du ikke har bestemt deg for hvem du skal stemme på, så vil alle håpefulle politikere tenke at der er en viss sjanse for at du skal velge dem!

Men det er jo ikke bare håpefulle folkevalgte og deres lakeier som anmoder om å stemme. Hvem har ikke for eksempel hatt en lærer eller ti som har redegjort for viktigheten av politisk deltagelse, og det med iver og innlevelse?

Mot i brystet, vett i pannen, seddelen i hånden,

La oss støtte opp om vårt demokrati!

Den som stemmer har den rette, sunne samfunnsånden.

Slike folk vil gode undersåtter bli!

Gjør din borgerplikt,

I ditt valgdistrikt!

La dem se du er en sann lakei!

Hver og en er svake men til sammen er vi sterke

Derfor må vi alle gå den samme vei!

Man må gjerne late som man dyrker individer;

Støtte de som lever litt…alternativt.

De som finner lykken i tarot og pyramider

Og som tolker selve livet kreativt.

Men på noen felt

Er det ideelt

Kun å opptre som en marjonett;

Dersom du vil leve fritt og tenke helt selvstendig

Må du aldri tvile på din stemmerett!

(Jeg hater linje nummer åtte i hvert vers; i følge originalen skal den ikke rime på noe som helst, så den blir hengende i løse luften. Slikt mister jeg nattesøvnen av).

Ja hvem har ikke hatt sin andel slike (det spørsmålet er så retorisk at jeg ikke engang setter spørsmålstegn bak). Der finnes nok mer eller mindre hederlige individer innenfor udanningssektoren; individer som simpelthen ønsker å se samfunnsengasjert ungdom. Men jeg skal tillate meg å være konspiratorisk nok til å spekulere i andre grunner. Jeg tror nemlig visse mennesker ønsker en sterk stat, og at noen av disse vet at bruk av stemmeretten danner et sterkt fundament for en sterk stat å bygges på. En stat legitimert av folket sitter langt tryggere enn én gjenstand for hat og misnøye.

Det demokratiet vi har her i landet er en farse. Et iscenesatt spill der Staten alltid vinner. Er der noen som husker reklamen fra Norsk Tipping som gikk på 9o-tallet; den om at Oddsen alltid vinner samme hvilket lag som måtte gå til topps i serien? Vel, der har vi et ganske nøyaktig bilde på vårt demokrati som for mange er blitt ensbetydende med frihet. Samme hvilket parti som måtte vinne valget; Staten vil gå seirende ut. Og premien er nyvalgte og entusiastiske tjenere. Samt et folk som har legitimert både disse og selve Staten.

Selve valgprosessen følger visse prosedyrer fastsatt av myndighetene. Bare prøv å tenke over hvor mange lover og regler der finnes rundt nettopp dette. Og når valget er over og de folkevalgte er klare til handling, finnes der enda flere lover for denne handlingen. Jada, slike lover kan forandres med stort nok flertall, men der er opp til flere maktnivå og såkalte demokratiske prosesser mellom velgerene og de som eventuelt skal foreta disse forandringene. Og på det aktuelle nivået er makten ute av hendene til den jevne velger. For ikke å snakke om at de som virker på dette nivået typisk er lite villige til å forandre de paragrafene som gjelder egne beskjeftigelser og goder.

Dessuten har tidligere tiders myndigheter bygget opp et særdeles tungrodd byråkratisk system som tar så lang tid å forandre at der faktisk er grenser for hva som kan gjøres innenfor en fireårsperiode. Særlig ikke når all erfaring tilsier at selv den mest glødende idealist blir farvet (eller avfarvet…jfr alle de blodrøde sosialistene som etter noen ekstra lønnstrinn og et par slottsmiddager heller må kunne karakteriseres som rosa) av noen år på Løvebakken og den maktfølelse og de frynsegoder dette innebærer. Mange (som fremdeles ikke er synonymt med alle) av de som i forkant av valget stod på barrikadene gjennomgår ganske snart en forandring og blir en del av Systemet, en del av Staten. And the winner is…

Så for Staten er det faktisk ikke så viktig hvem du stemmer på. Det er derimot svært viktig at du stemmer. De som med liv og lyst forsikrer deg om at nettopp din stemme teller har helt rett. Når du stemmer støtter du nemlig det systemet Staten har fastsatt og er en del av. For ikke å snakke om at du får en fornemmelse av deltagelse, makt og frihet som holder deg under kontroll til neste valg. Historien viser i utallige versjoner at et undertrykt folk er en fare for myndighetene. Et fritt folk derimot, vil godta det utroligste i trygg forvissing om at ved neste valg, da…! Ja; hva da?

Å Stemme eller ikke å Stemme; De som Faktisk vet Bedre

Nok en gang viser jeg til innlegget som deler ikke-stemmere inn i to hovedgrupper utifra hvorvidt de ikke vet bedre eller om det er nettopp det de gjør.

I foregående innlegg skildret jeg de som unnlater å stemme fordi de ikke vet bedre. I dette innlegget vil jeg ta for meg den andre gruppen; de som faktisk vet bedre og som urettferdig nok ofte blir blandet sammen med den første gruppen og den stigmatisering dette måtte innebære. Man kan være uenig med dem og deres standpunkt, men de er verken late eller ignorante. I alle fall ikke på dette området.

Der er særlig tre faktorer som driver denne gruppen til ikke å delta i den demokratiske prosessen som feilaktig er blitt synonymt med frihet. Den første er det faktum at de ikke finner sine meningsfeller i noe eksisterende, organisert norsk parti, den andre er vissheten om at samme hvem man stemmer på, og samme hvilket parti som vinner valget, så er det Staten som går av med seieren, og den tredje er rett og slett politikerforakt. Sistnevnte har vært diskutert en rekke ganger i ulike media, så jeg velger å fokusere på de to første.

Til tross for at et lands politiske landskap i stor grad reflekterer og blir et bilde på befolkningens opinion, så nekter jeg rett og slett å tro at hele denne faller mellom de såkalte ytterpunktene i norsk politikk, og at alle er fullstendig enige med ett bestemt parti.

Jeg skal absolutt ikke nekte for at der har vært betydelige divergenser mellom våre ulike regjeringer, at der er betydelige divergenser mellom de partiene som har utgjort disse, og at der kanskje er enda større divergenser mellom de partiene som enda ikke har sittet i regjering (Rødt og FrP). Men ser man på hele det ideologiske spekteret med stalinister på den ene siden og anarkokapitalister på den andre, vil man oppdage at norsk partipolitikk spenner over en svært liten del av dette.

De største avvikene ligger i den retorikken de ulike (eller kanskje ikke så ulike likevel…) partiene fører; hvor politisk korrekt de ønsker å fremstå, hvem de prøver å begeistre og så bortetter. Og kanskje aller mest hvem de vokter seg for å fornærme. Derfor ser man en rekke eksempler på en retorikk som appellerer til kjernevelgere og en praktisk politikk som appellerer til potensielle velgere.

Et ord som privatisering engasjerer nok en del mennesker på høyresiden. Samtidig kan de som frykter et samfunn der kvaliteten på helsetjenester stiger og synker i takt med saldo på bankkontoen ta det helt med ro. ”Privatisering” her til lands innebærer nemlig at Staten skal betale private aktører for å utføre de samme eller bedre tjenester enn hva det offentlige tilbyr i dag. Dermed kan både velgere og politikere puste lettet ut. Velgerene fordi ingen vil ta fra dem velferdsgodene, og politikerene fordi de har unngått å støte fra seg velgere.

Hvis man kaller en spade for en høygaffel kan man appellere til mennesker med ulike preferanser innen agrikulturgjenstander. Mange nordmenn tar de fleste av sine goder forgitt og er særdeles lite villige til å avstå fra noen av dem. Dette gjelder både de levert av Staten og de tillatt av Staten. Man kommer derfor ikke langt i politikken ved å true med å frata velgerene velferdsgoder på den ene siden eller personlig frihet og markedsgoder på den andre. Og når folket krever både ”gratis” helsetjenester og tilgang til kommersielle fjernsynskanaler, så begrenser det partienes ideologiske mulighetsgrunnlag. I alle fall hvis de har noe ønske om å bli valgt. Resultatet er det trange politiske landskapet som er faktum her i landet.

Mange vil si at man bør stemme til tross for uenigheter med de ulike partiene; at der alltid vil være mye man er uenig med, men at man likevel må svelge et par elger og stemme på det partiet man er mest enig med. Eller minst uenig. Eller det partiet som har en sak som er så viktig at man er villig til å selge sjelen sin for å få den gjennom. Beklager; min sjel er ikke til salgs.

En rekke partier har punkter i sitt valgprogram som ville vært en forbedring i forhold til dagens situasjon, men hvert eneste parti i landet har også punkter på sitt program som jeg ikke vil utsette verken andre eller meg selv for. Og man skal være klar over at når man stemmer på et parti, så kjøper man en full pakke. Stemmer man for å få vann i skolebassenget, barnehageplass til minstemann eller firefeltsvei til nærmeste kjøpesenter, kan man også risikere å støtte USAs krigføring i Midtøsten, strengere reguleringer for næringsdrivende eller en innvandringspolitikk man ikke kan stå inne for. For ikke å snakke om at en stemme er å signere en fireårskontrakt uten angrerett.

