Mote: Uæææh!

Jeg trodde jeg hadde en viss peiling på de til enhver tid gjeldende trender, men her er et fenomen som har gått meg hus forbi. Da en venninne gjorde meg oppmerksom på disse kosedraktene for noen uker siden trodde jeg det var en spøk, men litt googling bekreftet den tacky sannheten; dette er en av vårens trender blant ungdom, men også voksne er observert ute i full offentlighet (og langt fra nærmeste brennende bygning) med disse plaggene.

For all del; de ser behagelige ut, og jeg innrømmer gladelig at jeg har klær som er mer behagelige enn trendy. Men for det første ville jeg vurdert å skifte før jeg viste meg blant folk om så huset brant, og for det andre finnes der grenser selv for hva jeg viser meg i for kattene. Alltid to deler (bukse og genser/T-skjorte), aldri mer enn ett mønstrete plagg (rutete bukse til ensfarvet topp eller stripete genser til ensfarvet bukse), aldri hel drakt i samme farve/nyanse (i så fall med en lenger topp i en annen farve som stikker ut under den i samme farve som buksen eller to nyanser av en farve som tillater nyansematching, for eksempel grå). Og ikke minst visse krav til matching, snitt og passform. Jeg tillater farver, mønstre og materialer jeg ikke viser meg ute blant folk i, men for meg er det bare logisk at koseklær har en viss stil. Jeg er nemlig ikke i stand til å kose meg hvis jeg skal se på noe som ikke matcher eller kjenne på noe som sagger bak.

Det går fint an å være komfortabel uten å ignorere alle klesregler, og det går fint an å finne pene klær som også er komfortable. Jeg trodde derimot ikke vi skulle få se en trend verre en crocksbølgen, men her er den altså. Sparkebukser for voksne.

Mat & Drikke/Livsstil: Fett

De fleste jeg kjenner er i alle fall litt opptatt av hva de spiser, og jeg er intet unntak. Det som slår meg er hvordan ulike mennesker fokuserer på svært ulike aspekter ved mer eller mindre sunn livsstil. Vitaminer, mineraler, rå mat, grønnsaker, sukkerfritt, proteindrikker...men det som kanskje forårsaker aller mest uenighet er forrige århundres hovedfiende. Nei, jeg snakker ikke om verken nazister eller kommunister; jeg snakker om fett.

For slik USAs forhold til Sovjetunionen splittet et folk en gang på sekstitallet, splitter i dag synet på fett helseguruer verden over.

Jeg er blant de som har fettinntak som hovedfokus i min relativt sunne livsstil. Jeg skulle gladelig veid noen kilo for mye om dette var prisen jeg måtte betale for å være sikker på at jeg får i meg nok fett. Når det er sagt er jeg fullstendig klar over at ikke alle typer fett er like sunne, og at der er behandlinger som gjør selv sunne fettyper mindre sunne. Men samtidig som jeg prøver å få i meg sunne typer med essensielle fettsyrer, tror jeg selv mindre sunne typer, som de funnet i meieriprodukter, kan ha en positiv effekt på kroppen.

Selvsagt må man ta visse hensyn dersom man har problemer med kolesterol eller befinner seg i faresonen for blodpropp, men jeg merker en positiv effekt på min kropp og helse når jeg generelt spiser mye fett. Jeg har lest min andel litteratur på dette området og konsultert eksperter, men jeg skal ikke påstå å være en selv. Samtidig er det like logisk for meg at kroppen behøver fett som at en motor behøver olje (jeg er ikke ekspert på motorer heller, men jeg har da fått med meg noe).

Når jeg spiser mye fett merker jeg det særlig på huden og leddene, og i holismens navn regner jeg med dette er representativt for resten av kroppen også. Jeg prøver å spise fet fisk minst én gang om dagen, jeg bruker solsikkefrø i brødet og salaten, jeg bruker kalde oljer som dressing (de fleste oljer tåler lite oppvarming) eller som utgangspunkt for sitronmajonesen jeg nevnte for noen innlegg siden, og jeg prøver å spise fettholdige matvarer som oliven, avocado og nøtter.

