Historiens 5 Peneste Menn med Bart og Historiens 5 Peneste Menn med Skjegg

Det er neppe noen hemmelighet at jeg synes menn skal ha bart og/eller skjegg. Jeg har aldri forstått dette moderne idealet med feminine menn, ei heller de såkalt gutteaktige. Her er de, etter mitt syn, peneste mennene i hver av disse kategoriene.

Historiens 5 Peneste Menn med Bart

Josef Stalin (1878 - 1953)

Ja, jeg vet det. Komunisme. Hungersnød. Forfølging. Massedrap... Men en pen mann var han!!!

Tom Selleck (1945 ->)

Jeg hater 8o-tallet, og jeg hater Hawaii-looken. Men jeg kan uten problemer se flere episoder av Magnum etter enannen. En mer klassisk bart skal man lete lenge etter. I alle fall utenfor denne listen.

Edgar Allan Poe (18o9 - 1849)

Det er ikke det at han egentlig var så pen, det er mer det at han ser ut som en rollefigur fra sine egne historier. Som jeg elsker dypt og inderlig.

John Wilkes Booth (1838 - 1865)

Mannen som skjøt og drepte Abraham Lincoln (som har fått en i høyeste grad ufortjent helgenstatus i historien og hvis beste avgjørelse var å ta seg en tur i teateret).

Sir Edward Elgar (1857 - 1934)

Engelsk komponist. Jeg skal på ingen måte hevde at jeg vet mye om musikk, men dette er en imponerende bart!


Historiens 5 Peneste Menn med Skjegg

Friedrich Engels (182o - 1895) & Karl Marx (1818 - 1883)

Har de gitt ut et verk sammen kan man telle dem som én. En kommunistisk enhet. Pene menn med pent skjegg begge to, men Engels' er spesielt imponerende.

Thomas Jonathan 'Stonewall' Jackson (1824 - 1863)

General i den amerikanske krigen mellom statene. En pen mann, men filmutgaven fra Gods and Generals er nesten enda penere, i alle all med tanke på skjeggpryden.

Pyotr Ilyich Tchaikovsky (184o - 1893)

Jeg tar med et (relativt) ungdomsbilde og ett fra hans eldre dager for å vise at dette var en mann som beholdt sitt veltrimmede skjegg gjennom sitt voksne liv. Egentlig litt for kort og veltrimmet, men det kan jo også ha sin sjarm. I alle fall for en homofil romantisk komponist.

Lew Wallace (1827 - 19o5)

General for unionshæren under den amerikanske krigen mellom statene. For en imponerende ansiktspryd!!!

Ronnie Drew (1934 - 2oo8)

Fra The Dubliners. Nok en mann som fortjener bilder fra ulike faser av livet. Se, jeg mener virkelig se på den fylden!


Er jeg den eneste som aner en viss overvekt av herrer fra det nittende århundre? Og er det litt påfallende at en av elleve er i kategorien 'nålevende'? Og at selv denne er eldre enn foreldrene mine?

Mitt Liv: De ti Mest Interessante Hendelsene i Historien

Jeg måtte inn og forandre overskriften fra 'favoritt' til 'mest interessante'. I utgangspunktet har jeg ingenting imot å bli ansett som morbid eller markaber, men selv jeg innser at en erklært ikke-aggresjonist kan gi litt uheldige signaler ved å omtale bombingen av Hiroshima som en av sine favoritter...

1. Berlinmurens Fall (1989) - for nøyaktig 2o år siden. Den muren Gorbatsjov samme år hevdet ville stå i ytterligere 1oo år. Den muren som i nesten tre tiår forhindret familier og venner i å se hverandre. Den muren som ble selve symbolet på jernteppet. Og ikke minst hvis fall ble startskuddet for og selve symbolet på et demokratisk Østeuropa (så kan en diskutere hvorvidt dette styresettet er det ideelle). Men det virkelig smerter meg å se østtyskere strømme over på vestsiden for å kjøpe pastellfarvede boblejakker og få seg hockysveis.
2. D-Dagen (1944) - 175.ooo allierte soldater. 7ooo skip. 24.ooo luftbårne styrker. Og 1o.ooo sårede og døde. Fremdeles snakker vi bare om denne junidagen for 65 år siden. Og fremdeles snakker vi bare om alliert side. Nærmere bestemt om allierte militære; også sivilbefolkningen i Frankrike led store tap, men disse er del av en annen dyster statistikk. En invasjon av slike dimensjoner synes nesten mytisk. På den ene siden fascineres jeg stort over en slik strategi, men på den andre siden blir det vanskelig å se igjen individene i disse tallene. Når dødstall angis i prosenter har vi tatt et langt steg i feil retning.
   
3. Krimkrigen (185o-årene) - en i utgangspunktet meningsløs og ikke særlig interessant krig mellom imperiemakter. Det som gjør denne krigen interessant er Florence Nightingales oppdagelser vedrørende hygiene og smitte. Der hersker liten tvil med henhold til at disse var revolusjonære, men jeg har likevel lettere for å fokusere på hvor lite de faktisk visste om disse emnene før denne krigen. Vask hendene og unngå smitte...det høres jo så logisk ut! Men så, i et anfall av selvkritikk, tenker jeg at det er lett å forveksle logikk og evne til å forstå med kunnskap. Ville det vært like enkelt for meg å bruke logikk til å trekke konklusjoner om smitte om jeg levde i en tid der jeg ikke hadde tilgang til informasjon om nettopp dette? Slik prøver jeg å tenke om mye. Jeg liker å betrakte meg selv som en rasjonell person med evne til å dra logiske slutninger, men hvor mye av dette er prisgitt den tiden i hvilken jeg lever og de tidligere generasjoner som har samlet informasjon og utført forskning som har blitt til den kunnskapen jeg og andre kan nyte godt av?
   
4. Drapet på John F. Kennedy (1963) - jeg får et skikkelig kick utav spekulative konspirasjonsteorier og vil lansere min egen senere denne måneden.
5. Bombingen av Hiroshima og Nagasaki (1945) - jeg nevner disse angrepene fordi de er de største, men man skal heller ikke glemme teppebombingen av Dresden og andre sivile mål under den annen verdenskrig. Og alle andre kriger for den del. Med disse aggressive handlingene ble konseptet om å drepe tusener for å redde millioner i større grad enn tidligere akseptert. Dette er etter mitt syn et fullstendig grotesk konsept. Joda, rent statistisk høres det jo bra ut. Men la oss ta idéen litt videre. Er ikke selve idéen bak stamcelleforskning å redde liv? Fortrinnsvis flere enn de som går tapt under selve forskningsprosessen? Og hva med Mengele og hans eksperimenter? Ved å bruke hundre jøder som forsøkskaniner (skjønt, det er vel andre gnagere nazistene først og fremst sammenlignet Davids Folk med) kunne han kanskje redde tusenvis av tyskere. Så fra en statistisk innfallsvinkel virker jo disse hendelsene rent så humane. Men et drap er et drap selv om formålet er utlitarisk. Det er ikke verken vårt ansvar eller vår rett å dømme mennesker til å dø med det formål å redde andre.
   
