Jeg skal nå komme med en tilståelse som i følge alt jeg har hørt og lært gjør meg til et grusomt menneske:
Materialistiske goder gjør meg lykkelig!
Ikke så å forstå at hele livet mitt dreier seg om ting eller at jeg heller vil bytte vennskap i objekter, men materielle goder øker min livskvalitet. Jeg liker klær, tilbehør (særlig sko!!!) og kosmetikk fordi jeg blir i bedre humør av å ta meg godt ut. Jeg liker tekniske apparater og dupeditter fordi de gjør hverdagen min enklere og mer underholdende. Jeg liker simpelthen å omgi meg med ting!
Jeg vet at jeg ikke kan ta det med meg når min tid på jorden er over, men jeg har da planer om å tilbringe minst seksti år til her nede (eller oppe; det kommer an på hvor jeg havner). Og denne tiden vil jeg ha det komfortabelt. Er det virkelig galt?
Det er en utbredt holdning at ting ikke gjør en lykkelig (eller i alle fall at de ikke bør gjøre en lykkelig), men hvor mange etterlever egentlig denne filosofien? Hvor mange kjenner du som bare eier det de trenger for å overleve?
Man kan klare seg med to sett med klær for hver sesong (sikkert med mindre også om nøden er stor nok), men jeg kjenner ikke et eneste menneske som har så lite. Og jeg kjenner mange rare folk (beklager til de som måtte føle seg truffet)! TV, stereo og iPod har lite med grunnlegende behov og overlevelse å gjøre. Våre forfedre klarte seg endatil uten kjøleskap og komfyr. For ikke å snakke om pyntegjenstander og smykker! Grunnene til å ha slike gjenstander kan være mange. Man kan ha et bilde på veggen fordi det gjør hjemmet koseligere og mer hjemlig, og man kan bruke smykker i et forsøk på å klatre på den sosiale rangstigen, fordi man har fått dem av en man er glad i eller for å vise hvem man er. Et Chanel-armbånd sier at man er rik nok til å kjøpe et slikt (i alle fall at man kjenner noen som er rik nok), en nål med hammer og sigd viser politisk tilhørighet og et korsformet smykke kan være en ikke-verbalt religiøs erklæring.
Fellesnevneren for alle disse grunnene er at man oppnår noe man ønsker. Og det å oppnå noe man ønsker...nærmer vi oss ikke et synonym for lykke? Kanskje jeg ikke er den eneste som blir lykkelig av ting? Så kanskje jeg skal slutte å bekymre meg for at jeg er et grusomt menneske og begynne å glede meg over de nye skoene mine.
torsdag 26. mars 2009
søndag 15. mars 2009
Refleksjon: Rasistiske Holdninger blant Barn
Det gjør meg alltid fly forbanna (nei mamma, det heter ikke "sint". "Sint" er hva jeg blir når pusen ligger på favorittgenseren min eller butikkdamen later som om hun har greie på ting hun tydeligvis ikke har) når visse åpensinnede mennesker hevder at rasisme hos barn må reflektere foreldrenes holdninger. For all del; slike korrelasjoner forekommer uten tvil oftere enn vi liker å tenke på. Der finnes tross alt en del trash der ute.
Men herregud, folkens. "Barn ville ikke kommet på noe slikt på egenhånd? De må ha lært det hjemme"? To grunnleggende prinsipper i oppvekstteorien (er det et ord? Er det patentert?) forteller meg at disse "geniene" tar feil.
For det første; barn bruker store deler av oppveksten på å finne, forbedre og eventuelt opprettholde sin plass i hierarkiet. Det hierarkiet som virker latterlig for en voksen å se tilbake på, men som var alfa, omega og enda litt på barne- og ungdomsskolen. Denne prosessen manifesterer seg på ulike måter, blant annet ved at man finner forskjeller mellom seg selv (eller den gruppen man ønsker å identifisere seg med) og andre, og så prøver å fremheve sine egne egenskaper som de overlegne sådanne.
