Refleksjon: Kriminelle Individer fra Østeuropa

Til mamma og andre som klager over at jeg skiver for langt (jeg lurer på hva moren til Tolstoj ville hatt å si om Krig og Fred, hadde hun vært i live ved utgivelsen); essensen er rekapitulert i siste avsnitt, så dere kan hoppe frem til slutten. Det var slik jeg fikk toppkarakter i Amerikansk kongresspolitikk.

Selv jeg som ikke har fjernsyn har fått med meg at Norge i disse dager oversvømmes av kriminelle østeuropeere som lever opp til enhver stereotype som noen sinne har eksistert om østeuropeere generelt og sigøynere spesielt. Tigging, stjeling, svindling, ran… Servert med tåredryppende historier om dramatiske skjebner som Hallmark Channel nok ville betalt store summer for å få opphavsretten til.

Når det gjelder disse individene (hint: dette ordet er et nøkkelord for resten av innlegget, så det er like greit å merke seg det først som sist), er jeg fullstendig enig med de kommentarene som dukker opp under artikler i nettbaserte nyhetsmedium. Jeg har selv ingen problemer med å bruke ord som ’pakk’ og ’søppel’; ei heller med løsninger som går ut på å sende dem ut av landet alle som én.

Det jeg imidlertid har alvorlige problemer med, er den ordlyden som kan gi inntrykk av at, om ikke alle østeuropeere, så i alle fall alle sigøynere oppfører seg som beskrevet over. I alle fall alle sigøynere for tiden bosatt i Norge! Hvorfor skal ellers denne folkegruppen komme hit til landet?

Der er to grunner til at jeg reagerer så kraftig på denne retorikken. For det første strider den mot alle mine liberalistiske prinsipper og all min motstand mot kollektivistisk tankegang. Som individualist prøver jeg å aldri dømme mennesker på annet grunnlag enn individuelle kvaliteter (med henhold til sådanne kan jeg imidlertid dømme både hyppig og kraftig). For det andre demonstrerer vår relativt nære historie så altfor tydelig hvilke resultater en slik holdning kan medføre.

Ved å skjære alle sigøynere (eventuelt de bosatt i Norge) over en kam, skaper man mistro* og endatil hat mot en hel menneskegruppe. Ikke rent ulikt det som skjedde i vår (allerede da) siviliserte og moderne verden for sytti år siden. Jeg er ikke i tvil om at der fantes en og annen uhederlig jødisk finansmann på 3o-tallet; kanskje der endatil fantes et betraktelig antall slike. Men det rettferdiggjør på ingen måte nedslaktingen av seks millioner jøder.

Nå er muligens et lite nyansert nyhetsbilde langt mindre farlig enn nazismens herjinger, men prinsippet er det samme. Ved å stigmatisere og endatil kriminalisere en hel etnisk gruppe, skaper man en mistro som igjen kan skape hat. Synkront med dette, legger man grunnlaget for en kollektivistisk tankegang som igjen legger grunnlaget for en samfunnsmessig klikkdannelse. Og de fleste som har gått på ungdomsskolen vet at vennskap er verdifullt, mens klikkdannelser kan være skjebnesvangert.

En av mine største intellektuelle inspirasjonskilder, Friedrich Hayek, uttalte en gang (sikkert mer enn én gang, om jeg ’kjenner’ ham rett) at kollektivisme er slaveri. Slike uttalelser gjør meg enda lykkeligere enn å se et helmatchende antrekk, og nesten like lykkelig som å holde en kattunge. Et eget innlegg kunne vært skrevet om dette sitatet (man kunne sikkert endatil dannet en egen blogg som reflekterte rundt dette konseptet), men i denne omgang skal jeg nøye meg med å påpeke at kollektivisme dreper individualismen. Man blir dermed slaver av de forestillinger som finnes om egen og andres gruppetilhørighet, samt av de forestillinger som finnes om relasjoner mellom disse gruppene.

Er det ikke slik de fleste kriger oppstår (jeg er ikke fan av uttrykket å kalle en spade en spade, men jeg er mer enn tilbøyelig til å kalle en krig en krig. Ikke la dere lure av uttrykk som ’væpnet konflikt’ og lignende. Når to eller flere grupper dreper hverandres medlemmer, har man en krig. For en kvinne som blir etterlatt med åtte barn etter at mannen ble drept i et granatangrep, er det en mager trøst at han ikke falt i en krig men i en væpnet konflikt. Jeg er også fan av lange parenteser. Og av semikolon; dette tegnet er undervurdert i norsk skriftspråk!)? For de som har glemt hva jeg skrev før parentesen, så spurte jeg om det ikke er slik de fleste kriger oppstår. Man dømmer både seg selv og andre basert på hvilken gruppe de hører til; det være seg religiøse, politiske eller etniske sådanne. I stedet for å handle utifra eget initiativ, handler man som et medlem av den aktuelle gruppen. Og i stedet for å betrakte og behandle andre utifra individuelle kvaliteter, betrakter og behandler man andre som medlemmer av den gruppen de måtte høre til. Eller den gruppen man selv velger å sette dem i...

Nøyaktig dette skjer når avisene bruker overskrifter som mer eller mindre direkte forteller oss at nordmenn blir rundstjålet/-lurt av sigøynere. Vi er nordmenn som er ofre; de er sigøynere som er kriminelle.

Problemet er ikke sigøynere: problemet er kriminelle. Om jeg blir ranet på åpen gate, har ranerens etniske opphav lite å si. Og argumenter om at sigøynere er overrepresentert i rans- og tyveristatistikker holder bare ikke mål. Om så 99% av sigøynere hadde vært kriminelle (dette er et hypotetisk tall for å demonstrere; det er på ingen måte tatt fra virkeligheten), ville fremdeles den siste prosenten med lovlydige sigøynere hatt rett til å bli behandlet som andre lovlydige mennesker; som individer.

*Jeg velger å skille mellom skepsis og mistro. En viss skepsis mener jeg bare er sunt; man skal ikke uten videre stole på mennesker. Og det gjelder etniske nordmenn såvel som diverse minoriteter. Med mistro mener jeg en negativ holdning som overskrider vanlig skepsis, som gjerne er urettferdig i sin natur ved å ramme noen på falske premisser, og som er tilstedeværende til tross for at det motsatte er bevist.