6. Oppdagelsen av Penicillin (1928) - selve øyeblikket var kanskje ikke særlig interessant, men resultatet er desto viktigere. For et bortskjemt individ i det tjueførste århundret virker det utrolig at en enkel infeksjon kan være dødelig. Jeg har brukt penicillin mot alt fra infiserte brann- og operasjonssår via tannkjøttinfeksjon til forkjølelse, og jeg kan ikke si jeg har opplevd noen av disse som nær-døden-opplevelser. Men hvordan ville det vært for hundre år siden? Ville jeg fremdeles vært i live? Når noen beskylder meg for å være bortskjemt fordi jeg er enebarn pleier jeg å svare at vi er alle bortskjemte fordi vi lever i det tjueførste århundret.
   
7. Julen 1914 - som nevnt på listen over mine filmfavoritter. Historien om soldatene som denne høytiden risikerte å bli henrettet for desertering ved å krype opp av skyttergravene og feire sammen med sine erklærte fiender får meg til å strigråte. Og etter å ha feiret og bedt sammen som brødre ble det forventet at de skulle gå hver til sin skyttergrav og fortsette med å drepe hverandre... Der har du grunntrekkene i moderne krigføring.
8. Europeiske bosetninger i Nord Amerika (16o7 ->) - jeg har ingen problemer med å se at mye urett skjedde i denne prosessen og at mange folkeslag ble (noen vil si blir) undertrykket. Samtidig stiller jeg meg på ingen måte bak idéen om at urinnvånerene (se! Jeg kan et politisk korrekt ord!!! Enn så lenge; hva som oppfattes som politisk korrekt forandrer seg typisk like fort som skjørtelengden og hvor vidt paljetter er glamorøst eller tacky) levde i fred og harmoni med hverandre til den hvite mann kom og ødela idyllen. Ulike stammer kriget mot hverandre, og forholdet dem imellom var på ingen måte mer hjertelig enn det mellom dem og europeerene. For ikke å snakke om at noen av disse stammene kom før andre og måtte flytte som resultat av at andre kom til. Europeerene kastet seg rett og slett inn i samme spill om land og ressurser. Men for all del; at andre har gjort hverandre urett tidligere rettferdiggjør på ingen måte at noen fortsetter denne uretten. Anyway; jeg skulle egentlig ikke komme med verken egne meninger om eller et nyansert bilde av denne bosetningsprosessen; poenget mitt er å påpeke den innvirkning denne hendelsen har hatt på hele verden i århundrene som fulgte pilgrimenes båttur og kanskje særlig det tjuende (og så langt det tjueførste) århundre. Bare tenk hvor mye global politikk og kultur Uncle Sam har vært og er involvert i!
   
9. Slaget ved Teutoburgerskogen (år 9 AD) - jeg er meget interessert i det første halve århundret av vår tidsregning. I denne tiden ble mye av Europas etniske struktur avgjort. Mennesker har flyttet på seg siden den gang, men mange folkegrupper ankom sitt nåværende kjerneområde i løpet av disse fem hundre årene. Det aktuelle slaget i hvilket romerene tapte avgjorde Romerrikets nordlige grense for de neste fire hundre årene (eller resten av dets levetid), men den dag i dag fungerer Rhinen som en kulturell grense. Grensen mellom Nord- og Sydeuropa, mellom øl- og vinkultur, mellom smør- og olivenoljepreferanser... Til tross for at kulturer på mange måter bringes nærmere enannen kommer man ikke fra det faktum at historiske grenser fremdeles har sin innvirkning. Og mitt hjerte gleder seg selvsagt over at et desentralisert militære som det germanerene kunne oppbringe var i stand til å slå den (etter den tids skala) høyteknologiske sentraliserte romerske hæren!
10. Utgivelsen av Gutenbergs Bibel (145o-årene) - forut dette hadde ulike kulturer prøvd ut ulike metoder for printing av bøker, men det var Johannes Gutenberg som tok det første steget mot å gjøre bøker til allemannseie. For meg (jeg er fremdeles et bortskjemt enebarn i det tjueførste århundre) er det vanskelig å tenke meg en tilværelse uten daglig tilgang på trykksaker av ulike slag. Selv etterat internett i stadig økende grad overtar trykkekunstens territorium. Det som er trist er at midt i denne informasjonstidsalderen er der så altfor mange som ikke vet å utnytte seg av de enorme ressursene vi har tilgjengelig.
    

Mitt Liv: 5 Menn jeg Beundrer og 5 Kvinner jeg Beundrer

Menn

1. Murray N. Rothbard (1926 - 1995) - min absolutte favoritt blant liberalistiske tenkere. Ludwig von Mises og Friedrich von Hayek er muligens mer kjente, men Rothbard er etter mitt syn en oppfyllelse av disse tos tanker. Han ble inspirert av disse samt en rekke andre store økonomer og filosofer, men han videreutviklet meningene deres og gikk lenger enn dem. I tillegg viste han hvordan liberalisme også kan forsvares fra et moralsk perspektiv; ikke bare som et utilitarisk verktøy.
2. Nathaniel Hawthorne (18o4 - 1864) - jeg fascineres av den mørke romantikken og det gotiske. Vel og merke som gjennomført (og ikke minst gjennomtenkt) kulturell sjanger, ikke som et forsøk på å overgå både andre og seg selv i å være grell og grim. Jeg er tilhenger av Edgar Allan Poe så vel som overnevnte, men jeg fascineres også av Hawthornes respekt for fortiden og hans egen plass i det som snart skulle bli fortid.
3. Booker T. Washington (1856 - 1915) - jeg hater rasisme, og noe av det mest rasistiske jeg vet er opplegg ment å fremme visse rasers situasjon. Jeg innser at visse tiltak kan være nødvendig for en gruppe som var på vei ut av en helt spesiell situasjon som slavehandel eller Holocaust, men dette må være en i høyeste grad midlertidig løsning. Unntakstiltak i respons til en unntakstilstand. Med Washingtons selvhjelpstiltak fikk ikke bare tidligere slaver og deres barn en bedre fremtid; de opparbeidet seg samtidig den respekten de fortjente. Jeg skal ikke nekte for at der var mange som ikke viste (og viser...) noen form for respekt, men drittsekker vil dessverre alltid finnes.
4. G. K. Chesterton (1874 - 1936) - en ekte språkkunstner. Hans evne til både å skape og bruke ord og konsepter, til både å sette på spissen og gå i dypet, til både å være vennligsinnet og politisk ukorrekt... Og ikke minst dekker hans karriere en rekke områder fra filosofi og religion til journalistikk og fiksjon, og i motsetning til andre multikunstnere håndterer ham dem alle elegant og med imponerende innsikt. En innsikt som nærmest virker profetisk og langt forut Chestertons egen tid.
   