Som et resultat av dette, terger eller mobber barn (og dessverre en del voksne) hverandre av et utall grunner. Bare fantasien setter grenser, og de fleste barn er velsignet med en særdeles god sådan. Man erter sine jevngamle fordi de bruker briller eller tannregulering. Fordi de ikke har de rette merkeklærene. Fordi de er for høye, lave, tykke eller tynne. Fordi de snakker en annen dialekt enn resten av klassen. Fordi de har en far som kjører bussen til en institusjon for psykisk utviklingshemmede (jess; den er selvopplevd). Fordi de går med gummistøvler en dag alle andre i klassen går med joggesko (og det er den også; dette er jo terapi for en som begynner å føle seg gammel. Takke meg til noen rynker rundt øynene fremfor barneskolens terrorvelde!). Fordi de har en søster som har rosa ransel et halvt år etterat rosa gikk av moten. Fordi...fordi barn er barn!
Som vi ser er barn eksperter på å finne ulikheter og slå brutalt ned på dem. Og til tross for alle vakre forestillinger om at "inni er vi like", så er faktisk et menneskes hudfarve et svært synlig trekk. Særlig for mobbere på jakt etter et offer. For Guds skyld ikke misforstå meg; jeg prøver ikke å unnskylde verken rasisme eller mobbing. Jeg bare påpeker at for en femteklassing som stikker hodet til en jevnaldrende i do fordi han har tannregulering, så er dessverre hudfarve et både synlig og utsatt trekk.
For det andre; barn er nysgjerrige og lærevillige, og de suger til seg informasjon som svamper suger til seg vann. Barn samler opplysninger fra alle kanaler tilgjengelig. Foreldre, TV, klassekamerater, Internett, eldre søsken og deres venner, blader og bøker, mennesker på gaten og så videre. Kanskje endatil fra skolen. Visse typer informasjon sitter bedre enn andre, og vi har allerede vært inne på relevansen av å klatre i hierarkiet ved å rakke ned på andre. Det er derfor nærliggende å tro at informasjon som kan brukes til nettopp dette fester seg ekstra godt.
Derfor, når barn møter rasistiske holdninger, vil mange huske og utilisere disse. Og foreldre er som vi ser bare én av en rekke kanaler og inspirasjonskilder. Og da barndom også i stor grad handler om løsrivelse, vil jeg driste meg til å hevde at foreldre er en mindre viktig kilde for mange barn og unge.
Men når alt dette er sagt, så vil jeg gjenta det jeg sa innledningsvis. Der finnes en del trash blant oss, og jeg tviler ikke på at mange barn får en rekke uintelligente fordommer inn med morsmelken. Det skulle ikke forundre meg om noen barn endatil lærer å gjøre narr av klassekamerater med tannregulering hjemme. Men la oss ikke dømme opphavet hver gang barn oppfører seg som...nettopp barn. Enkel barnepsykologi tilsier at sjansene for at de har tilegnet seg disse holdningene andre steder er betraktelig større.
Men herregud, folkens. "Barn ville ikke kommet på noe slikt på egenhånd? De må ha lært det hjemme"? To grunnleggende prinsipper i oppvekstteorien (er det et ord? Er det patentert?) forteller meg at disse "geniene" tar feil.
For det første; barn bruker store deler av oppveksten på å finne, forbedre og eventuelt opprettholde sin plass i hierarkiet. Det hierarkiet som virker latterlig for en voksen å se tilbake på, men som var alfa, omega og enda litt på barne- og ungdomsskolen. Denne prosessen manifesterer seg på ulike måter, blant annet ved at man finner forskjeller mellom seg selv (eller den gruppen man ønsker å identifisere seg med) og andre, og så prøver å fremheve sine egne egenskaper som de overlegne sådanne.