Særlig nøtter hadde jeg problemer med å få i meg nok av før jeg begynte å lage følgende blanding:

• 2 deler grønne, stenfrie oliven
• 1 del hvitløksbåter
• 1 del mandler
• 1 ss olivenolje pr 1oo gram oliven
• krydder etter smak og ønske; for eksempel svart pepper, basilikum og oregano (jeg bruker i tillegg hvitløkspulver, for tørket hvitløk smaker annerledes enn den ferske/kokte, og jeg får aldri nok. Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg lukter.

(jeg bruker som regel 3oo gram oliven, 15o gram hvitløk (!), 15o gram mandler og 3 spiseskjeer olivenolje)

• skrell hvitløksbåtene og kok dem i 2-5 minutter (gjerne i vann tilsatt havsalt); prøv deg frem til hvor myke du vil ha dem; de mister også noe av den sterke smaken i kokeprosessen, og det er jo ikke alle som spiser rå hvitløk som andre spiser epler og pærer...kremt
• skåld mandlene
• bland alle ingrediensene

Spises som snacks med skje eller gaffel, eller brukes som utgangspunkt for salater eller tapas. Her er tre gode fettkilder; mandler, oliven og olivenolje sammen med hvitløk og dens mange helsegevinster. Jeg synes særlig denne blandingen passer som TV-snacks, særlig da den gjerne erstatter mindre sunne alternativer. Men for all del; tilpass oppskriften etter egen smak. Dersom du hater hvitløk og elsker mandler er der ingenting som tilsier at disse må stå i mengdeforhold til hverandre.

En annen fin måte å få i seg sunt fett, er å spise fet fisk som pålegg. Stabburet har etterhvert mange varianter, men det går også an å lage sit eget pålegg (ferdigfabrikerte varianter inneholder dessuten ofte sukker og tilsetningsstoffer. For den som bryr seg om slikt).

Jeg bruker ovnsbakt laks som jeg kverker sammen med krydder (svart pepper, chilli, paprika...), litt sitron og nok raps- eller solsikkeolje til å gi blandingen en fin, smørbar konsistens. Og så deler jeg med de som klatrer oppetter bena mine mens jeg lager den. Dette pålegget smaker særlig godt sammen med hjemmelaget sitronmajones, og ikke minst er det en fin måte å bruke middagsrester.

Jeg forventer ikke at fettskeptikere skal ta mitt ord for at fett faktisk er sunt. Men jeg håper flere mennesker kan få øynene opp for denne muligheten og konsultere eksperter før de avskriver fett fullstendig.

Mitt Liv: Maooo

Jeg er en slik indivudualist som ikke er opptatt av å skille meg fra andre. Faktisk mener jeg at slike mennesker ikke er sanne individualister da de lar (hvordan de oppfatter) andre diktere egen fremtreden. Etter mitt syn er sanne individualister seg selv uavhengig av hvordan andre oppfører seg og ser ut.

Mens åttitallsfeberen (bokstavelig talt; for å like åttitallsstilen må man da ha feber. Jeg mistenker også at den forårsaker feber) har rast store deler av det siste tiåret, har jeg for eksempel favorisert den enkle feminine stilen typisk for det tidlige sekstitall. Ikke utifra et ønske om å skille meg ut, men fordi jeg mener denne stilen er penere.

De siste årene har serien Mad Men gitt denne stilen en rekke nye fans, noe som ikke plager meg det minste. Jeg løper ikke ut for å finne en ny stil jeg kan 'ha i fred' til neste fashionable serie dukker opp. Tvert imot blir jeg glad av å se andre i klær jeg selv liker; det gir meg noe pent å se på.

Det er sikkert bra jeg er en slik individualist, for nettet viser at der finnes mennesker som deler hvert eneste aspekt av min personlighet. Å finne dette var for eksempel som å møte seg selv i døren:

Tips: Quick Escape Bag

Jeg tilhører ikke noen spesielt forfulgt gruppe, og jeg prøver å holde min mafiavirksomhet til et minimum. Likevel hender det at jeg må eller ønsker å forlate leiligheten på relativt kort varsel. Det kan dreie seg om en spontan reise, en uventet invitasjon med kort gyldighet, eller kombinasjonen sykdom og bekymrede foreldre som ikke synes jeg skal ligge alene og være syk (ja, jeg vet det er i beste mening).

Fellesnevner for en rekke tidligere slike situasjoner har vært irritasjon over alt jeg har glemt. Jeg er nemlig et materialistisk menneske med stort behov for bagasje. Nok klær til enhver situasjon jeg vil befinne meg i, tilbehør som passer til alle disse klærene, ekstra kontaktlinser, øyekrem, lypsyl, enda noen kontaktlinser... Og all erfaring tilsier at jeg ikke alltid klarer å huske på alt dette når jeg står (løper) der med liten tid. Tid jeg heller kunne brukt på å si farvel til pusene mine hvis jeg i det hele tatt har den.

Derfor har jeg til enhver tid en ferdig pakket bag som inneholder det jeg måtte behøve til et par dager og netter hjemmefra. Den vil ikke kunne brukes til fjellturer, gallacruise eller andre situasjoner som krever spesiell bagasje, men den fungerer fint til spontane overnattinger av den typen jeg oftest kommer borti; en natt eller to hos venner eller familie.

Enda mer nyttig vil denne vise seg dersom jeg skulle havne i en situasjon der andre må gå inn i leiligheten min og finne det de tror jeg behøver. Jeg er som nevnt materialistisk, og min definisjon av 'behøver' er ikke nødvendigvis synonym med mange andres. Dessuten kan jeg tenke meg hyggeligere situasjoner enn at andre skal rote i undertøysskuffen min.

Skulle jeg for eksempel havne på sykehus (eller bli arrestert. Haha. Man vet aldri) er det mye enklere å be noen gå inn og hente den svarte bagen under sengen min enn å be dem pakke for meg.

Tro det eller ei; jeg har aldri vært speider.

Tips: 5-Minuttersplan

Hva ville du tatt med deg dersom du fikk vite at du måtte forlate hjemmet ditt om fem minutter og ikke visste om du kunne vende tilbake til huset i den tilstand du forlot det i? Smykker? Bilder? Bærbar PC? De fleste vil kunne svare på dette, i alle fall etter litt betenkningstid. Men ville du vært i stand til både å tenke på dette og finne valgte objekter i løpet av fem paniske minutter? Utallige studier og tragiske hendelser viser at mennesker som havner i uforutsette situasjoner får problemer med å tenke klart. Selv etterat katastrofen var et faktum 11 september 2oo1 tok en rekke av ofrene seg tid til å skru av PCer og lukke vinduer før de begav seg mot nødutgangene. Vi vet hvordan det gikk med en rekke av disse. Likeledes viser både eksperimenter og virkeligheten at flypassaskjerer som faktisk tenker gjennom hva de skal gjøre i tilfelle flystyrt har større sjanser til å overleve. Konklusjon: uforutsette hendelser og panikk er en dårlig kombinasjon som ikke gir grobunn for å yte sitt beste.

Så ville du vært i stand til å ta med deg dine kjæreste (bærbare) eiendeler i en slik situasjon uten å angre etterpå eller miste dyrebare minutter på virring og ombestemmelser?

Jeg har aldri vært i en slik situasjon, så jeg kan ikke svare på hvorvidt jeg ville vært i stand til dette. Jeg tror og håper at jeg heller aldri havner i en slik situasjon i fremtiden, men jeg akter ikke å vente til det eventuelt skjer for så å finne det ut.