Refleksjon: Narkomane; Offer eller Søppel?

En rekke av våre største aviser fokuserer denne sommeren på rusmisbruk og de virkningene dette fenomenet har på samfunnet så vel som på involverte individer. Med en viss interesse og stigende frustrasjon har jeg fulgt debattene som oppstår i kjølvannet av disse artikkelseriene.

Hederlige unntak finnes som vanlig, men i all hovedsak kan meningene deles inn i to grupper. På den ene siden har man disse som unnskylder de narkomane i nær sagt alt de gjør. Som hevder at de ikke er skyld i sin situasjon og som peker på psykologiske faktorer eller traumer som forklarer, rasjonaliserer og ikke minst berettiger deres handlingsmønster. På den andre siden har man disse som mener at de narkomane selv er skyld i sin situasjon, som anser dem som søppel, og som ikke kunne brydd seg mindre om alle narkomane døde av overdose i morgen (men som muligens ville bekymret seg litt over den utgiftsposten dette ville utgjøre for skattebetalerene).

Begge disse innstillingene er særdeles lite nyanserte. Min mening vedrørende dette problemet har elementer fra begge ytterpunktene, men må på ingen måte forveksles med den gyldne (?) middelvei. Det har seg nemlig ikke slik at jeg tar en moderat holdning og mener at narkomane er litt eller delvis skyldige i sin situasjon. De forestillingene jeg har er sterke, og mitt standpunkt har lite med forsøk på å moderere seg å gjøre. Jeg mener bare at sannheten så vel som den mest formålstjenelige innfallsvinkelen inneholder elementer fra begge disse innstillingene.

For å gjøre det helt klart; jeg mener narkomane selv er skyld i sin situasjon. På ett eller annet tidspunkt har de foretatt et valg; et dårlig sådant. Jeg skal ikke nekte for at der finnes faktorer som bedrer oddsen for at en skal ta disse valgene, men disse er ikke naturlover overfor hvilke man er sjanseløse. En vond oppvekst eller en traumatisk hendelse kan gjøre det mer sannsynlig at man velger feil vei i livet, men man har fremdeles sin frie vilje (nå snakker jeg om fri vilje i en sosiologisk eller politisk sammenheng; det religiøse dilemmaet lar jeg ligge i denne omgang). Der er ingen absolutt årsak-og-effekt relasjon mellom vonde opplevelser og et liv som rusmisbruker.

Dessuten finnes der utallige eksempler på individer som har en destruktiv livsstil til tross for at de ikke har flere byrder her i livet enn det gjennomsnittsmannen og -kvinnen har. Og vise versa; de menneskene som bærer de tyngste børene er ikke nødvendigvis identiske med de som ender opp som rusmisbrukere.

Så langt er jeg faktisk enig med de som har et negativt og/eller kynisk syn på rusmisbruk(ere). Men enigheten stopper her. Der er (for meg) liten tvil om at rusmisbrukere er mennesker som har feilet en rekke ganger her i livet. Men det er de vel ikke alene om? Såvidt meg bekjent feiler alle mennesker i større eller mindre grad og med jevne eller ujevne mellomrom. Ingen er perfekte, og alle trår feil og foretar ukloke såvel som umoralske valg fra tid til annen. Den som snur ryggen til alle som feiler eller synder vil fort bli meget ensom. Det må da kunne gå an å rekke ut en hånd til et menneske som selv har satt seg i en ufordelaktig situasjon?

Misforstå meg ikke; enhver skal fremdeles stilles til ansvar for sine handlinger. Jeg mener ikke at denne utstrakte hånden skal komme i stedet for sanksjoner, men i tillegg til. Når jeg tidligere snakket om at rusmisbrukere er selv er ansvarlige for sin situasjon, så mener jeg at også at de skal stilles til ansvar i rent praktisk forstand. En rekke rusmisbrukere utfører andre kriminelle handlinger i tillegg til dem direkte knyttet opp til rusmidlene de bruker. Her snakker jeg om alle typer kriminalitet; direkte rusrelaterte, vinningskriminalitet begått for å finansiere en dyr vane og handlinger begått under innflytelse av stoffer som svekker moral og frykt for konsekvenser. Man kan argumentere for legalisering av alle/noen narkotiske stoffer så vel som av alle/noen aktiviteter knyttet opp til rusmisbruk (bruk, kjøp, salg, levering, besittelse, oppbevaring...), men i skrivende stund er alle de overnevnte straffbare. Å begynne å argumentere for eller mot legalisering vil her ta fokuset fra det egentlige temaet, så jeg skal nøye meg med å si at så lenge en handling er straffbar, må de som utfører den behandles (straffes) likt. Selvsagt med (noen særdeles få) unntak av de som ikke kan regnes som strafferettslig ansvarlige, men narkomane faller ikke automatisk i denne kategorien.

For det første mister lovverket verdien om visse samfunnsgrupper nærmest får amnesti. Dette demonstrerer mangel på respekt for lovsystemet, for de borgere som (stort sett) følger loven, og for andre kriminelle som må ta de sanksjonene rettsstaten pålegger dem.

Dessuten, og dette bringer meg til 'for det andre'; det demonstrerer manglende respekt for rusmisbrukerene. Her er vi tilbake til ansvar og verdighet. Ved å møte en narkoman med sanksjoner tildeler man ham det samme ansvar man tildeler andre. Man behandler dem som et hvilket som helst tenkende menneske med evne til å ta ansvar og betale prisen for sine handlinger.

Jeg forstår jo at for en narkoman som står tiltalt i retten, kan det virke forlokkende å prøve å få amnesti på grunnlag av sin situasjon (eller 'diagnose' om man tar den innfallsvinkelen). Men (særlig gjentatte tilfeller av) amnesti vil av omverdenen, og mest sannsynlig av den narkomane, oppfattes som en form for umyndiggjøring. Kanskje bryr ikke tiltalte seg om dette der og da, eller kanskje er det likevel bedre enn alternativet (straffesanksjonene). Men gradvis vil en slik behandling bryte ned selvbildet (samt andres oppfatning av vedkommende; en som ikke er strafferettslig tilregnelig blir typisk ikke møtt med beundring og respekt). Og et godt selvbilde er uvurderlig for å komme seg ut av et liv i rus. Å føle seg som et fullverdig menneske som er i stand til alt det andre er i stand til er første steg på veien, og endatil et langt sådan.