Som et resultat av dette, terger eller mobber barn (og dessverre en del voksne) hverandre av et utall grunner. Bare fantasien setter grenser, og de fleste barn er velsignet med en særdeles god sådan. Man erter sine jevngamle fordi de bruker briller eller tannregulering. Fordi de ikke har de rette merkeklærene. Fordi de er for høye, lave, tykke eller tynne. Fordi de snakker en annen dialekt enn resten av klassen. Fordi de har en far som kjører bussen til en institusjon for psykisk utviklingshemmede (jess; den er selvopplevd). Fordi de går med gummistøvler en dag alle andre i klassen går med joggesko (og det er den også; dette er jo terapi for en som begynner å føle seg gammel. Takke meg til noen rynker rundt øynene fremfor barneskolens terrorvelde!). Fordi de har en søster som har rosa ransel et halvt år etterat rosa gikk av moten. Fordi...fordi barn er barn!
Som vi ser er barn eksperter på å finne ulikheter og slå brutalt ned på dem. Og til tross for alle vakre forestillinger om at "inni er vi like", så er faktisk et menneskes hudfarve et svært synlig trekk. Særlig for mobbere på jakt etter et offer. For Guds skyld ikke misforstå meg; jeg prøver ikke å unnskylde verken rasisme eller mobbing. Jeg bare påpeker at for en femteklassing som stikker hodet til en jevnaldrende i do fordi han har tannregulering, så er dessverre hudfarve et både synlig og utsatt trekk.
For det andre; barn er nysgjerrige og lærevillige, og de suger til seg informasjon som svamper suger til seg vann. Barn samler opplysninger fra alle kanaler tilgjengelig. Foreldre, TV, klassekamerater, Internett, eldre søsken og deres venner, blader og bøker, mennesker på gaten og så videre. Kanskje endatil fra skolen. Visse typer informasjon sitter bedre enn andre, og vi har allerede vært inne på relevansen av å klatre i hierarkiet ved å rakke ned på andre. Det er derfor nærliggende å tro at informasjon som kan brukes til nettopp dette fester seg ekstra godt.
Derfor, når barn møter rasistiske holdninger, vil mange huske og utilisere disse. Og foreldre er som vi ser bare én av en rekke kanaler og inspirasjonskilder. Og da barndom også i stor grad handler om løsrivelse, vil jeg driste meg til å hevde at foreldre er en mindre viktig kilde for mange barn og unge.
Men når alt dette er sagt, så vil jeg gjenta det jeg sa innledningsvis. Der finnes en del trash blant oss, og jeg tviler ikke på at mange barn får en rekke uintelligente fordommer inn med morsmelken. Det skulle ikke forundre meg om noen barn endatil lærer å gjøre narr av klassekamerater med tannregulering hjemme. Men la oss ikke dømme opphavet hver gang barn oppfører seg som...nettopp barn. Enkel barnepsykologi tilsier at sjansene for at de har tilegnet seg disse holdningene andre steder er betraktelig større.
torsdag 12. mars 2009
tirsdag 10. mars 2009
søndag 8. mars 2009
Refleksjon: Kvotering er Diskriminerende
Mitt bidrag til den Internasjonale Kvinnedagen er utkast til to flygeblader som ble delt ut på denne dag for tre år siden. Staveprogrammet mitt godtok forresten ikke ordet "mannediskriminerende"... Jeg bare nevner det.
Utkast 1:
Utkast 1:
KVINNER ER
- …like intelligente, talentfulle og pliktoppfyllende som menn
- …i stand til å konkurrere med menn – så vel som seg imellom – om studieplasser, jobber og styreverv
KVINNER KAN
- …velge blant utallige studieretninger og karrierer
- …følge sine drømmer og nå sine mål gjennom målrettet arbeid
KVINNER MÅ
- …ikke la seg kue av krenkende påstander om at de må kvoteres for å oppnå betydningsfulle posisjoner og styreverv
- …få leve i visshet om at de har kommet dit de er på grunn av egne evner; ikke på grunn av lovfestet pålegg om en viss kvinneandel
KVOTERING = DISKRIMINERING
Utkast 2:
KVOTERING ER DISKRIMINERENDE!