5. Frédéric Bastiat (18o1 - 185o) - mange skylder på at de ikke har tid til å lese. Vel, der er ting man har tid til og ting man tar seg tid til. Men jeg er innforstått med at det kan være vanskelig å finne tid til alt man skal gjennom i en travel hverdag. Og det som er så fint da er at ett av de beste verkene noensinne skrevet er på noen få titalls sider. I La Loi/The Law demonstrerer Bastiat så elegant som muligens bare en franskmann kan hva som ligger i veien for en fri tilværelse.
   

Kvinner

1. Rose Wilder Lane (1886 - 1968) - datter av Laura Ingalls Wilder som har skrevet Huset på Prærien. Det intellektet, den skrivekunsten og de liberalistiske teoriene denne kvinnen la for dagen er bare imponerende. Og da hun gikk bort 81 år gammel var hun midt i planleggingen av en treårig tur verden rundt. Jeg finner eldre mennesker som fremdeles lever og planlegger ytterst fascinerende.
   
2. Flannery O'Connor (1925 - 1964) - jeg beundrer henne for hennes lokalkoloritt, hennes evne til å skape en gotisk atmosfære av et hvilket som helst utgangspunkt og at hun aldri kompromitterte sin katolske tro gjennom karriere og sykdom. Men aller mest beundrer jeg hennes humoristiske holdning til eget handicap. Mange som lider av et handicap blir såret av andre menneskers reserverte holdning til dem, noe jeg uten problemer forstår. De er allerede i en vanskelig situasjon, og den blir ikke bedre av at mennesker ikke klarer å forholde seg til dem. Samtidig forstår jeg usikkerheten som fører til denne avstandstagenen. Mennesker med handicap kommer i like mange utgaver som individer. Noen ønsker hjelp (i alle fall tilbud om sådan) i hverdagen; andre ønsker å klare seg selv (og at alle skal forstå dette). Selvsagt er det upassende å umyndiggjøre et menneske i rullestol ved å ta tak i stolen uten tillatelse, men noen blir faktisk fornærmet bare noen tilbyr en hjelpende hånd eller to. Selv prøver jeg å innta en holdning der den aktuelle personen vet at jeg er der om nødvendig, men på en ikke-intrusiv måte. Jeg ber vedkommende si fra dersom hjelp skulle være ønskelig. Men noen ser endatil dette som en fornærmelse. Så hvordan skal vi forholde oss? Dersom man ikke tilbyr hjelp til en som ønsker det er man et dårlig menneske. Og dersom man tilbyr hjelp til en som ønsker å demonstrere sin selvstendighet er man...et dårlig menneske. Valget er ditt! Er det rart man blir usikker? Da er det en velsignet lettelse å se mennesker som kan lette på stemningen ved hjelp av humor. Kan noen spøke om et ubehagelig tema blir det straks mindre farlig. Derfor blir jeg rett og slett i godt humør av O'Connors løse og sarkastiske omgang med alvorlige emner.
3. Coco Chanel (1883 - 1971) - la det være sagt. Dette er en kvinne jeg har særdeles blandede følelser om. Noen av hennes kreasjoner er etter mitt syn det verste som har skjedd i motehistorien. Bukser for kvinner, neglelakk og eksponering til sol med den hensikt å få en mørkere hudfarve kunne jeg klart meg fint uten. Til tross for disse skamplettene i motehistorien beundrer jeg Coco enormt. For de fleste designere betyr nytenkning å gjøre noe crazy som blir ansett som kult en sesong eller to for så å bli en dårlig spøk. Coco derimot, skapte klassikere og konsepter som den dag i dag regjer øverst i motehierarkiet. Her går ikonstatus og brukervennlighet hånd i hånd. Denne kvinnen fortjener virkelig å bli ansett som en legende.
4. Anne Frank (1929 - 1945) - hun er blitt en klisjé som man kanskje assosierer med Miss Universe-taler. 'Jeg beundrer mamma og Anne Frank, og så ønsker jeg meg fred på jord og nok mat til alle.' Men en klisjé er bare dårlig om den også er innholdsløs. At denne ikoniske jødiske jenten i tillegg deler skjebne med så altfor mange samtidige gjør henne heller ikke mindre beundringsverdig. Det jeg beundrer aller mest ved henne er hennes fantastiske evne til ikke å gi opp. Hun tilbrakte to år skult på et trangt loft under stadig verre forhold. Likevel lot hun ikke disse årene bli stjålet fra henne. Til tross for den grufulle situasjonen og til tross for at hun legger for dagen deskriptive og analytiske evneroverraskende for sin alder, beholder hun tenåringssinnet. Hun er nysgjerrig, optimistisk og fjollete som en hvilken som helst tenåringsjente. Hun legger planer for fremtiden og forelsker seg i den eneste gutten hun har tilgjengelig, vennen Peter som gjemmer seg på samme loft. Slikt et pågangsmot burde være en inspirasjonskilde for oss alle.
5. Zora Neale Hurston (1891 - 1960) - hadde mye til felles med både Booker T. Washington og Rose Wilder Lane. En ypperlig skribent og en skarp iakttager med fornuftige men ukonvensjonelle syn på verden og menneskeheten.
   

Mitt Liv: Favorittmat

...og -drikke.