Derfor ligger en stor bag lett tilgjengelig for meg, og denne er tom med unntak av en liste. På denne listen står mine viktigste eiendeler (som får plass i denne bagen) i rekkefølge samt hvor i leiligheten jeg finner dem.

I en krisesituasjon behøver jeg derfor bare huske hvor denne bagen ligger, og så forteller listen meg resten.

Kan hende virker dette overdrevet føre var. Men jeg brukte under en time på denne listen, og dersom jeg skulle få bruk for den er dette en time jeg vil være takknemlig for å ha brukt. Dessuten var det interessant å teste seg selv på denne måten; hvilke eiendeler er virkelig viktige for meg?

Refleksjon: Unholy Alliances

Konseptet om å samarbeide med djevelen er blitt mer eller mindre akseptert, særlig etter den annen verdenskrig og alliansen med Sovjetunionen og dets bebartede (er ikke dette et pent ord?!?) leder. Vi vet alle hva som skjedde med mennesker som i middelalderen inngikk en pakt med djevelen, men i ren verdslig sammenheng kan jeg se klare fordeler med slike allianser. Men fordeler for hvem? Og hva skjer med de som ikke blir tilgodesett av nevnte fordeler?

Jeg synes alltid det er trist å se Pianisten og andre filmer som finner sted i Øst Europa under den annen verdenskrig. For jeg vet at når nazistene jages ut/arresteres og folket tar til gatene for å feire, så er der bare et spørsmål om tid før Churchill og Truman serverer hodene deres på sølvfat til Stalin (se her, Josef, her skal du få Polen og Tsjekkoslovakia. Forresten; jeg er i godlage i dag og du har så fin bart at du skal få Ungarn og Romania også. Enjoy!).

Bare så det er klart, så forstår jeg uten problemer at de to vestlige seierherrer ikke hadde klart å redde Øst Europa og at krigsalliansen gjorde deres velsignelse og underskrifter til nødvendigheter. Men det er her etikken i slik en pakt kommer inn i bildet. Bildet av tusner som lever under et terrorvelde med Vestens velsignelse.

Jeg stiller også spørsmålstegn ved nødvendigheten av noen av disse alliansene som oppstår når ledere fra demokratiske land med vikarierende motiver støtter diktatorer. En diktator som møtte betydelig sympati i den vestlige verden var Nicolae Ceausescu, mye grunnet hans lunkne forhold til hovedfienden; Sovjetunionen. Men Ceausescus holdning til sistnevnte hadde lite med ønsket om et åpnere samfunn å gjøre.

















Herr og Fru Ceausescu; fruen har tydeligvis ikke sovet så godt i det siste

Ekteparet Ceausescu er etter mitt syn blant de verste tyrannene i nyere historie. Kanskje ikke helt på høyde (dybde) med udyr som Pol Pot og hans utsletting av en femtedel av Kambodsjas befolkning, men uten tvil i samme kategori.

Til tross for sin (taktiske) åpenhet mot vestlige nasjoner og verdier, var det alt annet enn åpenhet som rådet i Romania under dette ekteparet. Hvert eneste aspekt av rumenerenes liv ble kontrollert fra den store sammenhengen til minste detalj; fra klasserom til soverom (preventiver var ulovlig, og foster såvel som livmor og reproduktive organer ble erklært statseiendom).

Når denne statslederen likevel valgte å snu ryggen til Sovjetunionen i så stor grad som han gjorde, så var det fordi han ikke ønsket at storebror skulle stjele all oppmerksomheten. Sammenlignet med de virkelig store guttene i Sovjetunionen var nemlig Ceausescu ingenting, noe han nok var smertelig klar over. Ved å isolere Romania fra resten av østblokken ble han selv mer synlig, og ikke minst svarte han ikke til noen (andre enn sin kone) når det gjaldt å tyrannisere sitt folk.