- Kvotering er mannediskriminerende - kompetente menn fratas posisjoner og verv
- Kvotering er kvinnediskriminerende - kompetente kvinner fratas sjansen til å oppnå selvstendig suksess og kan aldri vite hvorvidt de innehar posisjoner og verv på grunn av kompetanse eller på grunn av kvotering
- Kvotering er individdiskriminerende - kompetente individer fratas retten til å bli behandlet som individuelle jobbsøkere når en medfødt, generaliserende faktor som kjønn regnes som en kvalifikasjon eller mangel på sådan
fredag 6. mars 2009
mandag 23. februar 2009
Mitt Liv: 5 om Dagen?
Jeg kan ikke tenke meg at noen har unngått å høre at man bør spise minst 5 porsjoner (1 porsjon = 15o gram eller milliliter) frukt og grønt om dagen; helst bortimot ti. Jeg hadde lenge problemer med å oppfylle dette helsekravet, og jeg har inntrykk av at jeg ikke var den eneste.
Frukt og grønt er dyrt, det er ikke godt, jeg kommer bare ikke på det, ferskvarer har kort holdbarhet...unnskyldningene er mange, og de fleste jeg kjenner bruker mer tid på å fortelle hvorfor de ikke spiser fem om dagen enn på å faktisk spise frukt og grønt.
De fleste som kjenner meg vet at jeg er langt fra noen helsefreak. Jeg elsker vingummi nesten like høyt som jeg elsker katten min, jeg står opp midt på natten for å lage popcorn (kronisk insomnia...) og jeg bruker et halvt kilo ost hver gang jeg lager pizza (det er ingen overdrivelse; hvis jeg var ute etter å overdrive ville jeg sagt et halvt tonn). Men faktum er at jeg føler meg bedre når jeg spiser mye frukt og grønt (selvsagt i tillegg til vingummi, popcorn og ost; ikke i stedet for! Jeg er heldigvis velsignet med en høy forbrenning).
Da jeg begynte å tenke over mitt lave fruktkonsum fant jeg ingen gode grunner. Jeg liker frukt og grønt, vi lever i en tid med oppbevaringsmuligheter våre forfedre bare kunne drømme om, og det er vel ikke dyrere enn alt det andre jeg spiser.
Barn spiser visstnok mer frukt og grønt dersom det er delt opp i biter, og jeg så ingen grunn til at dette ikke skulle gjelde for meg også. Jeg har eksperimentert frem og tilbake, og jeg har kommet til følgende daglige doser:
Frukt:
I tillegg til dette drikker jeg en halv liter appelsinjuice om dagen og passer på å ha en pose med tørkede aprikoser for hånden. Men vær forsiktig med sistnevnte. De har visse...bieffekter.
Ellers lager jeg av og til smoothie med youghurt og frosne bær. 2oo gram bær til en halv liter youghurt. Det er min favoritt, men her er det bare fantasien som setter grenser. Det du måtte like av frukt og bær kjøres simpelthen i blender sammen med youghurt eller juice. Fantastisk godt!!!
Etter mine beregninger har vi passert fem allerede! Men hvorfor stoppe her? Moderasjon er overvurdert! Hver dag spiser jeg nemlig også en hjemmelaget salat.
Grønt
(jeg gidder ikke diskusjonen om hvorvidt tomaten er en frukt eller en grønnsak; jeg bruker den som en grønnsak, og benevner den deretter. Og nei; jeg er fremdeles ikke postmodernist, bare pragmatiker)
Klipp salaten i mindre biter, del tomatene i to og skjær purre og sukkerertbelger i tynne skiver og bland de resterende ingrediensene inn. La det meste av oljen renne av fetaost, soltørkede tomater og hvitløk, men der være nok igjen til at alle ingrediensene blir dekket av olje. Mye bedre enn dressing! Også dette overfører jeg til plastbeger slik at jeg lett kan medbringe det som niste.
I tillegg har jeg en skål med "vanlige" tomater stående i kjøleskapet, og jeg passer på å ta en hver gang jeg åpner kjøleskapesdøren. Jeg spiser dem slik andre mennesker spiser epler. Dette fungerer også fint med reddiker, neper eller babygulrøtter.
Dette er hva jeg spiser. Jeg er fullstendig klar over at de fleste ikke spiser hvitløk i slike mengder, så jeg forventer ikke at alle skal følge mitt eksempel. Hiv oppi det du liker eller mener er godt for deg. Man bør også merke seg at dette ikke egner seg som slankemat. Jeg har ingen ønsker om å gå ned i vekt, og jeg teller ikke kalorier. Derfor er særlig noen av ingrediensene i salaten heller energirike.
Frukt og grønt er dyrt, det er ikke godt, jeg kommer bare ikke på det, ferskvarer har kort holdbarhet...unnskyldningene er mange, og de fleste jeg kjenner bruker mer tid på å fortelle hvorfor de ikke spiser fem om dagen enn på å faktisk spise frukt og grønt.
De fleste som kjenner meg vet at jeg er langt fra noen helsefreak. Jeg elsker vingummi nesten like høyt som jeg elsker katten min, jeg står opp midt på natten for å lage popcorn (kronisk insomnia...) og jeg bruker et halvt kilo ost hver gang jeg lager pizza (det er ingen overdrivelse; hvis jeg var ute etter å overdrive ville jeg sagt et halvt tonn). Men faktum er at jeg føler meg bedre når jeg spiser mye frukt og grønt (selvsagt i tillegg til vingummi, popcorn og ost; ikke i stedet for! Jeg er heldigvis velsignet med en høy forbrenning).
Da jeg begynte å tenke over mitt lave fruktkonsum fant jeg ingen gode grunner. Jeg liker frukt og grønt, vi lever i en tid med oppbevaringsmuligheter våre forfedre bare kunne drømme om, og det er vel ikke dyrere enn alt det andre jeg spiser.
Barn spiser visstnok mer frukt og grønt dersom det er delt opp i biter, og jeg så ingen grunn til at dette ikke skulle gjelde for meg også. Jeg har eksperimentert frem og tilbake, og jeg har kommet til følgende daglige doser:
Frukt:
- 1/2 liten eller 1/4 stor honningmelon
- 3 kiwifrukter
- 15o g ananas i biter (Euroshopper sin med store saftige biter passer best til dette formålet)
- Eventuelt 1 mango
I tillegg til dette drikker jeg en halv liter appelsinjuice om dagen og passer på å ha en pose med tørkede aprikoser for hånden. Men vær forsiktig med sistnevnte. De har visse...bieffekter.
Ellers lager jeg av og til smoothie med youghurt og frosne bær. 2oo gram bær til en halv liter youghurt. Det er min favoritt, men her er det bare fantasien som setter grenser. Det du måtte like av frukt og bær kjøres simpelthen i blender sammen med youghurt eller juice. Fantastisk godt!!!
Etter mine beregninger har vi passert fem allerede! Men hvorfor stoppe her? Moderasjon er overvurdert! Hver dag spiser jeg nemlig også en hjemmelaget salat.
Grønt
(jeg gidder ikke diskusjonen om hvorvidt tomaten er en frukt eller en grønnsak; jeg bruker den som en grønnsak, og benevner den deretter. Og nei; jeg er fremdeles ikke postmodernist, bare pragmatiker)
- 1 pakke ruculasalat
- 1oo - 2oo gram cherrytomater eller andre små tomater
- 1/2 purreløk eller 4 vårløker
- 5 belger med sukkererter
- 2 spiseskjeer marinert fetaost
- 5 soltørkede tomater i olje
- 2 ss solsikkefrø
- Og så kommer grunnen til at jeg som regel får sitte alene på bussen: 2o marinerte hvitløksfedd (som sagt; moderasjon er overvurdert)
- Eventuelt noen oliven
- Sort pepper, hvitløkpepper, basilikum og/eller andre krydder
Klipp salaten i mindre biter, del tomatene i to og skjær purre og sukkerertbelger i tynne skiver og bland de resterende ingrediensene inn. La det meste av oljen renne av fetaost, soltørkede tomater og hvitløk, men der være nok igjen til at alle ingrediensene blir dekket av olje. Mye bedre enn dressing! Også dette overfører jeg til plastbeger slik at jeg lett kan medbringe det som niste.