Jeg elsker mat. Jeg har aldri forstått mennesker som ikke har appetitt eller som bare klarer å spise til visse tider på dagen. Er jeg våken nok til å bevege kjevene er jeg våken nok til å spise! Og selv om jeg er både kresen og selektiv (i matveien som på de fleste andre av livets områder), er der mye jeg liker også. Her er topp ti:

1. Ananas - jeg er egentlig ikke en typisk fruktelsker, men ananas klarer jeg meg ikke uten. Jeg kan lett spise en kilo for dagen. Ananas er perfekt! Akkurat passe søt, akkurat en passe anelse syrlig, en interessant men lettspiselig konsistens...som jeg sa, perfekt. Vet dere forresten hvorfor denne frukten som egentlig er et (eller mange sammensmeltede) bær heter 'ananas'? Før man hadde egne kasser til å frakte dem i, brukte man banankasser med den engelske påskriften 'bananas'. Og for å skille dem fra bananene strøk man ut b'en. Så jeg går utifra at hadde de heller brukt appelsinkasser ville 'ranges' toppet listen min.
2. Sukkerspinn - ja, jeg høres sikkert ut som en femåring. Noe jeg er glad jeg ikke er, for jeg setter pris på muligheten til å spise hva jeg vil uten oppfordringer om ikke å ødelegge appetitten og så videre.
3. Eggerøre - egg er bare fantastiske! De binder sammen og hever, de er væske og (relativt) tørre, de kan brukes i søtt og salt, de...er fantastiske. Samtidig er jeg ikke overbegeistret for å se det gule og tenke 'det skulle blitt kylling', så jeg foretrekker dem i rørt tilstand.
4. Havredrikk - det ikke-animalistiske alternativet til melk. Jeg skal ikke påberope meg å være veganer, men denne drikken er god!
5. Tomater - nok et medlem av frukt- og grøntavdelingen som jeg kan konsumere enorme mengder av.
   
6. Nybakt brød - jeg er så kresen at jeg aldri kjøper brød. Det er ikke fordi jeg ikke liker brød, men fordi jeg aldri kan få kjøpebrød ferskt nok (turen fra butikken og hjem er for lang til at det kan kalles ferskt når jeg endelig kan spise. Det er ikke fordi jeg har lang vei til butikken eller går svært sent, men fordi brød taper seg så fort) og fordi jeg til dags dato ikke har funnet et kjøpebrød som er like godt som mitt eget. Sistnevnte, derimot, kan jeg spise store mengder av. Noe som er bra i og med at brødet ikke lenger vil være ferskt til neste måltid. Ikke engang for en som spiser så ofte som undertegnede.
7. Te - Earl Gray laget på svart te; ingen politisk korrekte, miljøvennlige eller helsevennlige etterligninger.
8. Vingummi - etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg gradvis å innse at jeg aldri ville få en såkalt voksen smak og sverge til mørk sjokolade. Det har i alle fall ikke skjedd ennå.
9. Varm melk med honning - egentlig smaker ikke dette noe godt, men der er så mange barndomsminner knyttet til denne drikken at jeg til tider inntar den likevel. Trygghet, følelsen av omsorg, vissheten om at jeg har en unnskyldning til å være våken til koppen er tom...
10. Risengrynsgrøt - egentlig smaker ikke dette så formidabelt heller, men grøt er mettende på en måte som virkelig kjennes godt!
    

Mitt Liv: Tidenes 1o beste filmer

1. Enemy at the Gates (2oo1) - hvis noen kan hjelpe meg å finne en slik Stalin-statue ville jeg blitt evig takknemlig. Og er ikke Rachel Weisz utrolig søt i militærantrekk?
   
2. Fidel (2oo2) - og da snakker vi om den originale utgaven på tre og en halv time; ikke den forkortede versjonen som jeg kom i skade for å kjøpe på en bensinstasjon. Det er som å betale hundre tusen for en klokke for så å oppdage at det er en ekte Polex. Samtidig skal jeg innrømme at den lange utgaven kanskje er for spesielt interesserte (og hvem vet; kanskje der er et marked for Polex også? Det er utrolig hva spesielt interesserte kan bli spesielt interesserte i). Men er du spesielt interessert i revolusjon, geriljakrig og menn med skjegg er originalutgaven absolutt å anbefale. Jeg er litt i tvil om jeg vil anbefale å se den to ganger i strekk, men det fungerte for meg.
3. Swing Kids (1993) - før Dr. Wilson fra House ble lege og før Batman ble...Batman, var de begge musikkinteresserte tenåringer i Hitlers Tyskland. Jeg elsker stilen i filmen, jeg elsker de svingende rytmene, og jeg elsker endatil Kenneth Branagh som halvfet nazist. Men mest av alt elsker jeg budskapet, nemlig advarselen mot å oppføre seg lydig mot en ideologi for å unngå problemer. Gjentar man en doktrine mange nok ganger er faren til stede for at man begynner å tro på den. Og forresten, er det ikke litt bekymringsverdig at Batman viste nazistiske tilbøyeligheter i sin ungdom?
4. Ike: Countdown to D-Day (2oo4) - til tross for at Tom Selleck måtte ta barten for å spille Eisenhower; der får da være måte på kreative tolkninger i estetikkens navn. En fantastisk god film som går grundig inn i planleggingen og strategiene bak denne enorme militæroperasjonen. Bare synd filmen ender dagen før selve D-Dagen slik at vi ikke får se om invasjonen var vellykket eller ikke...haha.
5. The Departed (2oo6) - ingen orker å se denne sammen med meg. Og jeg må jo innrømme at jeg forstår det med mindre man faktisk er ute etter et to og en halv timers foredrag om konflikten mellom det tradisjonelle og romantikken representert av Leonardo DiCaprios rollefigur og referanser til Nathaniel Hawthorne på den ene siden og det moderne og modernismen representert av Matt Damons rollefigur og referanser til James Joyce på den andre siden.
6. From Hell (2oo1) - denne har alt! En creepy gotisk atmosfære, konspirasjoner på høyeste nivå og ikke minst Johnny Depp med en velfrisert men særdeles maskulin bart.
7. A Christmas Truce at the Front (2oo5) - til tross for at dette strengt tatt er en dokumentar, hører den absolutt med på denne listen. Og til tross for at dens formål er å skildre en historisk hendelse, er den etter mitt (etterhvert tårevåte) syn den mest overbevisende antikrigsfilm noensinne laget. Og jeg som ler mens Titanic går ned og Den Engelske Pasienten kjemper for livet (sue me!) gråter meg gjennom en regnskog av papirlommetørkler hver gang jeg ser den. Bedre enn noe annet verk demonstrerer den det meningsløse ved moderne krigføring. En type krigføring der mennesker som ikke har noe personlig imot hverandre og som under andre omstendigheter kunne blitt venner, blir beordret til å drepe hverandre. Ikke fordi de nødvendigvis truer hverandres frihet, men på grunn av allianser og statspolitikk på et så høyt nivå at de som regjerer der oppe ikke har noen idé om livet og døden i skyttergravene. Og for mange av de involverte var dette den aller siste julen de fikk oppleve; denne desemberdagen i 1914 da de kom sammen med sine statsbestemte fiender og spilte fotball, byttet gaver og ba bønner for sine døde.
   