Så hvorfor skal man måtte velge mellom å stille narkomane til ansvar og å strekke ut en hånd? En kombinasjon av disse burde for de fleste være nærliggende da dette er en svært vanlig holdning å innta overfor egne barn. Man støtter dem gjennom hele oppveksten med det mål å gjøre dem til selvstendige voksne, samtidig som man straffer dem når de gjør noe galt. Dette er på ingen måte et paradoks; straffen er en del av den oppdragelsen og sosialiseringsprosessen som skaper veltilpassede individer.

Og for Guds skyld; jeg sammenligner ikke narkomane med barn. Erfaring tilsier at enkelte av mine lesere oppfatter to faktorer nevnt i samme avsnitt som sammenligning. I alle fall; jeg sammenligner ikke de to gruppene; jeg demonstrerer at de fleste av oss er i stand til å straffe og støtte en og samme person; gjerne også med henhold til et og samme anliggende.

Refleksjon: Vanntette Argumenter til enhver Tid?

Jeg har fått inntrykk av at visse lesere har problemer med å tolke de ulike sjangerene jeg leker med på denne bloggen. I håp om å unngå flere misforståelser vil jeg derfor forklare og utdype.

Innleggene i denne bloggen spenner fra det jeg håper kan oppfattes som akademisk og overbevisende til det fullstendig avslappede der jeg slenger ut meninger og møter uenighet med et smil. Typisk vil innleggene i den første kategorien omhandle tema jeg mener bør være av allmenn interesse, og de meningene jeg ytrer i disse sammenhengene anser jeg som universelle sannheter (jeg er som kjent ingen relativist). Innleggene i den andre kategorien er langt mer subjektive, noe jeg uten problemer innser. Jeg forventer heller ikke at noen skal la seg overbevise. Det er heller ikke mitt mål med slike innlegg. For meg er dette en uformell journalføring, og for de som måtte være interessert er det en måte å bli kjent med meg og de mer uformelle sidene av meg.

Kanskje er det vanskelig å vite hva som faller i hvilken kategori, men der er særlig to ting man kan se etter:

1. Språket jeg fører - bruker jeg et presist språk der hvert ord (forhåpentligvis) virker veloverveid, er sjansen stor for at dette er et tema som er viktig for meg og som jeg ønsker å overbevise andre om. Er språket mer uformelt med enklere setninger og intetsigende eller tvetydige ord, er det et sikkert tegn på at jeg ikke er ute etter å overbevise.
2. Dybden i argumentene jeg legger frem - eller endatil mangel på sådanne... Dersom mitt mål er å overbevise noen vil jeg uten tvil argumentere nøye. Om jeg argumenterer godt får være opp til andre å avgjøre. Når jeg slenger ut en påstand uten å argumentere eller endatil utdype nøyaktig hva jeg mener, så er hele poenget mitt å presentere subjektive meninger gjennom en avslappet stil.

Men som jeg skriver i presentasjonen min; jeg mener at smak og behag kan diskuteres. Det er bare ikke alltid poenget er å overbevise. Og jeg mener det er viktig å beherske ulike sjangere og kommunikasjonsstiler.

Jeg anser det som tegn på manglende intelligens å aldri kunne uttrykke seg presist og aldri kunne presentere argumenter, bare meninger. Men likefullt har jeg problemer med å ta mennesker alvorlig som utelukkende behersker formell kommunikasjon. Det får meg til å tro at de enten er desperate etter å vise seg frem, eller at de simpelthen ikke behersker overgangen fra én kommunikativ situasjon til en annen. Der er uten tvil uformelle settinger der en formell kommunikasjon bør anses som påkrevd, men ikke alltid.

Det burde være enkelt å avgjøre når de respektive retoriske stilene er hensiktsmessige. Arbeidet man legger i å overbevise bør stå i samsvar med i hvilken grad dette faktisk er ens mål, vedrørende tema såvel som tidspunkt. For min egen del er det for eksempel viktigere at andre deler mitt syn på sidemål og kultursubsidier enn mitt hat mot 8o-tallet og forkjærlighet for menn med hår i ansiktet. Når jeg ytrer sterke meninger om de to sistnevnte er det mer for å gi uttrykk for hvem jeg er enn å oppmuntre andre til å dele mitt syn. (Når jeg har fått min skjeggete mann har det fint lite å si hva andre måtte mene om den saken...).

Likeledes er der en tid for alt. Når jeg bruker tid og krefter på å overbevise om ett tema, kan jeg nevne et annet og min mening om dette nærmest i forbifarten. Det betyr ikke nødvendigvis at dette emnet ikke er viktig for meg, men derimot at jeg ikke ønsker å ta fokuset fra det opprinnelige emnet. I mitt innlegg om nynorsk står der for eksempel at jeg ideelt sett ønsker å overføre så mange oppgaver som mulig til private aktører, uten at jeg utdyper dette ytterligere. Det er absolutt ikke fordi dette er et uviktig tema, men fordi jeg fryktet at en utgreiing om markedsliberalismens fordeler ville tatt fokuset fra språkdebatten. Der kommer nok en sjanse eller ti til å predikere kapitalisme også.

Det vitner ikke om lavere intelligens å føre en mer avslappet kommunikativ stil fra tid til annen. Tvert imot demonstrerer det evenen til å tolke situasjoner og tilpasse sin retorikk deretter.

Tilbake nok en gang...

Til alle kjære lesere. Jeg har hatt det med å forsvinne i det siste, og slik vil nok også de nærmeste ukene bli. Jeg er i ferd med å legge siste hånd på en større oppgave, og jeg har i perioder knapt nok tid til å tilfredsstille fysiologiske behov som mat og de daglige to timene i dusjen. Men jeg har ikke på noen måte forlatt bloggen. Nye innlegg vil komme, men kanskje ikke hver dag, og kanskje ikke jevnlig. Takk til dere som titter innom fra tid til annen, og en riktig god sommer til dere alle. Selv hater jeg varmen og gleder meg til høsten.

Refleksjon: Har Nynorsk ei Framtid?