Selvsagt legger jeg hoveddelen av ansvaret på Ceausescuduoen. Men hva med de vestlige styresmakter som så The Gruesome Twosome som en nesten-alliert? Må de med sin støtte og velsignelse ta sin del av ansvaret for det rumenske folks lidelser?

Om ikke annet så mener jeg at det er uetisk å gi sin (og sitt folks) støtte til slike ledere.

Mat & Drikke: Sitronmajones

Sitronmajones fra Mills inneholder over et dusin ingredienser: soyaolje, vann, eggeplomme, eddik, sukker, salt, sitronkonsentrat, fortykningsmiddel (guarkjernemel, xantangummi), konserveringsmiddel (kaliumsorbat, natriumbenzoat), surhetsregulerende middel (sitronsyre), aroma og farvestoff (betakaroten).

Etter min mening er over halvparten av disse unødvendige. Jeg lager min egen sitronmajones, og de fleste som har smakt denne er skjønt enige om at min er langt bedre enn Mills sin. Sunnere er den også da alle ingredienser er lette å uttale og finnes som råvarer i de fleste kjøkken til enhver tid.

Og ikke la deg skremme om du ikke liker majones. Jeg har aldri likt dette og laget i utgangspunktet min egen med tanke på andre som spiser maten min. Meget skeptisk smakte jeg en brøkdel av en teskje, og jeg var solgt. Denne er så god at den kan spises rett fra glasset!

Den er langt friskere enn majones en får over disk og kan nesten minne om en rømmedressing, noe som gjør den til et velegnet alternativ for melkeallergikere. Den kan brukes på smørbrød, som kald saus til fisk og annen sjømat, som salatdressing, som dip (til alt fra sukkererter til reker) og så videre. Og ikke minst utgjør den et godt utgangspunkt for andre oppskrifter som tunfisksalat og potetsalat. Ah; the possibilities!

Sitronmajones

• 3 eggeplommer
  
• 1 ts hvitvinseddik
• Juicen av 1 stor sitron (eventuell halvannen liten)
• 2,75 dl rapsolje (eller annen nøytral olje)

• Kjør de tre første ingrediensene i blender/mikser til de er blandet til en jevn væske, men ikke så lenge at eggeplommene begynner å tykne; dette vil skape problemer når oljen skal blandes i
  

• Mens motoren går på laveste hurtighet: hell oljen i blandingen i en tynn konstant stråle
• Visp til majonesen tykner og blir kremfarvet og luftig

Man kan bruke både blender med kniv og mikser med visp, men dersom majonesen skal brukes på smørbrød anbefaler jeg å bruke visp (og/eller forlenge vispetiden) da dette resulterer i en tykkere konsistens som ikke absorberes av brødet. Skal den derimot brukes som saus eller dressing kan en tynnere konsistens være å foretrekke.

Eksperiment: Pavlov og Hundene del II

Vi har alle hørt om russeren Ivan Pavlov som fikk hundene til å sikle ved tanken på mat. Jeg liker ikke sikkel. Jeg liker derimot katter. Og maling. Og kommunistmemorabilia. Derfor har jeg den sovjetiske nasjonalsangen som ringetone på mobilen.

Den ene katten min er av den typen som maler så snart han hører stemmen min. Noe av det beste han vet er når jeg snakker i telefonen, for da får han høre stemmen min samtidig som han slepper å ha fremmede i leiligheten (hadde jeg vært det eneste menneske på jorden ville han vært den lykkeligste katten på jorden. I alle fall frem til han oppdaget at noen må produsere favorittmaten hans).

I det siste har jeg merket at han begynner å male med en gang han hører telefonen ringe. Han vet utvilsomt at dette leder til at han får høre meg snakke, men jeg har ikke vært sikker på hvorvidt han reagerer på selve ringingen eller det faktum at jeg oppfører meg likt hver gang den ringer (løper rundt og banner fordi jeg ikke finner telefonen og må gå etter lyden).