8. All Quiet on the Western Front (193o) - siden vi likevel snakker om Første Verdenskrig. Krigen som skulle ende alle kriger... Det jeg finner aller mest fascinerende med denne filmen er at den ble laget bare 12 år etter den aktuelle krigens slutt. For det første er kvaliteten i så måte imponerende. For det andre fyller det meg med ærefrykt å tenke på at de fleste som så den i 193o faktisk hadde gjennomlevet epoken den skildrer. Og for det tredje er det en interessant mental utfordring å prøve å se den utifra perspektivet til det opprinnelige publikummet. Kanskje trodde de virkelig at denne krigen hadde endt alle kriger? Dette var jo endatil før Hitler kom til makten. Neste oppgave blir å tenke på hvordan våre oldebarn om 8o år vil se på det som kommer ut i dag, samt hvilken oppfatning de vil ha av oss og vårt forhold til verden og historien.
9. The Guns of Navarone (1961) - nok en klassiker man bare må få med seg.
10. Gods and Generals (2oo3) - vinnerene skriver historien, derfor er det interessant å se en film som i hovedsak handler om de konføderate troppene i krigen mellom de amerikanske statene (jeg liker ikke betegnelsen 'borgerkrig' på en krig der man ikke kjemper om det samme geografiske området. Denne krigen handlet om Sørstatenes ønske om å løsrive seg; disse hadde intet ønske om å få makt over Nordstatene. Jeg betegner derfor denne krigen som en løsrivelseskrig, langt på vei sammenlignbar med den amerikanske frigjøringskrigen i hvilken de amerikanske koloniene løsrev seg fra styresmaktene i London. Sistnevnte bør heller ikke omtales som en revolusjon da kolonistene ikke prøvde å ta all makt fra de sittende styresmaktene som i den franske revolusjonen, men utelukkende søkte selvstyre over det de oppfattet som sitt eget område). Kampscenene i filmen er imponerende og veier absolutt opp for den noe stive dialogen, Stephen Lang er overbevisende i rollen som Stonewall Jackson, og Robert Duvall...det er kult at én og samme mann kan spille både Robert E. Lee og Josef Stalin?

Nå som jeg er ferdig aner jeg en viss overvekt av krigsfilmer... Jeg håper ikke dette tar troverdigheten fra den ikke-agressjonistiske holdningen jeg proklamerer under punkt 7.

Mitt Liv: Mine 1oo Favoritter

I mai la jeg ut topp-ti-lister over aspekter ved mitt liv og min personlighet, noe jeg fant både interessant og lærerikt. Jeg anser meg selv for å være et selvbevisst menneske, men å bli "tvunget" til å lage lister over alt fra hva jeg ser etter i en venn til hva jeg aldri bruker eller spiser åpnet faktisk øynene mine ytterligere. Derfor kommer jeg i dagene fremover til å legge ut ti nye lister; denne gangen over mine ti favoritter på ti ulike områder:

1. Tidenes 1o beste filmer
   
2. Favorittmat
3. 5 menn jeg beundrer og 5 kvinner jeg beundrer
4. De 1o mest interessante hendelsene i historien
   
5. Historiens 5 peneste menn med bart og historiens 5 peneste menn med skjegg
   
6. Favorittaktiviteter
7. Musikk til enhver anledning
   
8. Favorittklesstiler; 5 jeg bruker selv og 5 jeg liker å se på andre
9. Favorittklesplagg og -tilbehør; 5 fra mitt eget klesskap og 5 fra ønskelisten
10. Favorittditt og yndlingsdatt
    

Musikk/ (sær) Humor / Politikk: Internasjonalen

Jeg er blitt fortalt at jeg har en noe spesiell form for humor. Mulig det, men dette er i alle fall hysterisk morsomt. Nesten like morsomt som da vi hadde en katt på Dyrebeskyttelsen som ikke sa 'mjau' men 'maooo' og jeg fikk arbeidsdagen til å gå ved å si
'Pus, hvem er den beste statsstyreren noensinne?'
'Maooo!'

Vel, det er ikke så kjekt å spa drit etter noen dusin katter; noe må man da finne på!

Refleksjon: Halloween

Jeg må innrømme at jeg har blandede følelser for Halloween. En av de vanligste kritikkene her i landet er denne dagens kommersielle rolle i vår kultur. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på de som kjenner meg, men jeg anser faktisk dette aspektet for å være blant de mer positive. At noe er kommersielt bør ikke uten videre diskvalifisere det. Kommersialisering på et fritt marked skjer som resultat av mange nok mennesker ønsker å bruke ressurser på noe til at det blir lønnsomt for menneskene bak konseptet. Det blir faktisk et uttrykk for folkekultur.

Men at jeg er for dannelsen av folkekultur betyr ikke på noen måte at jeg liker alt som kommer inn under denne kategorien! Jeg hater country og danseband, jeg hater grilldress og crocks og jeg hater folkelige uttrykk. Og Halloween...jeg er ikke spesielt begeistret for skjeletter og spøkelser. Edderkopper hater jeg mer enn danseband og crocks til sammen og svarte katter og gresskar liker jeg hele året. Frankenstein og hans monster (som ikke er samme individ!!! Når jeg hører noen omtale monsteret som Frankenstein går jeg fra alle prinsipper om toleranse og ikke-aggresjon) er interessante som litterære skikkeliser og min interesse i slaviske kulturer lar meg ikke komme utenom vampyrskikkelsene. Men å kle seg ut som disse... Nei, jeg har nok ikke tatt denne nye festdagen til mitt hjerte.

Mange klager også over ufordelaktig oppførsel som kommer i kjølvannet av denne dagen. Helt alvorlig; la oss ikke skylde på dagen. Mennesker som bruker høytiden som unnskyldning for å være til plage for andre må selv ta ansvar for dette, og de som plages må legge ansvaret på de som plager; ikke på dagen. Vandalisme og trakassering bør håndteres på samme måte som årets resterende dager, og de som bruker dagen på å drikke seg full ville med all sannsynlighet gjort dette uten innføringen av en kommersialisert keltisk høytid. Vi nordmenn er ikke akkurat kjent for å behøve en unnskyldning for å drikke oss full.