Noen ser dette som prisen de må betale for å delta i den demokratiske prosessen. Jeg mener denne holdningen er med på å gjøre det politiske spekteret i Norge enda smalere da mennesker med mer ytterliggående meninger ofte må stemme frem mer moderate folkevalgte. Og dette skjer i tillegg til den modereringen mange folkevalgte gjennomgår i etterkant av valget. Dessuten sender denne holdningen et signal om at man aksepterer at verken politiske partier eller velgere følger en konsekvent ideologisk filosofi.

Det er blant de fleste akseptabelt at man ikke er enig med et parti på alle områder, men likevel i stor nok grad til at man stemmer eller endatil er medlem. Dette forteller meg at enten partiet, velgeren eller begge deler ikke er ideologisk rent. Erfaringen tilsier at det siste er mest sannsynlig. For all del; uenigheter og tolkningsspørsmål kan dukke opp innenfor en ideologi, men det meste jeg har sett av uenighet i politikken skriver seg fra manglende ideologisk fundament. Mennesker som danner meninger utifra egen livssituasjon og interesser, og for eksempel ønsker at visse grupper skal få flere goder mens visse aktiviteter skal reguleres. Til tross for at de aktuelle gruppene ikke har større behov enn andre sådanne, og til tross for at nevnte aktiviteter in utgangspunktet ikke er mer skadelig enn andre. Og gjerne uten å tenke på at dette kan skje på bekostning av andre. Eventuelt uten å bry seg om at det kan skje på bekostning av andre.

Men for noen er dette uaktuelt. Noen er ikke villige til å godta denne mangelen på konsekvent ideologi; ei heller å utsette seg selv og andre for følgene av å stemme frem et parti hvis plattform inneholder punkter de ikke støtter.

Mange av disse idealistene har også lite til overs for Staten; altså den store delen av det offentlige som består fra valgperiode til valgperiode. Politikere kommer og går; Staten består (ja, jeg vet. Skikkelig originalt). Og hver eneste stemme som legges i valgurnene rundt i landet er en stemme for Staten. Slik vil Staten gå seirende ut av hvert eneste valg uavhengig av hvilket parti som vinner. Dette er den andre hovedgrunnen til at visse individer velger å avstå fra å stemme, og dette er hovedtema i neste innlegg.

Å Stemme eller ikke å Stemme; De som ikke vet Bedre

Jeg viser herved til foregående innlegg der jeg deler mennesker som ikke stemmer ved stortings- og lokalvalg inn i to grupper; de som ikke vet bedre og de som faktisk vet bedre. I denne omgang vil jeg fokusere på den førstnevnte gruppen.

I denne finner man ulike grader av ignoranter. Fra de som ikke har peiling på politikk til de som vet hva de ulike partiene står for, men som ikke vet hvor de selv står i jungelen av meninger og lovnader. Disse må typisk motiveres – for ikke å si manipuleres – for i det hele tatt å gidde å stemme. Vitnemål om hvor spennende det er å delta i den politiske prosessen, forsikringer om at nettopp deres stemme teller… for ikke å snakke om fjonge slagord som vote or die fra andre siden av Atlanteren (særdeles passende fra et regime som tvangsdemokratiserer med våpen i hånd).

Jeg er fullstendig klar over at en av pilarene i vårt demokrati er at hver stemme skal telle likt uavhengig av velgerens utdannelse og kunnskapsnivå (dog avhengig av hvor i landet man bor). Jeg vet det. Og jeg er ikke ute etter lovforslag som fratar disse menneskene stemmeretten. Men om jeg skal være ærlig og politisk ukorrekt, så mener jeg at det er bedre om disse menneskene holder seg langt borte fra valgurnene.

Kanskje utvikler en håndfull av disse menneskene en genuin interesse for og kunnskap om politikk etter oppfordring fra iherdige samfunnsstøtter. Men faktum er og blir at det store flertall av nyfrelste velgere drives av krefter som har fint lite med ideologi å gjøre (det er de dessverre ikke alene om, men det får bli tema for et annet innlegg). Enten er deres motivasjon fullstendig apolitisk (han kjekke i resepsjonen er visst høyremann, så takk Gud for demokratiet), eller også preget av et ønske om å tilfredsstille egne behov (det er så vanskelig å se Oprah med en treåring løpende rundt, så jeg kommer til å stemme på det partiet som kan garantere barnehageplass før poden når skolealder eller Oprah går av med pensjon).

Disse vet gjerne fint lite om resten av de respektive partienes plattform, så de har liten kontroll over hva mer de sier ja til i samme omgang. At barnehager blir bombet i Irak og Afghanistan er ikke så viktig så lenge deres egne barn får barnehageplass. Dessuten får de gjerne en god følelse av å utføre sin tilsynelatende borgerplikt, og det skal jeg ikke si noe på (annet at det faktisk ikke er noen plikt). I følge de ivrigste er det nemlig nettopp dette som skal til for å få et fullverdig liv.

Men helt alvorlig; jeg mener at mennesker som må oppfordres til å stemme, som må gis en idiotguide til politikk i forkant av valget og som må lokkes med gull, grønne skoger og vann i landets bassenger ikke burde stemme. Jeg er som nevnt ikke ute etter noen lov som forhindrer dem i å delta; særlig ikke siden dette er et problem som i stor grad løser seg selv. Disse menneskene ønsker jo i utgangspunktet ikke å stemme, så problemet med ignorantstyre løses enkelt ved ikke å oppfordre dem. Dessuten, som liberalist mener jeg at det faktisk skal være lov å være ignorant.

Å Stemme eller ikke å Stemme; De som ikke vet Bedre og De som faktisk vet Bedre

Til dere som har kikket innom fra tid til annen og ventet på innleggene om valget vil jeg gjerne takke for tålmodigheten; jeg vet det har tatt lang tid. Planen var å legge ut ett og ett innlegg, men jeg kom til at det var lettere å skrive dem alle samtidig. Jeg er ikke særlig monokron av meg. Derfor tok det en del lenger tid enn planlagt, noe jeg beklager. Men her er i alle fall fire innlegg om det kommende..."valget".

I disse dager kjemper politikere fra de ulike partiene en iherdig kamp. Med løfter om skattelette, barnehageplass og forhøyet veistandard prøver de å vinne sjelen vår. Som tilskuer til politiske debatter vitner man en klikkdannelse med påfølgende drittkasting som i alle fall jeg ikke har sett siden ungdomsskolen. Men én ting hersker der full enighet om; alle må stemme!

Og politikerene er ikke alene om å mene dette. Den selvsamme oppfordringen møter oss i en rekke medium fra skolebøker til moteblader. Noen kaller valgdeltagelse en borgerplikt; andre mener det er en rettighet vi må prise oss lykkelige for at vi har, og benytte oss av for ikke å miste. Atter andre viser til spenningen involvert i politisk deltagelse, mens noen endatil hevder man vil bli mer tiltrekkende ved å demonstrere sitt samfunnsengasjement på valgdagen. Det er helt sant; opp til flere glansede magasiner kan informere oss om at det er trendy å stemme. Kanskje jeg skulle glemme Mulberry-vesken jeg higer etter; å stemme er billigere!

Nei, jeg vil heller kaste inn en brannfakkel (noen som tok den halvgode referansen til bloggens tittel?). Jeg mener at den som må oppfordres til å stemme absolutt ikke bør stemme!

For enkelhets skyld vil jeg i dette og de kommende tre innleggene dele ikke-stemmere inn i to kategorier basert på grunnen til at de ikke stemmer; de som ikke vet bedre og de som faktisk vet bedre. Og oppfordringen om å holde seg unna valgurnene gjelder for begge grupper og alle eventuelle undergrupper. Disse vil bli nærmere skildret i de følgende innleggene.

Sjeler til Salgs

Stortingsvalget nærmer seg, og landets håpefulle stortingspolitikere og deres lakeier kjemper for din sjel. Eller stemme som de kaller det. I den sammenheng ønsker jeg i nærmeste fremtid å legge ut noen innlegg som reflekterer rundt dette temaet.

Leo

Nå er jeg virkelig imponert over meg selv. Etter nesten fem år (jeg fikk ham 18. oktober 2oo4. Det er en lett dato å huske, for det er årsdagen til stormingen av det kaprede Boeing 373 til Lufthansa i 1977) har jeg klart å ta et brukbart bilde av mitt aller kjæreste.

Leo er en ca fem og et halvt år gammel kastrert hankatt, altså i overkant av et halvt år da jeg fikk ham. Da hadde han gått alene i Vikøy noen uker, fordi noe jævla avskum hadde skaffet seg en liten venn i ferien for så å reise fra ham da hverdagen kalte.

Dette er forkastelig oppførsel som jeg vil komme tilbake til senere. For de som ikke vet det, så jobber jeg som frivillig på Dyrebeskyttelsen, og jeg ser så alfor mye dårlig behandling av puser. For selv om jeg er glad for at nettopp Leo kom til nettopp meg, så har jeg ikke høye tanker om de som reiste fra ham.

Nå har jeg imidlertid fått litt høye tanker om meg selv som tydeligvis er i stand til å ta bilde av ham. Han er ikke den mest fotogene jeg kjenner... Og jeg skal ikke si hvor mange forsøk det har tatt over de siste fem årene. Takk Gud og Canon for digitalkameraet!