Då eg kjenner stor godhug for nynorsk og dette innleggjet dreiar seg om nettopp måldebatten, vel eg å skriva det på nynorsk.

Ei rekkje nynorskentusiastar fryktar for framtida til denne målforma, og mange av dei kallar på nynorskfremjande føretak; gjerne i offentleg regi. Eg fylgjer sjølv måldebatten med ei viss otte, men eg fryktar kanskje desse (offentlege) initiativa mest av alt då eg mistenkjer dei for å vera særs lite føremålstenelege.

Eg har vakse opp i eit nynorskdistrikt (vakre Hardanger, for den som ikkje visste det) med bokmålstalande foreldre, so eg likar å tru at eg meistrar begge målformer forsvarleg. Og som på dei fleste område i livet freistar eg å vera fylgjerett og konsekvent.

Observante lesarar har sikkert merkja seg at eg skriv ei særs konservativ form for bokmål; kjemisk fri frå a-endingar og skilje mellom han- og hokjønnsord. Dette skriv seg ikkje frå eit hat mot nynorsk, men derimot frå eit hat mot alle mellomformer me ser i våre dagar. Båe målformer opnast stendig for tidlegare utenkjelege ord og grammatiske vendingar, og eg tykkjer dette øydelegg båe nynorsk og bokmål.

Personleg trur eg ikkje målformene nokon sinne vil gjennomgå ein total fusjon (i alle fall ikkje i levetid), men der er lita tvil om at dei rykkjar stadig nærare einannan. På bokmål er no malen å operera med tre ulike kjønn i substantiv, og verb tar typisk a-endingar i preteritum. På nynorsk vert tidlegare fy-ord som dei innleidde av prefikset mibe- stendig meir (skrive)stovereine, og endåtil nynorskaviser tillet genitivs-s (noko som gjev meg høgt blodtrykk og freistar mine ikkje-aggresjonsprinsipp).

Dette er ein trend eg verkeleg hatar. Eg skal vedgå at noko av dette hatet utan tvil skriv seg frå personlege konservative preferansar (slik eg òg mislikar utviskinga av skilnadar mellom menn og kvinner samt kombinasjonar som svarte skor og brun veske), men det kan heller ikkje vera utelukkande positivt for det (dei) norske språk(a).

Lingvistisk perestrojka resulterar utvilsamt i at fleire meistrar båe målformer, men til kva kostnad? For å hindra nynorsken i å døy ut, må ein demonstrera dei positive kvalitetane til denne målforma, og positive kvalitetar har typisk større verd dersom dei òg har status som særdrag.

Eg vil hermed presentera tre framlegg til korleis ein kan redda og endåtil fremja nynorsk. Det fyrste er nettopp å ikkje gjeva slepp på nynorsk sine særeigne kvalitetar; desse som gjer språket interessant og karakteristisk. Kvifor skal nokon bruka nynorsk når berre eit par ord og nokre få grammatiske endingar skiljar det frå bokmål? Dersom målformene i for stor grad liknar einannan, er der lite som motiverar til å velja den eine framfor den andre.

Det andre hinta eg til i førre punkt ved å referera til nynorsk som eit språk. Eg meiner nynorsk aldri vil vinna fram so lenge det handsamast som ein variasjon av bokmål, og kanskje endåtil ein underordna sådan. Mange gode intensjonar om å fremja nynorsk tek utgangspunkt i bokmål, noko som insinuerar at sistnemnde er malen og fyrstnemnde ein variasjon eller kopi av denne. Denne haldninga vil resultera i to negative faktorar:

For det fyrste vil ei slik innstilling aldri resultera i språkleg god nynorsk. Nynorsk er strukturelt ulikt bokmål, og ei ord-for-ord omsetjing vil verka klumpete og lite elegant. Ein lyt respektera nynorsken sin unike struktur og ta utgangspunkt i kva ein ynskjer å formidla når ein omset; ikkje i bokmålsteksten ein omset frå. Eg tør hevda at nynorsk har fått eit ufortent dårleg rykte og kallenamn som ’grautmål’ grunna dårleg omsetjing. Ei dårleg omsetjing vert oppfatta som ein dårleg komponert tekst, og ein slik vil sjølvsagt verka ’grautete’.

For det andre ber denne haldninga med seg bodskap om at nynorsk er underordna bokmål (sidan mange nynorsktekstar tydeleg er omsett direkte frå bokmål), og denne bodskapen vil spreia seg til motakarane. Sjølv tilhengjarar av målforma vil (om enn undermedvite) dermed godta dette lingvistiske hierarkiet.

Det tredje framlegget er paradoksalt nok å fjerna obligatorisk sidemålsundervisning. Dette kan tykkjast å verkja mot sitt føremål, men eg meiner derimot at tvunge sidemål verkjar mot sitt føremål. Eg vil tru i alle fall delar av den før omtala lingvistiske utjamninga er meint å gjera det enklare for bokmålsungdom å skriva nynorsk, og resultata av dette er òg omtala tidlegare.

Sidemål er kring dei mest hata faga, særleg blant dei som har bokmål som hovudmål. Tvang er med på å skapa hat mot sjølve språket. Mange ser opp til romanske språk som fransk og spansk så vel som til dei som studerar desse. Slike språk har fått ein viss status, men eg er ikkje i tvil om at mange ville hata dei inderleg hadde dei vore obligatoriske.

Men lat det vera sagt; dette er ikkje i seg sjølv eit tenleg argument for å fjerna eit fag frå timeplanen. Matematikk kveikjar til dømes liten eldhug hjå mange elevar, men faget kan ikkje dermed utan vidare fjernast. Eg vil ikkje seia at nynorsk er mindre viktig enn matematikk, men det er ikkje til å koma ifrå at dei fleste møter matematikk i ulike former kvar einaste dag, og at matematisk kjennskap er eit særs naudsynt kriterium for ei rekkje stillingar og verv. Samstundes kan til dømes menneskje på det sentrale austland gå gjennom livet utan korkje å lesa, skriva eller tala nynorsk. Dette er eit særs viktig poeng som faktisk er eit teneleg argument i seg sjølv.

Når ein kan gå gjennom livet utan nokon sinne å måtta bruka nynorsk utanom i skulesamanheng, er det naivt å tru at nokre timar med obligatorisk undervisning skal fremja emnet. Dei fleste bokmålstalarar opnar nynorskordboka siste gong på sidemålseksamen for sidan å gløyma henne, brenna henne eller selja henne vidare til neste kull med elevar som skal læra å hata nynorsk.

Og heilt alvorleg, når dette er røynda; kva godt fører det eigentleg med seg å tvingja elevar over heile landet til å læra nynorsk? På kva måte fremjar ein nynorsk ved at alle elevar i den vidaregåande skule må bruka nokre timar på dette emnet for så aldri å nytta det igjen? Eg meinar dette hovudsakeleg resulterar i dei før omtala dårlege omsetjingane og negative haldningane til nynorsk.

Og ikkje feiltolk meg. Dette har særs lite med omsut for Oslo-ungdom og andre nynorskhatarar å gjera. Dette er ikkje noko eg seier for å gjera deira skulekvardag enklare. Fyrst og fremst ottast eg den negative effekten tvunge sidemål har, og samstundes gremjast eg over den naiviteten som ligg til grunn for ein slik tankegong. At ein verkjeleg trur ein sikrar målforma si framtid ved å tvingja ungdom til å bruka nokre timar på å pugga og enno nokre timar på ein sidemålseksamen…

Heiderlege unnatak finn ein alltid, og der vil sjølvsagt vera nokre få elevar som dreg nytte av nynorskundervisning og som vil bruka målforma seinare i livet. Men desse vil også med stort sannsyn velja nynorsk dersom det tilbjodast som valfag. Eg tør dessutan gissa på at dette talet ville vore større hadde ein fylgt dei andre punkta i dette innleggjet og fylgjeleg gjort nynorsk meir freistande.

Og for all del; eg talar her om å fjerna tvunge sidemål; absolutt ikkje om å fjerna nynorsk! Eg vert mildt sagt forbanna (nei, mamma. Det heiter framleis ikkje ’sint’. Det heiter ikkje eingong gode nynorskuttrykk som ’arg’, ’harm’ eller ’vreid’. F-ordet er det einaste dekkjande i denne samanhengen) når politikarar nyttar valfridom som argument for å fjerna obligatorisk sidemål (’sidemål’ er elles ikkje synonymt med ’nynorsk’; eg og mange med meg er oppvaksne med bokmål som sidemål), for så å fremja framlegg om å fjerna nynorsk fullstendig. Med tvang!!! Dette vitnar om skremmande ignoranse, om vantande logisk og fylgjerett tankegong, og ikkje minst om misbruk av valfridomskonseptet. Igjen vert mine prinsipp om ikkje-aggresjon og eit ope sinn freista og nesten refuserte.

Mange argumenterar med det økonomiske aspektet ved å ha to målformer; at det er ein særs fordyrande prosess. Dette er direkte latterleg i eit land som gjev statsstønad til alskens obskure kunstprosjekt. Ideelt meiner eg at so mykje som mogeleg burde vore overført til private aktørar, og eg er ikkje i tvil om at ei rekkje handels-/industriføretak og organisasjonar gladeleg ville donert store summar til nynorskfremjande initiativ. Og berre tenk på kor mange kommersielle føretak som er lokaliserte i nynorskdistrikta; det er tross alt på Vestlandet storparten av verdiskapinga skjer.

Men for å vera litt pragmatisk og røyndomsnær (eg kan det òg!); sjølv i eit sosialdemokrati der det offentlege kontrollerar, regulerar og redistribuerar økonomiske midlar (eg kan ikkje med reint samvit bruka ordet ’gjeva’ då mykje av dette er pengar staten har teke frå skattebetalarane), tykkjer eg at nynorsk si framtid og eksistens er verd å nytta ressursar på. Nynorsk er ein særs vesentleg del av identiteten så vel som kulturen til ein monaleg prosent av det norske folk. Og ikkje minst er dette ein kulturfaktor som gagnar alle nynorskbrukarar uavhengig av til dømes økonomisk bakgrunn og sosialt tilhøyre, og som faktisk nyttast dagleg. I motsetnad til storparten av dei kulturelle prosjekt, initiativ og føretak som mottek offentleg stønad.

Eg trur og vonar at nynorsk har ei framtid. Nynorsk er eit vakkert språk med lange tradisjonar, og det fortenar å handsamast som eit slikt. Men ein sikrar ikkje framtida til dette spanande språket gjennom tvang og feiltydde omsetjingar; ein lyt gjera det tiltrekkjande ved å vedlikehalda og framheva unike og interessante trekk. Vidare lyt ein freista å gjeva det status som eit kulturspråk, ikkje berre som eit avskydd punkt på pensumlista; ein bøyg som møter elevar ved neste korsveg på sidemålseksamen.

Bilde: Jackie og Nikita

Dette bildet måtte jeg bare legge ut. Jackie Kennedy og Nikita Khrushchev. De som kjenner meg kjenner nok også til min fascinasjon med Jackie og hennes fantastiske og inspirerende stil. Jeg er egentlig imot konseptet med stilikoner, men jeg skal ikke nekte for at jeg har en viss førstedame i tankene når jeg kjøper nok en enkel ermeløs kjole til tross for at jeg har i overkant av et dusin hjemme.

Når jeg i tillegg er mer enn middels interessert i sovjetunionen og ulike kommunistledere, ble dette bildet bare uimotståelig.

Det ser jo ut til at de har det riktig hyggelig sammen.

Musikk: The Eagles i Bergen!

Mitt Liv: 5 trekk en mann bør ha og 5 trekk en kvinne bør ha

Når det kommer til hvordan menn og kvinner fremstår og skiller seg fra hverandre, er jeg heller konservativ.Jeg har like lite til overs for såkalt myke menn som jeg har for kvinner som ikke eier en eneste kjole. Selvsagt skal menn få ha sine følelser og kvinner sine langbukser, men å være påtvunget utradisjonell er bare patetisk! De som egentlig ønsker å bli hjelpepleier men som blir sveiser i feminismens navn fortjener det miserable livet som følger feil karrierevalg. Og menn som ender opp med en bitchy samboer fordi de promoterer et ideal med sterke kvinner og myke menn fortjener i alle fall dét!