Men hvis vi går bak det rent kommersielle, så har faktisk denne dagen en interessant historie. Absolutt verd å se:



Dessuten er Halloween en perfekt dag til å dele min interesse i gruppen Squirrel Nut Zippers. Jeg elsker referansene til mellomkrigstiden, de gotiske innslagene (jeg er tilhenger av det gotiske som et aspekt av den mørke romantikken, ikke som den moderne subkulturen goth) og de svingende rytmene.

Mote & Skjønnhet: Skjønnhetstips

Motebladene bugner av skjønnhetstips. Hvordan gjøre puppene større og hoftene mindre. Matte eller glossy lepper? Fremheve midjen eller bena? Eller kanskje begge deler? Men faktum er at all verdens kosmetikk og designerplagg vil være bortkastet med mindre visse faktorer er til stede. Og dette er ikke noe politisk korrekt feel-good prat om at ekte skjønnhet kommer innenfra. Dette er derimot fem punkter jeg mener lar klær og skjønnhetsprodukter komme til sin rett.

1. Vær selvbevisst - vi er heldige som har det frie marked til å forsyne oss med et enormt utvalg klær og kosmetikk (der fikk jeg sagt det også! En ny dag; et nytt slag for kapitalismen!). Dette er særlig bra siden vi mennesker er så ulike. Vi har ulike former, farver, livsstil og så videre. Og det må bety at noe som passer til én ikke nødvendigvis passer til alle andre. Når man velger stil kan man ikke ignorere dette. Når man investerer i mote (som i denne sammenheng også inkluderer kosmetikk) må man ta alle sine fysiske trekk med i betraktningen samtidig som man må vurdere hvilket inntrykk man ønsker å gi. Og enda viktigere; hvilket inntrykk ens fysiologi og mote sammen kan gjøre troverdig. Er man over 18o vil man få problemer med å fremstå som liten og søt; heller bør man utnytte det faktum at man er høy og flott og garantert blir beundret og misunnet for dette. Har man sart porselenshud bør man fremheve og utnytte dette fremfor å hige etter eksotisk olivenhud og ferskenfarvede sommerkjoler. Og selvsagt vise versa. Jeg er ingen relativist, men jeg mener faktisk at de fleste utseender kan bli pene og tiltrekkende med de riktige produktene. Og de riktige produktene er de som er tilpasset ens unike utseende.
   
2. Hent inspirasjon fra andre men vær deg selv - de fleste som kjenner meg vet at jeg har en viss fascinasjon med førstedame Jackie Kennedy. Jeg simpelthen elsker feminine drakter, ermeløse kjoler og perlekjeder. Både i kleskjøp og styling henter jeg ofte inspirasjon fra denne kvinnen, men jeg lar det bli med inspirasjonen. For det første vil jeg tro der er visse ulikheter mellom å være førstedame i det Hvite Hus og pedagogikkstudent fra Hardanger (uten at jeg skal påstå at jeg har særlig erfaring med førstnevnte), og dette må man selvsagt ta hensyn til når man foretar motevalg. For det andre er hver enkelt av oss skapt som et unikt menneske og bør verdsette den man er. Man kan aldri bli noen andre, og det bør man heller ikke hige etter. Jeg er ihuga tilhenger av kulturell utveksling, noe jeg mener er hovedingrediensen i kulurell utvikling. Kulturer henter inspirasjon fra hverandre, påvirker hverandre og lar seg påvirke av hverandre. Dette har pågått så lenge der har fantes noen form for kultur, og jeg ler alltid av de som vil bevare den rene norske kulturen. Alvorlig talt. Steialderfunn viser handel med og rituell påvirkning fra andre kulturer. Hardingfelen ligner da mistenkelig på en fiolin, og poteten som spises til nær sagt hver eneste middag her i landet ble importert fra Sør Amerika for bare et par århundrer siden (nordmenn har faktisk spist ris lenger enn poteter). Men nå har jeg argumentert meg langt ut på viddene her. Poenget mitt er at inspirasjon og påvirkning er bra, også på et individuelt nivå. Problemene begynner når man prøver å bli en kopi av et annet menneske. Likeens når én kultur prøver å bli en annen. For det første har man da mistet noe unikt, og for det andre blir kopier skjeldent like gode som originalen. Så hent inspirasjon fra de kildene som måtte passe deg. Fra jenten i klassen som ser bra ut og vet det selv, fra filmer og TV-serier, fra Paris Hilton (grøss) eller fra amerikanske førstedamer. For ikke å snakke om fra sesongens kolleksjoner. Moteblader og butikkutstillinger er manges fremste inspirasjonskilde. Men ikke mist deg selv i jakten på inspirasjon. Ikke prøv å bli den eller dem du lar deg påvirke av. Sjansene er store for at det blir lite vellykket, og sjansene er enda større for at nettopp du har noe som er verd å ta vare på og videreutvikle (nå høres jeg nesten filantropisk ut... Folk som kjenner meg lurer muligens på om jeg har mistet meg selv).
3. Vær fysisk komfortabel - jeg elsker sko. Når folk av den grunn beskylder meg for å være materialist svarer jeg med å formidle at mine sko faktisk har sjel, og å elske noe med sjel er ikke materialistisk. Da tror de muligens jeg er gal og tør ikke å kritisere meg ytterligere. Men i alle fall. Jeg elsker sko. Særlig de med høye hæler. Jo høyere jo bedre. Men...det er ikke akkurat komfortabelt å vakle rundt på 12cm stiletter en hel dag. Jeg er ikke blant de som sverger til at komfort er det aller viktigste når man skal velge antrekk (da ville jeg gått rundt i de flanellsbuksene bare katten får se meg i), men der får da være måte på hvor man skal li for skjønnheten. Jeg pleier å si at man skal li med måte for skjønnheten. Det gjelder å finne en balansegang. Og nå snakker jeg om den berømte middelveien; ikke om kunsten å gå på høye hæler. Jeg er villig til å gi opp noe komfort for å føle meg velkledd (og -skodd!), men ikke så mye at jeg lyser "woman in pain". Faktum er nemlig at smerter og ubehag ikke får frem dine beste trekk. Dersom du absolutt ikke klarer å gå med høye hæler vil jeg anbefale flate sko og et naturlig smil fremfor stiletter og en stiv grimase. Og selv om trenchcoaten er mer flatterende for din figur enn vinterkåpen i ull, er ikke blå lepper og ukontrollerte skjelvinger spesielt flatterende. Samtidig trenger man ikke gå rundt i parkdress. Dersom du likevel bestemmer deg for et alterntiv som er fysisk smertefult, det være seg klær som ikke er sesongtilpasset eller sko som ikke er fottilpasset, så vil jeg anbefale medbrakt komfort. Høye hæler blir straks enklere å håndtere (fottere?!? Det må da være et ord for skoelskere? Jeg får kontakte språkrådet) med vissheten om at man har et par ballerinasko i vesken. Og nordavinden mildner bare ved tanken på boblejakken som ligger i bilen bare to kvartal unna. Vissheten om at 'dette skal vare i ytterligere seks timer' er ofte mer smertefull enn selve smerten.
   