I tillegg har jeg en skål med "vanlige" tomater stående i kjøleskapet, og jeg passer på å ta en hver gang jeg åpner kjøleskapesdøren. Jeg spiser dem slik andre mennesker spiser epler. Dette fungerer også fint med reddiker, neper eller babygulrøtter.
Dette er hva jeg spiser. Jeg er fullstendig klar over at de fleste ikke spiser hvitløk i slike mengder, så jeg forventer ikke at alle skal følge mitt eksempel. Hiv oppi det du liker eller mener er godt for deg. Man bør også merke seg at dette ikke egner seg som slankemat. Jeg har ingen ønsker om å gå ned i vekt, og jeg teller ikke kalorier. Derfor er særlig noen av ingrediensene i salaten heller energirike.
fredag 20. februar 2009
torsdag 19. februar 2009
Sterke Meninger: Jeg hater 8o-tallet!
Jeg hater 8o-tallet! Jeg hater neon og pastell, jeg hater hockeysveis og puddelhår, og jeg hater WHAM! og Cyndi Lauper. Jeg grøsser av skulderputer, jeg ville heller gått naken enn med stenvaskede jeans, og jeg er overbevist om at ordet 'rosa' er forkortelse for 'Royalty of Satan'. Jeg så nylig en dokumentar om Berlinmurens fall, og når jeg ser østtyskere strømme inn i Vest Berlin for å kjøpe seg mintgrønne boblejakker og rosa snowjogger, da er jeg en mental millimeter fra å lure på om kommunismen kanskje ikke var så ille likevel. Jeg...simpelthen hater 8o-tallet!
Hva jeg vil med dette? Få ut litt frustrasjon etter å ha lest i siste nummer av ELLE at pastellfarvene er tilbake. Jeg takker høyere makter for Fretex!
Hva jeg vil med dette? Få ut litt frustrasjon etter å ha lest i siste nummer av ELLE at pastellfarvene er tilbake. Jeg takker høyere makter for Fretex!
søndag 15. februar 2009
Mitt Liv: Slave eller Forbruker; Del II
I mitt forrige innlegg fortalte jeg om min transformasjon fra TV-slave til TV-forbruker. Nå vil jeg skrive litt om et annet aspekt av samme tema.
Der finnes en del intellektuelle individer som holder seg for gode til å se TV; som finner denne aktiviteten fordummende og lavpannet.
Jeg skal være den første til å innrømme at majoriteten av den TV-tittingingen som foregår i verden er passiv og mentalt lite utfordrende. Men den største feilen ligger ikke hos verken selve TV-apparatet eller hos TV-kanalene; den ligger hos publikum som velger å la seg passivisere. Jeg skal ikke benekte at mye av det som kringkastes heller burde sendes til BIR, men selv søppel kan betraktes og analyseres fra et intellektuelt ståsted (merk at jeg ikke dermed mener at den objektive kvaliteten forbedres; jeg mener simpelthen at mennesket har evnen til å nyttegjøre seg av i utgangspunktet unyttige gjenstander og faktorer. Det er bare så få som velger å bruke denne. Og siden temaet allerede er rørt ved; nei jeg er ikke relativist, og ja jeg tror på objektive kvaliteter og sannheter!).