5 trekk en mann bør ha

1. Bart eller skjegg - hva er galt med menn som ønsker å se ut som pre-pubertale gutter, og enda viktigere...hva er galt med kvinner som ønsker slike "menn"?!? Se forøvrig eget innlegg 12 mars.
2. En viss praktisk sans - om han ikke kan bygge en bil fra bunnen så må han i alle fall kunne skifte et hjul eller koble til et komplekst underholdningssystem.
3. Muskler - hver eneste mann behøver ikke se ut som Rambo (faktisk er det en fordel at ikke hver eneste mann ser ut som Rambo; det er endatil en fordel at de fleste menn ikke ser ut som Rambo), men han må se ut som om han har tatt i et tak eller to i sitt liv. Og han må kunne ta i et tak eller to der sjansen og/eller behovet byr seg.
4. Ikke skryte av sine erobringer - det er bare patetisk, og i alle fall jeg får inntrykk av at dette er menn som føler et enormt behov for å bevise sin manndighet for seg selv så vel som for omverdenen. Og det ved å referere til primitive drifter... For å si det slik; hvis beagelen min kunne snakke, ville han skrytt av sine erobringer. Men han har den fordelen at han er søt...
5. En viss intelligens - helskjegg og muskler kan aldri veie opp for mangel på intelligens. Helskjegg og muskler på en uintelligent mann gir visse assosiasjoner til en gorilla, og selv om disse er helt greie dyr, bør mennskerasen sikte noe høyere. Mangel på intelligens og kunnskap er særdeles lite tiltrekkende.

5 trekk en kvinne bør ha

1. Langt hår - med fare for å høres ut som et ekko fra victoriatiden; jeg synes de aller fleste kvinner er penere med langt hår enn med kort. Selvsagt finnes der unntak, og selvsagt skal ikke jeg legge meg oppi andre kvinners valg av frisyre (det gjelder alle disse punktene; jeg hevder ikke at dette er annet enn min personlige mening), men langt hår på kvinner kan være utrolig pent.
2. Ikke være påtatt eller unaturlig utradisjonell - se sveisereksempelet over. Kvinner er på ingen måte en uniform gruppe med ensidige interesser, og jeg er svært åpen for at kvinner skal kunne ha og dyrke utradisjonelle sådanne. Selv er jeg levende interessert i militærstrategi og er aldri så lykkelig som når jeg får diskutere dette (har jeg en malende katt i fanget i tillegg kan jeg ikke tenke meg at himmelen er bedre); ikke en særlig kvinnelig interesse. I tillegg hater jeg romantiske komedier dypt og inderlig, og alle 'hjernetester' jeg har tatt viser at jeg i hovedsak tenker som en mann. Men om det ikke er utpreget feminint, så er det i alle fall naturlig. Det jeg reagerer på er når kvinner tvinger seg til eller later som de har interesser de egentlig hater bare for å fremstå som utradisjonelle. Dette gjelder selvsagt menn også.
3. En viss kompetanse innen matlaging - selv elsker jeg å lage mat, men jeg forventer ikke at alle kvinner skal dele denne interessen. Men jeg mener faktisk at alle kvinner bør kunne lage grunnleggende retter, sette sammen et måltid med tanke på hva som passer sammen og ikke, samt ha en viss kunnskap om råvarer og teknikker. Dette gjelder særlig mødre; jeg unner alle barn å vokse opp med en mor som kan lage mat slik jeg var heldig nok til å gjøre.
4. Ikke utøve uhøflige kroppsfunksjoner offentlig - la det være sagt; jeg har særdeles lite til overs for menn som for eksempel raper offentlig. Dette demonstrerer en total mangel på både klasse, mannerer og intelligens (jfr overnevnte gorilla-assosiasjoner). Men det er faktisk enda verre for en kvinne. Det er ikke kvinnefrigjørende å rape ute blant andre mennesker; det er bare trashy. Og hvis man først skal ligne på en mann; hvorfor ikke en pen, hyggelig og intelligent sådann?
5. Bry seg om utseendet sitt - jeg mener ikke at man nødvendigvis skal tilbringe tre timer for dagen foran speilet. Heller ikke at man ikke tør vise seg uten sminke. Men jeg synes faktisk kvinner godt kan kle seg pent. Og da mener jeg skjørt og kjoler. Jeg forstår ikke kvinner som ikke liker dette; det er jo så godt å føle seg feminin... Ikke behøver det å være upraktisk heller; skjørt og kjoler kommer i et utall materialer og varianter. Ikke bare aftenkjoler av silke som bare må tørrenses ved fullmåne. Og for all del; jeans er en fantastisk oppfinnelse. Men for det behøver man vel ikke bruke dem hele tiden?
   