4. Vær mentalt komfortabel - er du usikker på hvorvidt et visst antrekk kler deg? Viser du litt for mye hud? Er dette virkelig din farve? Ikke bruk det. Selv om bekymringene dine er grunnløse vil de i seg selv være nok til at verden ikke får se deg fra din beste side. En selvsikker holdning vil heve ethvert antrekk, og det motsatte vil...gjøre det motsatte. Hvem sa at man ikke kan kombinere mote og logikk?!? Her kommer et bokstavelig talt farverikt eksempel: tidligere i år stod jeg og ventet på båten. Jeg hadde på meg kort skjørt med nøytrale strømpebukser under og en lys trenchcoat. Og nye sko. Jeg følte meg velkledd. Så tok en hund feil av meg og en brannhydrant (nei, det var aldeles ikke morsomt!!!) Jeg som alltid går med ekstra strømpebukser i vesken i tilfelle rakning eller andre uhell oppdaget til min store skrekk at de nettopp i dag hadde måttet vike plassen for et ekstra par med sko. I tilfelle de nyinnkjøpte skulle bli vonde i løpet av dagen. Se foregående punkt. Jeg løp til nærmeste butikk for å kjøpe nye strømpebukser, og til min enda større skrekk hadde de to farver å velge mellom; knall rosa og knall oransje. Hva førstnevnte angår; jeg har tidligere hevdet at ordet rosa er forkortelse for 'Royalty of Satan', og jeg har inngått utallige veddemål som går ut på at hvis noen ser meg i rosa skal de få...jeg husker ikke engang hva jeg lovte, så sikker var jeg i min sak (jeg vedder heller aldri; bare som uttrykk for hvor sikker jeg er på noe). Jeg var også sikker på at det ikke var noe jeg var villig til å risikere, så det ble de oransje. Nå kunne jeg i alle fall bli tatt for å være en brannhydrant, tenkte jeg i galgenhumor. Eller, jeg så nedover meg selv og fikk assosiasjoner til en hegre (advarsel: ikke google dette ordet for å få opp bilder. Der er en fotograf med dette etternavnet som tar...man kan muligens kalle dem naturbilder, men de har lite med fugler å gjøre) eller en tjeld. Borte var gleden over de nye skoene (hvis noen så dem måtte de nødvendigvis se de oransjekledde bena mine også) og borte var følelsen av å være velkledd. Resten av dagen gikk jeg rundt med en 'ikke se på meg' holdning som sikkert var like lite tiltalende som tiraden jeg tidligere hadde rettet mot eieren av den aktuelle hunden (jeg sa unnskyld senere; jeg liker hunder og har selv erfaringer som sier at de kan være noe uforutsigbare). Poenget mitt er at dersom man er usikker på sin egen fremtoning (eller som i mitt tilfelle; sikker på at jeg så grusom ut), så vil dette forhindre en i å vise seg fra sin beste side. Dette gjelder ikke bare antrekk som skiller seg ut i nevneverdig grad. Er du blyg av natur kan du lett føle deg eksponert i miniskjørt. Oppdaterer du garderoben hver sesong vil du kanskje føle deg uttdatert i fjorårets haremsbukser. Er du livredd for å bryte etiketten vil du garantert føle deg utilpass med lang kjole i et coctaiselskap. I et anfall av filantropi predikerte jeg tidligere å være seg selv. Dette bør være et overordnet mål for alle, men en (sær)egen stil uten tilhørende ønske derom er lite tiltrekkende. Jeg mener personlig at den selvtilliten som hører til en egen stil bør utvikles før eller mens man utvikler sin egen stil. Vel og merke fra et moteperspektiv. Kanhende en psykolog ville anbefalt noe annet. Er du for eksempel blant de som følger moten slavisk og/eller i stor grad bryr deg om hva andre sier men har et hemmelig ønske om å uvikle din egen stil og begynne å skille deg ut? Da vil jeg anbefale deg å opparbeide nødvendig selvtillit og selvstendighet mens du gradvis utvikler den stilen du måtte ønske. Tanken på å troppe opp i farmors omsydde forklekjole etter å ha uniformert deg i boblejakke, jeans og UGGs kan ta motet fra enhver. Begynn med et spesielt smykke. Et sjal. En annen farve på genseren enn du er vant til... Kvinner (og menn for den saks skyld) med sin egen stil er fantastisk flott, men dersom hun selv er usikker på nettopp dette vil resultatet bli deretter.
   
5. La gleden over andres fordeler bli din største fordel - du verden så filantropisk jeg er i dag! Der er mange menneskelige egenskaper som virker lite tiltalende. En av de aller verste er smålighet. Manglende evne til å påpeke og glede seg over andres fordeler. Å være raus med komplimenter vil ikke bare gjøre godt for mottakerene av disse; det vil gjøre deg mer tiltrekkende! Du skal ikke opptre som en underdanig hund og overlesse alle du møter med komplimenter; det kan lett virke irriterende på motparten og få deg selv til å fremstå som på desperat jakt etter venner eller anerkjennelse. Men hvis noen tar ordet og sier noe fornuftig, si det til dem. Hvis noen har gjort en ekstra god jobb, la dem få vite det. Og hvis noen tar seg ekstra godt ut i dag...helt alvorlig. Du blir ikke mindre pen av å innrømme at andre er pene! Tvert imot vil du fremstå som en raus person som er så sikker på deg selv at du ikke føler deg truet av andres fortrinn. Og selvsikkerhet i moderate mengder er tiltrekkende. Og for all del; tilpass komplimentene til den aktuelle mottakeren! Du er pen, du er smart, du er...hva betyr det egentlig? Det kan selvsagt være hyggelig å høre noen si at man er pen, men egentlig er dette en særdeles intetsigende påstand. Sier vedkommende det samme til alle han møter? Mener han det? Er han ute etter å smigre deg? Har han i det hele tatt sett på deg? Etthvert kompliment bør ha som hovedformål å få mottakeren til å føle seg sett. Kommentér at resepsjonisten på arbeidsplassen tar seg godt ut i blått, at en elev skriver interessant fordi han er så flink til å beskrive, at en kollega er tålmodig fordi du så hvor godt hun håndterte en vanskelig kunde tidligere i dag. La det underliggende budskapet være 'jeg ser deg og jeg liker det jeg ser', ikke 'jeg prøver å smigre deg'. Mennesker som er så rause har en udefinerbar skjønnhet ved seg som ikke har noe med verken sminke eller klær å gjøre. En skjønnhet som man kan oppnå helt gratis og samtidig gjøre hverdagen lysere for andre.
   