For det første blir en rekke interessante og intellektuelle tema filmatisert og kringkastet. Mange av de som anser TV for å ligge langt under sitt nivå hører gjerne på forelesninger. Er det mer intelligent å sitte i et auditorium og høre på en sådan enn å sitte hjemme og se den på TV; kanskje med bedre visuelle hjelpemidler og teksting for å overkomme eventuelle språkbarrierer. For ikke å snakke om filmer basert på historiske hendelser? Grunnet sitt visuelle aspekt gir disse ofte et innblikk i fortiden ingen bok eller forelesning kan konkurrere med (for all del; jeg er lettere bibliofil, så jeg prøver ikke å bagatellisere verdien av det skrevne ord. Jeg mener simpelthen at bøker og filmer dekker ulike behov).
For det andre kan alle programmer anvendes på en intelligent måte. Enhver film og ethvert program kan analyseres i lys av sjanger og virkemidler. Hvorfor velger regissøren å presentere budskapet på akkurat den måten? Hvem appellerer han til (eller ønsker å appellere til) med akkurat det plottet? Hvorfor velger han å utelate deler av hovedpersonen sin bakgrunnshistorie mens han fokuserer på andre deler av den? Til tross for at det kan være vanskelig å tro til tider, så ligger der en tanke bak alt menneskeskapt, inkludert filmer og TV-serier.
Man kan også analysere plot og intriger fra et etisk synspunkt. Selv en lavpannet komedie om en brud som ikledd brudekjolen rømmer sammen med eksen sin kan danne utgangspunktet for en tankerekke eller diskusjon om det moralske (eller mangelen på sådant) i et slikt hendelsesforløp. Og hva sier det om samfunnet at utroskap og samlivsbrudd er et yndede utgangspunkt for underholdning?
Dette leder oss til nok en intellektuell anvendelse av visuell kringkasting; psykologisk analyse og vurdering. Reality TV i alle sine forstyrrende og patetiske former kan bruker til psykologiske og interkommunikative studier. Man kan på den ene side studere deltagerene (jeg nekter å skrive 'deltagerne', 'arbeiderne' eller 'velgerne'!!! Jeg anser dette for å være white trash språk, og jeg skal gladelig gå ned en karakter på eksamen for å forbeholde meg denne retten. Hva blir det neste? 'A' i stedet for 'da'? 'Kappitalist' i stedet for 'kapitalist'? 'Mast' i stedet for 'mistet'? Jeg frykter språklig forfall mer enn tredje verdenskrig!) og deres samspill med hverandre, og på den andre side kan man vurdere ulike grupper seere. Kanskje ser noen for spenningen, noen for å tilfredsstille kikkeren i seg, noen for å drømme om et bedre liv og noen for å finne feil hos deltagerene og dermed øke sin egen selvtillit.
Dette er bare forslag. Mulighetene er uendelige, og bare ens egen fantasi og intellekt setter grenser. Dessverre setter altfor mange sin grense ved passiv mottagelse hver gang de rigger seg til foran fjernsynsapparatet. Men er dette utelukkende negativt?
For det tredje og siste...hva er egentlig galt med bare å la seg underholde fra tid til annen? Jeg er overbevist om at hjernen fungerer bedre hvis vi av og til lar den slappe av og ta imot inntrykk uten å analysere dem. Av og til er det utrolig deilig å bare legge seg ned på sofaen med en film i kategorien 'lettere underholdning'.
Der finnes en del intellektuelle individer som holder seg for gode til å se TV; som finner denne aktiviteten fordummende og lavpannet.
Jeg skal være den første til å innrømme at majoriteten av den TV-tittingingen som foregår i verden er passiv og mentalt lite utfordrende. Men den største feilen ligger ikke hos verken selve TV-apparatet eller hos TV-kanalene; den ligger hos publikum som velger å la seg passivisere. Jeg skal ikke benekte at mye av det som kringkastes heller burde sendes til BIR, men selv søppel kan betraktes og analyseres fra et intellektuelt ståsted (merk at jeg ikke dermed mener at den objektive kvaliteten forbedres; jeg mener simpelthen at mennesket har evnen til å nyttegjøre seg av i utgangspunktet unyttige gjenstander og faktorer. Det er bare så få som velger å bruke denne. Og siden temaet allerede er rørt ved; nei jeg er ikke relativist, og ja jeg tror på objektive kvaliteter og sannheter!).
For det første blir en rekke interessante og intellektuelle tema filmatisert og kringkastet. Mange av de som anser TV for å ligge langt under sitt nivå hører gjerne på forelesninger. Er det mer intelligent å sitte i et auditorium og høre på en sådan enn å sitte hjemme og se den på TV; kanskje med bedre visuelle hjelpemidler og teksting for å overkomme eventuelle språkbarrierer. For ikke å snakke om filmer basert på historiske hendelser? Grunnet sitt visuelle aspekt gir disse ofte et innblikk i fortiden ingen bok eller forelesning kan konkurrere med (for all del; jeg er lettere bibliofil, så jeg prøver ikke å bagatellisere verdien av det skrevne ord. Jeg mener simpelthen at bøker og filmer dekker ulike behov).
For det andre kan alle programmer anvendes på en intelligent måte. Enhver film og ethvert program kan analyseres i lys av sjanger og virkemidler. Hvorfor velger regissøren å presentere budskapet på akkurat den måten? Hvem appellerer han til (eller ønsker å appellere til) med akkurat det plottet? Hvorfor velger han å utelate deler av hovedpersonen sin bakgrunnshistorie mens han fokuserer på andre deler av den? Til tross for at det kan være vanskelig å tro til tider, så ligger der en tanke bak alt menneskeskapt, inkludert filmer og TV-serier.
Man kan også analysere plot og intriger fra et etisk synspunkt. Selv en lavpannet komedie om en brud som ikledd brudekjolen rømmer sammen med eksen sin kan danne utgangspunktet for en tankerekke eller diskusjon om det moralske (eller mangelen på sådant) i et slikt hendelsesforløp. Og hva sier det om samfunnet at utroskap og samlivsbrudd er et yndede utgangspunkt for underholdning?
Dette leder oss til nok en intellektuell anvendelse av visuell kringkasting; psykologisk analyse og vurdering. Reality TV i alle sine forstyrrende og patetiske former kan bruker til psykologiske og interkommunikative studier. Man kan på den ene side studere deltagerene (jeg nekter å skrive 'deltagerne', 'arbeiderne' eller 'velgerne'!!! Jeg anser dette for å være white trash språk, og jeg skal gladelig gå ned en karakter på eksamen for å forbeholde meg denne retten. Hva blir det neste? 'A' i stedet for 'da'? 'Kappitalist' i stedet for 'kapitalist'? 'Mast' i stedet for 'mistet'? Jeg frykter språklig forfall mer enn tredje verdenskrig!) og deres samspill med hverandre, og på den andre side kan man vurdere ulike grupper seere. Kanskje ser noen for spenningen, noen for å tilfredsstille kikkeren i seg, noen for å drømme om et bedre liv og noen for å finne feil hos deltagerene og dermed øke sin egen selvtillit.
Dette er bare forslag. Mulighetene er uendelige, og bare ens egen fantasi og intellekt setter grenser. Dessverre setter altfor mange sin grense ved passiv mottagelse hver gang de rigger seg til foran fjernsynsapparatet. Men er dette utelukkende negativt?
For det tredje og siste...hva er egentlig galt med bare å la seg underholde fra tid til annen? Jeg er overbevist om at hjernen fungerer bedre hvis vi av og til lar den slappe av og ta imot inntrykk uten å analysere dem. Av og til er det utrolig deilig å bare legge seg ned på sofaen med en film i kategorien 'lettere underholdning'.
Nøkkelen er bevisstgjøring; å være bevisst ubevisst. Det er helt greit å la seg underholde passivt så lenge det er tilsiktet og overveid. Problemet oppstår når man automatisk inntar en vegeterende og likegyldig tilstand simultant med at man trykker inn på-knappen. Man kan selvsagt diskutere hvor lenge man har godt av å være aktiv passiv tilskuer, men dette overlater jeg til andre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)