Derfor bestemte jeg meg for å utføre et eksperiment (som kombinerer to av mine hovedinteresser; katter og kommunisme) og spille den sovjetiske nasjonalsangen for ham mens jeg sitter ganske rolig.

Ah, han maler! Ah, jeg har en katt som maler av den sovjetiske nasjonalsangen! Der må da finnes en pris for slikt?!? Synd International Stalin Prize for Strengthening Peace Among Peoples ikke lenger deles ut.

Livsstil: Planlegg og Perfeksjoner Hyggestundene

Jeg er ikke en type som alltid sørger for å ha det komfortabelt. Jeg kan gå i fire timer med bena i kryss fordi jeg bare skal ditt og datt før jeg tillater meg å gå på toalettet (en vane som ikke akkurat blir lettere av å være tejunkie), jeg kan gå enda lenger halvt i hjelsultet (konsekvensene her er tross alt lettere å leve med; det er mindre flaut å besvime av sult enn å tisse på seg) og grad av behagelighet kommer langt ned på listen når jeg kler meg for å gå ut. Men når jeg skal kose meg står komfort alene i høysetet og ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Jeg rydder og vasker for å ha det hyggelig rundt meg og for å slippe å tenke at jeg burde gjort a, b og c, jeg dusjer og bruker bodylotion for å føle meg ren og for å unngå kløe forårsaket av tørr hud, jeg tar på meg komfortable klær i naturmaterialer slik at jeg ikke skal bli klam (og helt nye sokker da jeg elsker følelsen av nye sokker på bena), jeg finner frem teppe slik at jeg ikke skal bli kald, jeg legger frem en stabel med DVDer slik at jeg ikke må gå helt inn på soverommet der jeg oppbevarer filmer og serier dersom jeg skulle bli klar for en runde eller to til, jeg legger frem siste nummer av Costume for å ha noe lettlest for hånden under rulletekst og copyrightinformasjon, jeg sørger for at kattene har alt de behøver og ikke har tilgang på objekter som virker forstyrrende når brukt som katteleke slik at jeg ikke skal måtte reise meg for å ta meg av dem, jeg sørger for at telefonen ligger innenfor rekkevidde slik at jeg ikke må reise meg dersom den skulle ringe, og jeg sørger for at jeg har alt annet jeg måtte behøve eller få lyst på innen rekkevidde. To liter te, to kartonger med matfløte (ja, jeg bruker matfløte i teen. Fettfrykt er overdrevet), ulike typer mat eller snacks i tilfelle jeg skal ombestemme meg eller bli lei av én type (etter mye søtt er det for eksempel godt med noe salt og vise versa), fjernkontroll, paracet (særlig krigsfilmer gjør meg så engasjert at jeg til tider får vondt i hodet), våtservietter i tilfelle jeg blir klissete på hendene...

Det sier seg jo selv at jeg må reise meg fra tid til annen, særlig da to liter te gjerne har en viss effekt på kroppen og firetimersstuntene mine har lite med komfort å gjøre, men jeg prøver å holde slikt til et minimum. Kan hende dette virker overdrevet, men for meg er det en måte å belønne og være god mot meg selv. Og planleggingen øker forventningene og vissheten om at til tross for at jeg har det stritt eller travelt, så er bedre tider på vei.

Mitt Liv: Aprilspøk

Da jeg var liten klarte mamma å lure meg hvert eneste år. Ikke fordi jeg var spesielt naiv, men fordi hun hadde funnet den ultimate aprilspøken som jeg gikk på simpelthen fordi jeg ikke hadde råd til ikke å tro på den dersom den faktisk var sann. Hvert eneste år sa hun at der var en katt på plenen foran huset. Og hvert eneste år løp jeg til vinduet vel vitende om at det med all sannsynlighet var en aprilspøk, men tenk om der virkelig var en katt utenfor i år!