Mitt Liv: Tidenes 1o beste filmer

1. Enemy at the Gates (2oo1) - hvis noen kan hjelpe meg å finne en slik Stalin-statue ville jeg blitt evig takknemlig. Og er ikke Rachel Weisz utrolig søt i militærantrekk?
   
2. Fidel (2oo2) - og da snakker vi om den originale utgaven på tre og en halv time; ikke den forkortede versjonen som jeg kom i skade for å kjøpe på en bensinstasjon. Det er som å betale hundre tusen for en klokke for så å oppdage at det er en ekte Polex. Samtidig skal jeg innrømme at den lange utgaven kanskje er for spesielt interesserte (og hvem vet; kanskje der er et marked for Polex også? Det er utrolig hva spesielt interesserte kan bli spesielt interesserte i). Men er du spesielt interessert i revolusjon, geriljakrig og menn med skjegg er originalutgaven absolutt å anbefale. Jeg er litt i tvil om jeg vil anbefale å se den to ganger i strekk, men det fungerte for meg.
3. Swing Kids (1993) - før Dr. Wilson fra House ble lege og før Batman ble...Batman, var de begge musikkinteresserte tenåringer i Hitlers Tyskland. Jeg elsker stilen i filmen, jeg elsker de svingende rytmene, og jeg elsker endatil Kenneth Branagh som halvfet nazist. Men mest av alt elsker jeg budskapet, nemlig advarselen mot å oppføre seg lydig mot en ideologi for å unngå problemer. Gjentar man en doktrine mange nok ganger er faren til stede for at man begynner å tro på den. Og forresten, er det ikke litt bekymringsverdig at Batman viste nazistiske tilbøyeligheter i sin ungdom?
4. Ike: Countdown to D-Day (2oo4) - til tross for at Tom Selleck måtte ta barten for å spille Eisenhower; der får da være måte på kreative tolkninger i estetikkens navn. En fantastisk god film som går grundig inn i planleggingen og strategiene bak denne enorme militæroperasjonen. Bare synd filmen ender dagen før selve D-Dagen slik at vi ikke får se om invasjonen var vellykket eller ikke...haha.
5. The Departed (2oo6) - ingen orker å se denne sammen med meg. Og jeg må jo innrømme at jeg forstår det med mindre man faktisk er ute etter et to og en halv timers foredrag om konflikten mellom det tradisjonelle og romantikken representert av Leonardo DiCaprios rollefigur og referanser til Nathaniel Hawthorne på den ene siden og det moderne og modernismen representert av Matt Damons rollefigur og referanser til James Joyce på den andre siden.
6. From Hell (2oo1) - denne har alt! En creepy gotisk atmosfære, konspirasjoner på høyeste nivå og ikke minst Johnny Depp med en velfrisert men særdeles maskulin bart.
7. A Christmas Truce at the Front (2oo5) - til tross for at dette strengt tatt er en dokumentar, hører den absolutt med på denne listen. Og til tross for at dens formål er å skildre en historisk hendelse, er den etter mitt (etterhvert tårevåte) syn den mest overbevisende antikrigsfilm noensinne laget. Og jeg som ler mens Titanic går ned og Den Engelske Pasienten kjemper for livet (sue me!) gråter meg gjennom en regnskog av papirlommetørkler hver gang jeg ser den. Bedre enn noe annet verk demonstrerer den det meningsløse ved moderne krigføring. En type krigføring der mennesker som ikke har noe personlig imot hverandre og som under andre omstendigheter kunne blitt venner, blir beordret til å drepe hverandre. Ikke fordi de nødvendigvis truer hverandres frihet, men på grunn av allianser og statspolitikk på et så høyt nivå at de som regjerer der oppe ikke har noen idé om livet og døden i skyttergravene. Og for mange av de involverte var dette den aller siste julen de fikk oppleve; denne desemberdagen i 1914 da de kom sammen med sine statsbestemte fiender og spilte fotball, byttet gaver og ba bønner for sine døde.
   
8. All Quiet on the Western Front (193o) - siden vi likevel snakker om Første Verdenskrig. Krigen som skulle ende alle kriger... Det jeg finner aller mest fascinerende med denne filmen er at den ble laget bare 12 år etter den aktuelle krigens slutt. For det første er kvaliteten i så måte imponerende. For det andre fyller det meg med ærefrykt å tenke på at de fleste som så den i 193o faktisk hadde gjennomlevet epoken den skildrer. Og for det tredje er det en interessant mental utfordring å prøve å se den utifra perspektivet til det opprinnelige publikummet. Kanskje trodde de virkelig at denne krigen hadde endt alle kriger? Dette var jo endatil før Hitler kom til makten. Neste oppgave blir å tenke på hvordan våre oldebarn om 8o år vil se på det som kommer ut i dag, samt hvilken oppfatning de vil ha av oss og vårt forhold til verden og historien.
9. The Guns of Navarone (1961) - nok en klassiker man bare må få med seg.
10. Gods and Generals (2oo3) - vinnerene skriver historien, derfor er det interessant å se en film som i hovedsak handler om de konføderate troppene i krigen mellom de amerikanske statene (jeg liker ikke betegnelsen 'borgerkrig' på en krig der man ikke kjemper om det samme geografiske området. Denne krigen handlet om Sørstatenes ønske om å løsrive seg; disse hadde intet ønske om å få makt over Nordstatene. Jeg betegner derfor denne krigen som en løsrivelseskrig, langt på vei sammenlignbar med den amerikanske frigjøringskrigen i hvilken de amerikanske koloniene løsrev seg fra styresmaktene i London. Sistnevnte bør heller ikke omtales som en revolusjon da kolonistene ikke prøvde å ta all makt fra de sittende styresmaktene som i den franske revolusjonen, men utelukkende søkte selvstyre over det de oppfattet som sitt eget område). Kampscenene i filmen er imponerende og veier absolutt opp for den noe stive dialogen, Stephen Lang er overbevisende i rollen som Stonewall Jackson, og Robert Duvall...det er kult at én og samme mann kan spille både Robert E. Lee og Josef Stalin?

Nå som jeg er ferdig aner jeg en viss overvekt av krigsfilmer... Jeg håper ikke dette tar troverdigheten fra den ikke-agressjonistiske holdningen jeg proklamerer under punkt 7.