I want it All

Både valget og dagene derpå er overstått (merk dere at jeg ikke sier 'vel overstått'), og alt går tilbake til det vanlige. Hva nå det måtte være. Visse fenomener er lettere å vurdere i ettertid enn når man står midt oppi dem, og jeg mener dette er den perfekte tiden til å vurdere valgkampen og valget.

Det er også tiden når min ellers kyniske holdning til menneskeheten forsterkes ytterligere og grenser til desillusjon. For ikke å si misantropi.

Politikerforakt i ulike stadier er et velkjent fenomen i media så vel som blant velgerene. Med argusøyne følger man håpefulle folkevalgte i ukene før valget og nyvalgte så vel som rutinerte politikere etter valget. Kan man ta dem i løgn? Eller enda bedre; korrupsjon? I det minste problemer med å følge opp valgløftene? Og sensasjonen er stor når man har klart å sette en politiker opp mot veggen. Var det ikke det vi sa? Slike kan man simpelthen ikke stole på!

Som de fleste lesere sikkert vet, er heller ikke undertegnede fremmed for dette begrepet. Jeg har særdeles lite tro på politikere. Jeg tviler ikke på at der er gode individer blant disse også; heller ikke at mange faktisk bryr seg om hva som er best for innbyggerene i dette landet. Men det er ikke til å komme fra at selv blant de som går inn i politikken med de beste intensjoner, så blir stemmesanking viktigere og viktigere jo lenger oppover i systemet man kommer. Noen klarer fremdeles å beholde fokuset på hva som er best for menneskene, mens andre dessverre blir så opptatt av selve stemmene at de er villige til å love og lyve for å oppnå det overordnede målet; nemlig en stortingsplass.

Men helt alvorlig; jeg har ikke særlig høyere tanker om mange velgere. Nå snakker jeg ikke om de som er genuint uenige i det jeg selv står for; ei heller de som ikke deler min skepsis til den demokratiske prosessen. Jeg har venner fra ytterste venstre til ytterste høyre fløy (nå snakker jeg altså om liberalister som jeg selv; ikke om nynazister som ofte feilaktig refereres til som høyreekstreme. Sistnevnte gruppe er blant de få som ikke er representert i min omgangskrets og som nok aldri kommer til å bli det heller), og mange av mine venner er trofaste mot konge, folk og stemmerett. Nei, jeg snakker om de som legger til side alle prinsipper (hvis de i det hele tatt har noen) og stemmer på de som fortest mulig kan tilfredsstille flest mulig av deres personlige ønsker.

For å la det være helt klart; som liberalist er jeg selvsagt for både menings- og ytringsfrihet. Selv om jeg selvsagt skulle ønske at alle delte mine meninger slik at vi kunne fått det samfunnet jeg anser som ideelt, så favner også min liberalistiske holdning ulike politiske retninger (dette må på ingen måte forveksles med relativisme. Jeg mener ikke at alle meninger er verken riktige eller likeverdige, men jeg mener at man skal få lov til både å tro og gjøre feil så lenge det ikke skader andre). Inkludert meninger om hvordan disse retningene bør fremmes (i denne omgang snakker jeg om de som støtter demokratiet ved å stemme; politisk vold får bli et fremtidig tema). Men jeg har særdeles lite til overs for selvsentrerte mennesker uten ideologisk ryggrad; mange har ikke engang så mye som et ideologisk ribben.

Slike mennesker stemmer typisk på det partiet som lover nøyaktig det de selv har lyst på. Akkurat nå... For mange av dem har ikke noen form for lojalitet fra valg til valg heller.Dersom en slik velger ett år stemmer SV fordi de lover full barnehagedekning og vedkommende ikke orker å ha en sutrete fireåring hjemme hele dagen, vil han eller hun ikke ha problemer med å stemme Høyre fire år senere når poden er åtte år og dermed vil nyte godt av dette partiets grunnskolepolitikk.

Men er det rart velgerene tenker slik? Denne holdningen er ikke bare allment godtatt; den blir endatil oppmuntret av partier med regjeringsmakt som mål. Det er nemlig nettopp disse velgerene partiene kjemper om hvert eneste valg. Det har nemlig lite for seg å bruke tid, penger og ressurser på de kjernevelgerene som ikke bare stemmer lojalt annenhvert år, men som også støtter partiet gjennom tykt og tynt i de fire og tyve månedene som ligger mellom hvert valg. Ingen partier har heller kjernevelgere nok til å vinne makten med disse alene. Derfor kjemper de med veltalenhet og valgstesj om de som ennå ikke har bestemt seg, og da vil det være poltisk selvmord å påpeke at deres holdninger er noe selvsentrerte.

Jeg skal ikke på noen måte nekte folk å forandre mening, men jeg synes det er trist å se den politiske prosessen redusert til en nedverdigende kamp der våpenene er løfter om hvordan skattebetalerenes penger skal brukes. Som de fleste kanskje vet, elsker jeg katter. Men de kan til tider opptre noe enkelt, og lojaliteten deres er absolutt verd å sette spørsmålstegn ved. De løper til den som gir den beste maten eller som har mest tålmodighet til å kose. Men er mennesker særlig mye bedre? Løper ikke vi til det partiet som har de fagreste løftene? Uten å vie temaet ideologi en tanke? Ei heller det faktum at over fire millioner mennesker kan bli påvirket av det valget vi tar? (Dessuten er ikke mennesker like gode å klappe som katter. 1-0 til Felis Catus).