Mitt Liv: 1o Ting jeg ser etter i en venn

1. Humor - det er ikke så viktig at en venn ler av det samme som jeg; det viktigste er at han/hun ler av noe. Jeg blir overnervøs av mennesker som aldri synes noe er morsomt.
2. Lojalitet - med mindre noe er innlysende trivielt, forventer jeg at det jeg sier ikke blir videreformidlet. Ikke fordi alt nødvendigvis er hemmelig eller fordi jeg ikke står for det jeg sier, men fordi det vitner om mangel på lojalitet å gå videre med alt som skjer mellom oss. Dersom noen videreformidler hvert eneste ord som ytres, har jeg store problemer med å stole på at vedkommende er i stand til å holde på informasjon som er virkelig bør hemmeligholdes.
3. Sarkasme - jeg mener ikke at alle behøver å være så gjennomsyret av sarkasme og ironi som det jeg er, men det er avgjørende at mine venner forstår og gjenkjenner sarkasme og ironi. Om de ikke tar en sarkastisk kommentar umiddelbart (det er jo fullstendig forståelig for alle som ikke er tankelesere. Og man kan ikke forvente at alle til enhver tid skal følge vår tankegang), så må de i alle fall innse at det var ment slik hvis jeg påpeker det. Ingenting er verre enn mennesker som forvirret sier 'jammen, hvis du ikke synes den kremerte sjokoladekaken ser apetittlig ut, hvorfor sa du det da?' Det blir litt anstrengende i lengden.
4. Ikke holde telling med gaver og tjenester - å skylde noen en tjeneste er for bekjente. Ikke venner. Det legger ikke noe godt grunnlag for et vennskap å stadig holde rede på hvem som har gjort mest for hvem i det siste. Likeledes må man kunne komme med en blomst eller en gave uten at mottakeren føler seg forpliktet til å gjengjelde. Selvsagt er det heller ikke noe godt grunnlag dersom den ene gir langt mer enn den andre av både tjenester og gaver, men blant gode venner og samvittighetsfulle mennesker tror jeg dette vil jevne seg ut automatisk. Gode venner gjør hverandre tjenester og gir hverandre gaver uten å tenke på det som gjengjeldelse eller kreve at det blir gjengjeldt.
5. Ikke holde telling med hvem som kontakter hvem - likeledes blir det fort anstrengende å henge seg opp i hvem som sist ringte eller stakk innom. Er man virkelig gode venner vil begge fra tid til annen føle trang til å ta kontakt. Dersom den ene aldri tar kontakt bør en revurdere vennskapet; likeledes dersom den ene føler seg tvunget til å ringe kanskje endatil mot sin vilje.
6. Aldri trekke konklusjoner om hverandre basert på rykter eller antagelser - dersom man lurer på noe basert på visse tegn i en venns oppførsel, så spør man i stedet for å spekulere. Og dersom man hører rykter man ikke vet om man skal tro på eller ikke, så...SPØR MAN! Hører man rykter som er så lite troverdige at man ikke ser grunn til å bekymre sin venn med dem, så kan man selvsagt vurdere dette. Men dersom disse ryktene sår den minste spire av tvil, så skylder man faktisk en god venn å spørre slik at vedkommende får sjansen til å forklare seg. Selv rykter med lite troverdighet er farlige. Hva skjer om man har hørt et rykte man egentlig ikke tror på, men... Og så ser man et tegn i den aktuelle vennens oppførsel som kan bygge opp under ryktene, og så ser man enda et tegn som sett i lys av ryktene kan tolkes i retning av at ryktene er sanne, og så ser man nok et tegn som i seg selv ikke betyr noe men som i forbindelse med ryktene og alle de andre tegene... En venn fortjener at du avliver mistanker før de i det hele tatt slår rot!
7. Kunsten å være stille - jeg skiller mellom bekjente og gode venner på en rekke måter. Et av de viktigste tegnene på ekte vennskap er at man kan være stille sammen uten at stillheten blir pinlig.
8. Gjensidig respekt for hverandres ulikheter - sjansen er liten for at man skal finne en kopi av seg selv. Sjansen er derimot stor for at man er særdeles overfladisk om man faktisk skulle klare dette. For ikke å snakke om at sjansen er virkelig stor for at jeg ville hatet en kopi av meg selv. Ikke fordi jeg misliker meg selv, men fordi selv jeg ville synes det ble litt mye med to stykker. Dermed vil ens venner i ulik grad ha andre verdier, meninger og interesser. Som anti-postmodernist mener jeg ikke nødvendigvis at man skal betrakte og behandle alle meninger som likeverdige, og jeg har ikke noe problem med at venner uttrykker uenighet med hverandre. Og selvsagt skal man gripe inn om disse ulikhetene skader vedkommende selv eller andre (slik rusmisbruk kan skade en selv og sladder eller utroskap kan skade andre)! Men personlige verdier og meninger som ikke er til skade for noen må man enten kunne godta at eksisterer, eller revurdere vennskapet. (Her har man selvsagt visse gråsoner, muligens særlig når det gjelder religion. En kristen mener for eksempel kanskje at det er skadelig for en venn å være ikke-kristen. Da jeg ikke er særlig religiøs selv, føler jeg meg ikke kompetent til å uttale meg særlig om akkurat dette. Jeg mener for ivrig misjonæring kan virke mot sin hensikt, men ellers overlater jeg dette til de det gjelder. Nei, forresten. En ting til. En rekke mennesker med en negativ holdning til kristendommen går helt av hengslene hver gang en kristen i det hele tatt nevner religion. Det er indoktrinering, det er respektløst og så videre. Etter min erfaring finnes der individer innen visse grupper som driver langt mer intens misjonæring enn kristne. Tilhengere av økologisk mat, de som mener du bør bytte ut Saaben med en Datsun, ulike politiske grupper, de som går til healer i stedet for til legen, de som mener du bare må høre det siste albumet til Lady Gaga... Hvorfor er det verre å spørre noen om de vil være med i kirken eller lese en kristen bok enn det er å anbefale healeren sin, spådamen sin eller økologiske oliven? Og ikke kom med noe pisspreik om at religion er så mye mer personlig. Hva som kjennes personlig varierer fra person til person; derav ordet personlig. Queen of digressions speaking.)
9. Man behøver ikke dele absolutt alt - personlig har jeg liten interesse av for eksempel å høre om andres sexliv. Hva andre venner snakker om får være opp til dem, men jeg forventer at mitt ønske respekteres av mine venner. Noe som selvsagt er gjensidig. Jeg har venner som ikke ønsker å diskutere politikk, og da respekterer jeg deres ønsker.
10. Finn balansen i å gi og (mot)ta - med punkt 4 og 5 i tankene; finn en balanse i å gi og ta. Dette gjelder alt fra materielle goder til støtte og oppmuntring. Jeg vil faktisk påstå at det ikke-materielle er viktigere enn det materielle i denne sammenhengen; men det kan si mer om meg enn om saken (jeg er jo som kjent så lite materialistisk av meg... Se forøvrig punkt tre). Jeg mener nemlig at ingenting skyver et vennskap mer ut av balanse enn en som bare snakker om seg selv. Noen mennesker er eksperter på å sette seg selv i fokus. Snakker man om noe annet, greier de alltid å relatere det til seg selv og dreie samtalen i den retningen. Disse menneskene nærmest drenerer omgivelsene sine for engergi (med fare for å høres en anelse new age ut...) For all del; som nevnt til det kjedsommelige er det viktig å ikke holde telling, og i perioder vil den ene parten i et vennskapsforhold behøve mer støtte enn den andre. Men over tid må man finne en balanse, ellers vil man få et usunt vennskap.
    

Mitt Liv: 5 Ting som får meg til å le og 5 Ting som ikke får meg til å le

Jeg ler mye. Jeg ler i en rekke ulike situasjoner og har ingen problemer med å le høyt når jeg er alene. Jeg prøver å holde dette til et minimum når jeg er ute blant andre mennesker; jeg har full forståelse for at jeg kan bli oppfattet som litt rar hvis jeg plutselig begynner å le på bussen eller i køen på Spar. Det betyr ikke at alle forsøk er vellykket.

Fordi jeg ler så mye av så mye, gir jeg muligens inntrykk av å være en av disse som ler av 'alt'. Det er milevis fra sannheten. Faktum er at jeg er meget kresen med henhold til hva jeg finner underholdende, og den store majoriteten av intendert humor går meg hus forbi. Jeg må nærmest forklares at og hvordan dette skal være morsomt.

5 Ting som får meg til å le

1. Stereotyper som enten overgår seg selv eller som bryter med det som forventes - jeg kan le høyt av en kommunist som begynner å snakke entusiastisk om å kontrollere produksjonsmidlene, av en feminist som ikke barberer seg under armene eller av en fra utkantnorge som har vært full hver eneste helg siden Syse-regjeringen men som aldri har vært innom noe offisielt alkoholutsalg. Slike som rettferdiggjør en viss generalisering. Likefullt lar jeg meg underholde av en bedehusdame som har 'Oops I did it again' som ringetone, en NKPer som er hysterisk opptatt av merkeklær, en terrorist som bare må se Frustrerte Fruer før har går ombord på flyet... Disse stereotypene kan gjerne være poltisk ukorrekte, men det er ikke denne ukorrektheten i seg selv som appellerer til meg. Heller ikke er det muligheten for å støte. Det er simpelthen selve stereotypene. Og la det være klart; dette er utelukkende humorrelatert. Jeg er individualist. Intellektuelt dømmer jeg mennesker enkeltvis. Men det er ikke til å komme fra at noen mennesker er levende prototyper, og det synes jeg er morsomt!
2. Ordspill og gramatiske referanser - jeg har den mest geeky språkstudenthumor man kan tenke seg. Jeg som er redd for å innrømme at jeg har sett en eneste Heroes-episode av frykt for å bli kalt geek, ler snøftende av språkrelaterte referanser. Fra det mest banale i samme gate som 'Hva sa kommoden til barna sine? -Nå skuffer du meg' til mer komplekse gramatiske vitser.
   
3. Historiske eller politiske referanser - fra Seinfeld: George planlegger å "glemme" en eiendel i leiligheten til daten sin for på den måten å sikre seg et møte nummer to. Hvorpå Jerry spør hvorfor han ikke bare møter opp i en trehest. Og jeg ler. Hver gang. Fra The Departed - Colin Sullivan (Matt Damon) har steget i gradene og blitt sivil politimann. I respons til en kollega som fremdeles er i uniform og ønsker å fortsette slik, påpeker han at det ser ut som han er klar til å invadere polen. Og jada. Jeg ler. Nazistreferanser er særlig morsomme! Og siden jeg allerede har nevnt Heroes (hey; jeg har Prada-kjole. Jeg kan ikke være geek!); er det bare jeg som synes det er morsomt at to japanere setter ut for å redde New York fra en atomkatastrofe?
   
4. Kontradiksjoner som er for dumme til å bli forbannet på - nynazister som fornekter Holocaust samtidig som de uttrykker skuffelse over at ikke flere av 'uren rase' ble utryddet, feminister som går av hengslene over uttrykk som 'damer først' men som kan komme med hundre argumenter for hvorfor nettopp en kvinne bør få en viss stilling eller verv, radikale som promoterer væpnet revolusjon samtidig som de uttrykker undring over hvorfor myndighetene bruker penger på forsvar; vi har jo ingen fiender...?!? Åh, for ikke å snakke om nasjonalister som beundrer Hitler; den eneste som faktisk har okkupert deres høyt elskede fedreland det siste århundret. Det er nesten litt søtt.
5. Stor ståhei om ingenting og stoisk reaksjon på alvorlige hendelser - jeg kan le hysterisk (og kanskje ikke særlig kvinnelig) av Seinfeld som uten problem dedikerer en hel episode til et fullstendig trivielt tema, samtidig som jeg ler like godt av at Tony Soprano 'tar seg av' en fiende så blodet spruter inne på en restaurant og restauranteieren reagerer med 'vi får vel finne en mopp'.

5 Ting som ikke får meg til å le

1. Klovner - jeg har aldri forstått hva som er morsomt med røde neser, farverike kostymer, blomster som spruter vann og skikkelser som snubler over hverandre og sparker hverandre bak. Er dette virkelig morsomt?
2. Kroppsfunksjoner - verken de forbundet med fordøyelsessystemet eller forplantningsprosessen.
3. All annen fysisk humor relatert til funksjoner, handlinger og kostymer - med mindre de er relaterte til stereotyper og/eller kontradiksjoner; for eksempel ler jeg godt av gothere i sine kvasi-uniformer som visstnok symboliserer motstand mot konformitet... Jaja. Jeg prøver altså å la være å le i det jeg går forbi dem.
4. Mainstream vitser av den typen man leser i ukeblader og lignende - noen er bare bløte og dårlige, andre blir for virkelighetsfjerne. For det første blir ting morsommere om man kan relatere dem til en virkelighet man kjenner, og for det andre er terskelen for humor langt høyere i en erklært vits enn i en reell dagligdags situasjon. En kommentar i en samtale kan være genuint morsom, men det betyr ikke at den holder mål som en faktisk vits eller del av en stand-up akt.
5. Humor hvis formål er å være kontroversiell eller støte - for meg er der nesten ingenting som er for hellig til å le av (det betyr ikke at jeg ikke ser alvoret; jeg er bare av den mening at man også bør kunne le av seriøse temaer), men politisk ukorrekthet i seg selv er ikke nok til at noe skal kunne kalles morsomt. Like lite som sex-relaterte temaer i seg selv holder mål med henhold til humor. Ingen av disse faktorene virker automatisk diskvalifiserende på vitser og humor, men mer substans (i mitt tilfelle i form av de fem punktene jeg finner morsomt) er påkrevet. Dessuten; om det er innlysende at hovedformålet er å støte eller sverte, så hjelper ikke all intelligent substans eller referanser i verden. Da blir jeg bare ille berørt både på vegne av avsender.