Jeg ler mye. Jeg ler i en rekke ulike situasjoner og har ingen problemer med å le høyt når jeg er alene. Jeg prøver å holde dette til et minimum når jeg er ute blant andre mennesker; jeg har full forståelse for at jeg kan bli oppfattet som litt rar hvis jeg plutselig begynner å le på bussen eller i køen på Spar. Det betyr ikke at alle forsøk er vellykket.
Fordi jeg ler så mye av så mye, gir jeg muligens inntrykk av å være en av disse som ler av 'alt'. Det er milevis fra sannheten. Faktum er at jeg er meget kresen med henhold til hva jeg finner underholdende, og den store majoriteten av intendert humor går meg hus forbi. Jeg må nærmest forklares at og hvordan dette skal være morsomt.
5 Ting som får meg til å le
- Stereotyper som enten overgår seg selv eller som bryter med det som forventes - jeg kan le høyt av en kommunist som begynner å snakke entusiastisk om å kontrollere produksjonsmidlene, av en feminist som ikke barberer seg under armene eller av en fra utkantnorge som har vært full hver eneste helg siden Syse-regjeringen men som aldri har vært innom noe offisielt alkoholutsalg. Slike som rettferdiggjør en viss generalisering. Likefullt lar jeg meg underholde av en bedehusdame som har 'Oops I did it again' som ringetone, en NKPer som er hysterisk opptatt av merkeklær, en terrorist som bare må se Frustrerte Fruer før har går ombord på flyet... Disse stereotypene kan gjerne være poltisk ukorrekte, men det er ikke denne ukorrektheten i seg selv som appellerer til meg. Heller ikke er det muligheten for å støte. Det er simpelthen selve stereotypene. Og la det være klart; dette er utelukkende humorrelatert. Jeg er individualist. Intellektuelt dømmer jeg mennesker enkeltvis. Men det er ikke til å komme fra at noen mennesker er levende prototyper, og det synes jeg er morsomt!
- Ordspill og gramatiske referanser - jeg har den mest geeky språkstudenthumor man kan tenke seg. Jeg som er redd for å innrømme at jeg har sett en eneste Heroes-episode av frykt for å bli kalt geek, ler snøftende av språkrelaterte referanser. Fra det mest banale i samme gate som 'Hva sa kommoden til barna sine? -Nå skuffer du meg' til mer komplekse gramatiske vitser.
- Historiske eller politiske referanser - fra Seinfeld: George planlegger å "glemme" en eiendel i leiligheten til daten sin for på den måten å sikre seg et møte nummer to. Hvorpå Jerry spør hvorfor han ikke bare møter opp i en trehest. Og jeg ler. Hver gang. Fra The Departed - Colin Sullivan (Matt Damon) har steget i gradene og blitt sivil politimann. I respons til en kollega som fremdeles er i uniform og ønsker å fortsette slik, påpeker han at det ser ut som han er klar til å invadere polen. Og jada. Jeg ler. Nazistreferanser er særlig morsomme! Og siden jeg allerede har nevnt Heroes (hey; jeg har Prada-kjole. Jeg kan ikke være geek!); er det bare jeg som synes det er morsomt at to japanere setter ut for å redde New York fra en atomkatastrofe?
- Kontradiksjoner som er for dumme til å bli forbannet på - nynazister som fornekter Holocaust samtidig som de uttrykker skuffelse over at ikke flere av 'uren rase' ble utryddet, feminister som går av hengslene over uttrykk som 'damer først' men som kan komme med hundre argumenter for hvorfor nettopp en kvinne bør få en viss stilling eller verv, radikale som promoterer væpnet revolusjon samtidig som de uttrykker undring over hvorfor myndighetene bruker penger på forsvar; vi har jo ingen fiender...?!? Åh, for ikke å snakke om nasjonalister som beundrer Hitler; den eneste som faktisk har okkupert deres høyt elskede fedreland det siste århundret. Det er nesten litt søtt.
- Stor ståhei om ingenting og stoisk reaksjon på alvorlige hendelser - jeg kan le hysterisk (og kanskje ikke særlig kvinnelig) av Seinfeld som uten problem dedikerer en hel episode til et fullstendig trivielt tema, samtidig som jeg ler like godt av at Tony Soprano 'tar seg av' en fiende så blodet spruter inne på en restaurant og restauranteieren reagerer med 'vi får vel finne en mopp'.
5 Ting som ikke får meg til å le
- Klovner - jeg har aldri forstått hva som er morsomt med røde neser, farverike kostymer, blomster som spruter vann og skikkelser som snubler over hverandre og sparker hverandre bak. Er dette virkelig morsomt?
- Kroppsfunksjoner - verken de forbundet med fordøyelsessystemet eller forplantningsprosessen.
- All annen fysisk humor relatert til funksjoner, handlinger og kostymer - med mindre de er relaterte til stereotyper og/eller kontradiksjoner; for eksempel ler jeg godt av gothere i sine kvasi-uniformer som visstnok symboliserer motstand mot konformitet... Jaja. Jeg prøver altså å la være å le i det jeg går forbi dem.
- Mainstream vitser av den typen man leser i ukeblader og lignende - noen er bare bløte og dårlige, andre blir for virkelighetsfjerne. For det første blir ting morsommere om man kan relatere dem til en virkelighet man kjenner, og for det andre er terskelen for humor langt høyere i en erklært vits enn i en reell dagligdags situasjon. En kommentar i en samtale kan være genuint morsom, men det betyr ikke at den holder mål som en faktisk vits eller del av en stand-up akt.
- Humor hvis formål er å være kontroversiell eller støte - for meg er der nesten ingenting som er for hellig til å le av (det betyr ikke at jeg ikke ser alvoret; jeg er bare av den mening at man også bør kunne le av seriøse temaer), men politisk ukorrekthet i seg selv er ikke nok til at noe skal kunne kalles morsomt. Like lite som sex-relaterte temaer i seg selv holder mål med henhold til humor. Ingen av disse faktorene virker automatisk diskvalifiserende på vitser og humor, men mer substans (i mitt tilfelle i form av de fem punktene jeg finner morsomt) er påkrevet. Dessuten; om det er innlysende at hovedformålet er å støte eller sverte, så hjelper ikke all intelligent substans eller referanser i verden. Da blir jeg bare ille berørt både på vegne av avsender.
- Balsam - dette hårproduktet slik vi kjenner det i dag er bare i overkant av 1oo år gammelt. Jeg kan ikke tenke meg å leve i en tid uten denne fantastiske oppfinnelsen. Den gjør håret mykt og skinnende, den forhindrer floker, og den avverger at jeg ser ut som Diana Ross etter en tur i regnet. Jeg elsker balsam!!!
- Musikk - jeg forlater som sagt aldri huset uten minst en innretning til å høre musikk på. Musikk forsterker noen sinnsstemninger, forhindrer noen og fører til atter andre. Thank you for the music!
- Katter - en dag uten en pelskledd skapning å kose med, og jeg finner meg selv klappende på kashmirgenseren min.
- Vingummi! - jeg klarer meg bare ikke uten. Jeg kan om nødvendig avstå fra det meste innen mat og drikke, men akkurat vingummi må jeg ha.
- Latter - å le er viktig av mange årsaker, men jeg anser latterens befriende egenskaper som den aller viktigste. Den bryter isen mellom mennesker og virker spenningsløsende på en selv. Jeg føler meg ikke som meg selv før jeg har ledd minst en gang om morgenen.
- Concealer - som nevnt under '1o ting jeg alltid har for hånden'.
- DDD (Den Daglige Dusj) - viktigere enn det daglige brød og fred på jord til sammen.
- Noe å gjøre på - jeg er hellig overbevist om at ti minutter uten noe å sysle med vil gjøre meg til mentalpasient på livstid. Jeg klarer ikke å bare sitte der; bare tanken på dødtid gjør meg skjelven og uvel. Derfor blir ikke dette punktet lenger.
- Å skrive - jeg elsker å skrive. Dikt og sanger (uten Egner-rim!!!), artikler, brev og email... Når jeg ikke skriver fylles jeg opp av uskrevne ord og føler jeg skal eksplodere i et inferno av skikkelige rim, halvsarkastiske kommentarer og politiske meninger.
- Frisk luft - å være ute fyller meg med glede og energi. Det behøver ikke engang være snakk om ren luft; en tur på byen er nok. Men minst en gang om dagen må jeg kjenne noe annet enn inneluft mot ansiktet.
- Janteloven - hva er det egentlig med mennesker som ikke klarer å glede seg over andres positive kvaliteter og prestasjoner? