En rekke medier har tatt for seg temaet mobilavhengighet. Man ser med stor bekymring på mennesker som blir nervøse og rastløse av å gå en dag uten telefon, og noen går endatil så langt at de sammenligner fenomenet med rusavhengighet.
Jeg skal ikke benekte at der finnes mennesker som er genuint så avhengige av mobilen at det representerer et virkelig problem. Men er det bare eieren av telefonen som bør holdes ansvarlig?
I løpet av de siste ti årene har mobiltelefoner blitt allemannseie, og de fleste av oss kan nåes hvor og når som helst. Med det resultat at venner og bekjente og arbeidsgiver og faen og hans oldefar forventer umiddelbar kontakt. Kan man ikke svare akkurat der og da, forventes det at man sender en melding. Sitter i møte. Ringer om ti minutter. For gudene forby at der går ti minutter uten at man lar høre fra seg! Da er man mest sannsynlig død, eller i alle fall uforskammet.
Er man så uheldige å legge mobilen igjen hjemme eller sleppe opp for batteri (er det rart man slepper opp for batteri så mange telefoner og meldinger som man mottar på en gjennomsninttsdag?) en dag, finner man den garantert igjen full av tapte anrop og meldinger av typen Hvor er du?, Nå har jeg ringt atten ganger uten å få svar!, Er du i live?, Er der noe galt?, Svar da, for helvete! og så videre.
Så...kan noe av den nervøsiteten man opplever gjennom dagen relateres til de meldingene man vet venter når man kommer hjem og ikke nødvendigvis en genuin mobilavhengighet?
Dette er absolutt ikke ment som en kritikk av verken mobiltelefonen som kommunikasjonsmiddel eller et samfunn der majoriteten av interpersonal kommunikasjon skjer umiddelbart gjennom moderne teknoligi. Jeg er selv begeistret for de mulighetene moblitelefonen åpner for, og de positive sidene veier langt tyngre enn de negative.
Det eneste jeg er ute etter å angripe er den holdningen at man til enhver tid skal være tilgjengelig og villig til å snakke.
mandag 18. mai 2009
søndag 17. mai 2009
Gratulerer med Dagen!
Jeg er til vanlig lite nasjonalistisk av meg, men jeg elsker 17 mai. Det er bare noe med vaiende flagg og feststemte mennesker i vårlandskapet. Jeg blir til og med i godt humør av å se barn i bunad! Og jeg er ikke akkurat kjent for å elske barn.
Men det er et aspekt med nasjonaldagen jeg ikke får meg til å like. Og det er Wergeland. I stedet for å skrive side opp og side ned om hva som er galt med denne nasjonalhelten (for så mye er det!) velger jeg å uttrykke mine følelser for ham gjennom en sang. De som har lest denne før (jeg skrev den i fjor) ser kanskje at der mangler et vers? Ja, det får nå være måte på å være kontroversiell i det halv-offentlige rom!
Sannheten om Henrik Wergeland
Melodi: Vi ere en Nasjon vi med
For Norge kjempers fødeland
Jeg sannheten vil fremme.
For når det gjelder Wergeland,
Så velger folk å glemme:
Han var en smålig horebukk
Og en poetisk evnukk.
Han manglet litterær forstand;
Hans virke var en blemme!
Han kalte inn til festlig lag
Der Folket selv var gjesten.
De takket ham i fulle drag
For Nasjonaldagsfesten.
Men Henrik var en fyllefant
Som levde svært ekstravagant.
Han øynet nok en drikkedag,
Og man kan anta resten!
Han har fått status som en helt
I litterære kretser.
Det anses som prinsipielt
At man ham aldri hetser.
Gud hjelpe den som tør å si
At Henrik er en parodi
På alt som kalles kulturelt;
Han på nasjonen etser!
Han hedres for sin gloseflom;
Han skrev et utall sider.
Han feires som den normann som
Skrev mest til alle tider.
Men si meg hva som er så svært;
Det er jo helt elementært
Å rable uten lov og dom
Fyrt opp på sprit og cider!
Rett før han dro fra denne jord
(han fikk tuberkolose*)
Skrev han et klissent hyllingsord**
Til en frimodig rose.
Den rosen var den peneste,
Vel sant å si den eneste
Som gadd å høre Henriks ord
Om selvapoteose.
Vel, sannheten er hjerterå
Og vanskelig å svelge.
Men kan man rettsidig bistå
En som har null å selge?
Se, Henrik er en parasitt
Som enda oppnår god profitt.
Om alle bare kan forstå
At man kan sannhet velge!
* Ja jeg vet at nyere forskning sier lungekreft, men jeg mener det sømmer seg bedre for en romantisk dikter å dø av tuberkolose!
** "Til min Gyldenlak" skrevet på dødsleiet i 1845
Men det er et aspekt med nasjonaldagen jeg ikke får meg til å like. Og det er Wergeland. I stedet for å skrive side opp og side ned om hva som er galt med denne nasjonalhelten (for så mye er det!) velger jeg å uttrykke mine følelser for ham gjennom en sang. De som har lest denne før (jeg skrev den i fjor) ser kanskje at der mangler et vers? Ja, det får nå være måte på å være kontroversiell i det halv-offentlige rom!
Sannheten om Henrik Wergeland
Melodi: Vi ere en Nasjon vi med
For Norge kjempers fødeland
Jeg sannheten vil fremme.
For når det gjelder Wergeland,
Så velger folk å glemme:
Han var en smålig horebukk
Og en poetisk evnukk.
Han manglet litterær forstand;
Hans virke var en blemme!
Han kalte inn til festlig lag
Der Folket selv var gjesten.
De takket ham i fulle drag
For Nasjonaldagsfesten.
Men Henrik var en fyllefant
Som levde svært ekstravagant.
Han øynet nok en drikkedag,
Og man kan anta resten!
Han har fått status som en helt
I litterære kretser.
Det anses som prinsipielt
At man ham aldri hetser.
Gud hjelpe den som tør å si
At Henrik er en parodi
På alt som kalles kulturelt;
Han på nasjonen etser!
Han hedres for sin gloseflom;
Han skrev et utall sider.
Han feires som den normann som
Skrev mest til alle tider.
Men si meg hva som er så svært;
Det er jo helt elementært
Å rable uten lov og dom
Fyrt opp på sprit og cider!
Rett før han dro fra denne jord
(han fikk tuberkolose*)
Skrev han et klissent hyllingsord**
Til en frimodig rose.
Den rosen var den peneste,
Vel sant å si den eneste
Som gadd å høre Henriks ord
Om selvapoteose.
Vel, sannheten er hjerterå
Og vanskelig å svelge.
Men kan man rettsidig bistå
En som har null å selge?
Se, Henrik er en parasitt
Som enda oppnår god profitt.
Om alle bare kan forstå
At man kan sannhet velge!
* Ja jeg vet at nyere forskning sier lungekreft, men jeg mener det sømmer seg bedre for en romantisk dikter å dø av tuberkolose!
** "Til min Gyldenlak" skrevet på dødsleiet i 1845
lørdag 16. mai 2009
I'm ba-ack!
Kjære lesere.
Jeg beklager mitt lange fravær (jeg har ikke vært i fengsel om noen lurer på det). Jeg er nå tilbake, og det for å bli! Takk til dere som fremdeles leser innleggene mine.
Jeg beklager mitt lange fravær (jeg har ikke vært i fengsel om noen lurer på det). Jeg er nå tilbake, og det for å bli! Takk til dere som fremdeles leser innleggene mine.
onsdag 8. april 2009
torsdag 26. mars 2009
Mitt Liv: Sjokkerende Tilståelse
Jeg skal nå komme med en tilståelse som i følge alt jeg har hørt og lært gjør meg til et grusomt menneske:
Materialistiske goder gjør meg lykkelig!
Ikke så å forstå at hele livet mitt dreier seg om ting eller at jeg heller vil bytte vennskap i objekter, men materielle goder øker min livskvalitet. Jeg liker klær, tilbehør (særlig sko!!!) og kosmetikk fordi jeg blir i bedre humør av å ta meg godt ut. Jeg liker tekniske apparater og dupeditter fordi de gjør hverdagen min enklere og mer underholdende. Jeg liker simpelthen å omgi meg med ting!
Jeg vet at jeg ikke kan ta det med meg når min tid på jorden er over, men jeg har da planer om å tilbringe minst seksti år til her nede (eller oppe; det kommer an på hvor jeg havner). Og denne tiden vil jeg ha det komfortabelt. Er det virkelig galt?
Det er en utbredt holdning at ting ikke gjør en lykkelig (eller i alle fall at de ikke bør gjøre en lykkelig), men hvor mange etterlever egentlig denne filosofien? Hvor mange kjenner du som bare eier det de trenger for å overleve?
Man kan klare seg med to sett med klær for hver sesong (sikkert med mindre også om nøden er stor nok), men jeg kjenner ikke et eneste menneske som har så lite. Og jeg kjenner mange rare folk (beklager til de som måtte føle seg truffet)! TV, stereo og iPod har lite med grunnlegende behov og overlevelse å gjøre. Våre forfedre klarte seg endatil uten kjøleskap og komfyr. For ikke å snakke om pyntegjenstander og smykker! Grunnene til å ha slike gjenstander kan være mange. Man kan ha et bilde på veggen fordi det gjør hjemmet koseligere og mer hjemlig, og man kan bruke smykker i et forsøk på å klatre på den sosiale rangstigen, fordi man har fått dem av en man er glad i eller for å vise hvem man er. Et Chanel-armbånd sier at man er rik nok til å kjøpe et slikt (i alle fall at man kjenner noen som er rik nok), en nål med hammer og sigd viser politisk tilhørighet og et korsformet smykke kan være en ikke-verbalt religiøs erklæring.
Fellesnevneren for alle disse grunnene er at man oppnår noe man ønsker. Og det å oppnå noe man ønsker...nærmer vi oss ikke et synonym for lykke? Kanskje jeg ikke er den eneste som blir lykkelig av ting? Så kanskje jeg skal slutte å bekymre meg for at jeg er et grusomt menneske og begynne å glede meg over de nye skoene mine.
Materialistiske goder gjør meg lykkelig!
Ikke så å forstå at hele livet mitt dreier seg om ting eller at jeg heller vil bytte vennskap i objekter, men materielle goder øker min livskvalitet. Jeg liker klær, tilbehør (særlig sko!!!) og kosmetikk fordi jeg blir i bedre humør av å ta meg godt ut. Jeg liker tekniske apparater og dupeditter fordi de gjør hverdagen min enklere og mer underholdende. Jeg liker simpelthen å omgi meg med ting!
Jeg vet at jeg ikke kan ta det med meg når min tid på jorden er over, men jeg har da planer om å tilbringe minst seksti år til her nede (eller oppe; det kommer an på hvor jeg havner). Og denne tiden vil jeg ha det komfortabelt. Er det virkelig galt?
Det er en utbredt holdning at ting ikke gjør en lykkelig (eller i alle fall at de ikke bør gjøre en lykkelig), men hvor mange etterlever egentlig denne filosofien? Hvor mange kjenner du som bare eier det de trenger for å overleve?
Man kan klare seg med to sett med klær for hver sesong (sikkert med mindre også om nøden er stor nok), men jeg kjenner ikke et eneste menneske som har så lite. Og jeg kjenner mange rare folk (beklager til de som måtte føle seg truffet)! TV, stereo og iPod har lite med grunnlegende behov og overlevelse å gjøre. Våre forfedre klarte seg endatil uten kjøleskap og komfyr. For ikke å snakke om pyntegjenstander og smykker! Grunnene til å ha slike gjenstander kan være mange. Man kan ha et bilde på veggen fordi det gjør hjemmet koseligere og mer hjemlig, og man kan bruke smykker i et forsøk på å klatre på den sosiale rangstigen, fordi man har fått dem av en man er glad i eller for å vise hvem man er. Et Chanel-armbånd sier at man er rik nok til å kjøpe et slikt (i alle fall at man kjenner noen som er rik nok), en nål med hammer og sigd viser politisk tilhørighet og et korsformet smykke kan være en ikke-verbalt religiøs erklæring.
Fellesnevneren for alle disse grunnene er at man oppnår noe man ønsker. Og det å oppnå noe man ønsker...nærmer vi oss ikke et synonym for lykke? Kanskje jeg ikke er den eneste som blir lykkelig av ting? Så kanskje jeg skal slutte å bekymre meg for at jeg er et grusomt menneske og begynne å glede meg over de nye skoene mine.
søndag 15. mars 2009
Refleksjon: Rasistiske Holdninger blant Barn
Det gjør meg alltid fly forbanna (nei mamma, det heter ikke "sint". "Sint" er hva jeg blir når pusen ligger på favorittgenseren min eller butikkdamen later som om hun har greie på ting hun tydeligvis ikke har) når visse åpensinnede mennesker hevder at rasisme hos barn må reflektere foreldrenes holdninger. For all del; slike korrelasjoner forekommer uten tvil oftere enn vi liker å tenke på. Der finnes tross alt en del trash der ute.
Men herregud, folkens. "Barn ville ikke kommet på noe slikt på egenhånd? De må ha lært det hjemme"? To grunnleggende prinsipper i oppvekstteorien (er det et ord? Er det patentert?) forteller meg at disse "geniene" tar feil.
For det første; barn bruker store deler av oppveksten på å finne, forbedre og eventuelt opprettholde sin plass i hierarkiet. Det hierarkiet som virker latterlig for en voksen å se tilbake på, men som var alfa, omega og enda litt på barne- og ungdomsskolen. Denne prosessen manifesterer seg på ulike måter, blant annet ved at man finner forskjeller mellom seg selv (eller den gruppen man ønsker å identifisere seg med) og andre, og så prøver å fremheve sine egne egenskaper som de overlegne sådanne.
Som et resultat av dette, terger eller mobber barn (og dessverre en del voksne) hverandre av et utall grunner. Bare fantasien setter grenser, og de fleste barn er velsignet med en særdeles god sådan. Man erter sine jevngamle fordi de bruker briller eller tannregulering. Fordi de ikke har de rette merkeklærene. Fordi de er for høye, lave, tykke eller tynne. Fordi de snakker en annen dialekt enn resten av klassen. Fordi de har en far som kjører bussen til en institusjon for psykisk utviklingshemmede (jess; den er selvopplevd). Fordi de går med gummistøvler en dag alle andre i klassen går med joggesko (og det er den også; dette er jo terapi for en som begynner å føle seg gammel. Takke meg til noen rynker rundt øynene fremfor barneskolens terrorvelde!). Fordi de har en søster som har rosa ransel et halvt år etterat rosa gikk av moten. Fordi...fordi barn er barn!
Som vi ser er barn eksperter på å finne ulikheter og slå brutalt ned på dem. Og til tross for alle vakre forestillinger om at "inni er vi like", så er faktisk et menneskes hudfarve et svært synlig trekk. Særlig for mobbere på jakt etter et offer. For Guds skyld ikke misforstå meg; jeg prøver ikke å unnskylde verken rasisme eller mobbing. Jeg bare påpeker at for en femteklassing som stikker hodet til en jevnaldrende i do fordi han har tannregulering, så er dessverre hudfarve et både synlig og utsatt trekk.
For det andre; barn er nysgjerrige og lærevillige, og de suger til seg informasjon som svamper suger til seg vann. Barn samler opplysninger fra alle kanaler tilgjengelig. Foreldre, TV, klassekamerater, Internett, eldre søsken og deres venner, blader og bøker, mennesker på gaten og så videre. Kanskje endatil fra skolen. Visse typer informasjon sitter bedre enn andre, og vi har allerede vært inne på relevansen av å klatre i hierarkiet ved å rakke ned på andre. Det er derfor nærliggende å tro at informasjon som kan brukes til nettopp dette fester seg ekstra godt.
Derfor, når barn møter rasistiske holdninger, vil mange huske og utilisere disse. Og foreldre er som vi ser bare én av en rekke kanaler og inspirasjonskilder. Og da barndom også i stor grad handler om løsrivelse, vil jeg driste meg til å hevde at foreldre er en mindre viktig kilde for mange barn og unge.
Men når alt dette er sagt, så vil jeg gjenta det jeg sa innledningsvis. Der finnes en del trash blant oss, og jeg tviler ikke på at mange barn får en rekke uintelligente fordommer inn med morsmelken. Det skulle ikke forundre meg om noen barn endatil lærer å gjøre narr av klassekamerater med tannregulering hjemme. Men la oss ikke dømme opphavet hver gang barn oppfører seg som...nettopp barn. Enkel barnepsykologi tilsier at sjansene for at de har tilegnet seg disse holdningene andre steder er betraktelig større.
Men herregud, folkens. "Barn ville ikke kommet på noe slikt på egenhånd? De må ha lært det hjemme"? To grunnleggende prinsipper i oppvekstteorien (er det et ord? Er det patentert?) forteller meg at disse "geniene" tar feil.
For det første; barn bruker store deler av oppveksten på å finne, forbedre og eventuelt opprettholde sin plass i hierarkiet. Det hierarkiet som virker latterlig for en voksen å se tilbake på, men som var alfa, omega og enda litt på barne- og ungdomsskolen. Denne prosessen manifesterer seg på ulike måter, blant annet ved at man finner forskjeller mellom seg selv (eller den gruppen man ønsker å identifisere seg med) og andre, og så prøver å fremheve sine egne egenskaper som de overlegne sådanne.
Som et resultat av dette, terger eller mobber barn (og dessverre en del voksne) hverandre av et utall grunner. Bare fantasien setter grenser, og de fleste barn er velsignet med en særdeles god sådan. Man erter sine jevngamle fordi de bruker briller eller tannregulering. Fordi de ikke har de rette merkeklærene. Fordi de er for høye, lave, tykke eller tynne. Fordi de snakker en annen dialekt enn resten av klassen. Fordi de har en far som kjører bussen til en institusjon for psykisk utviklingshemmede (jess; den er selvopplevd). Fordi de går med gummistøvler en dag alle andre i klassen går med joggesko (og det er den også; dette er jo terapi for en som begynner å føle seg gammel. Takke meg til noen rynker rundt øynene fremfor barneskolens terrorvelde!). Fordi de har en søster som har rosa ransel et halvt år etterat rosa gikk av moten. Fordi...fordi barn er barn!
Som vi ser er barn eksperter på å finne ulikheter og slå brutalt ned på dem. Og til tross for alle vakre forestillinger om at "inni er vi like", så er faktisk et menneskes hudfarve et svært synlig trekk. Særlig for mobbere på jakt etter et offer. For Guds skyld ikke misforstå meg; jeg prøver ikke å unnskylde verken rasisme eller mobbing. Jeg bare påpeker at for en femteklassing som stikker hodet til en jevnaldrende i do fordi han har tannregulering, så er dessverre hudfarve et både synlig og utsatt trekk.
For det andre; barn er nysgjerrige og lærevillige, og de suger til seg informasjon som svamper suger til seg vann. Barn samler opplysninger fra alle kanaler tilgjengelig. Foreldre, TV, klassekamerater, Internett, eldre søsken og deres venner, blader og bøker, mennesker på gaten og så videre. Kanskje endatil fra skolen. Visse typer informasjon sitter bedre enn andre, og vi har allerede vært inne på relevansen av å klatre i hierarkiet ved å rakke ned på andre. Det er derfor nærliggende å tro at informasjon som kan brukes til nettopp dette fester seg ekstra godt.
Derfor, når barn møter rasistiske holdninger, vil mange huske og utilisere disse. Og foreldre er som vi ser bare én av en rekke kanaler og inspirasjonskilder. Og da barndom også i stor grad handler om løsrivelse, vil jeg driste meg til å hevde at foreldre er en mindre viktig kilde for mange barn og unge.
Men når alt dette er sagt, så vil jeg gjenta det jeg sa innledningsvis. Der finnes en del trash blant oss, og jeg tviler ikke på at mange barn får en rekke uintelligente fordommer inn med morsmelken. Det skulle ikke forundre meg om noen barn endatil lærer å gjøre narr av klassekamerater med tannregulering hjemme. Men la oss ikke dømme opphavet hver gang barn oppfører seg som...nettopp barn. Enkel barnepsykologi tilsier at sjansene for at de har tilegnet seg disse holdningene andre steder er betraktelig større.
torsdag 12. mars 2009
tirsdag 10. mars 2009
søndag 8. mars 2009
Refleksjon: Kvotering er Diskriminerende
Mitt bidrag til den Internasjonale Kvinnedagen er utkast til to flygeblader som ble delt ut på denne dag for tre år siden. Staveprogrammet mitt godtok forresten ikke ordet "mannediskriminerende"... Jeg bare nevner det.
Utkast 1:
Utkast 1:
KVINNER ER
- …like intelligente, talentfulle og pliktoppfyllende som menn
- …i stand til å konkurrere med menn – så vel som seg imellom – om studieplasser, jobber og styreverv
KVINNER KAN
- …velge blant utallige studieretninger og karrierer
- …følge sine drømmer og nå sine mål gjennom målrettet arbeid
KVINNER MÅ
- …ikke la seg kue av krenkende påstander om at de må kvoteres for å oppnå betydningsfulle posisjoner og styreverv
- …få leve i visshet om at de har kommet dit de er på grunn av egne evner; ikke på grunn av lovfestet pålegg om en viss kvinneandel
KVOTERING = DISKRIMINERING
Utkast 2:
KVOTERING ER DISKRIMINERENDE!
- Kvotering er mannediskriminerende - kompetente menn fratas posisjoner og verv
- Kvotering er kvinnediskriminerende - kompetente kvinner fratas sjansen til å oppnå selvstendig suksess og kan aldri vite hvorvidt de innehar posisjoner og verv på grunn av kompetanse eller på grunn av kvotering
- Kvotering er individdiskriminerende - kompetente individer fratas retten til å bli behandlet som individuelle jobbsøkere når en medfødt, generaliserende faktor som kjønn regnes som en kvalifikasjon eller mangel på sådan
fredag 6. mars 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)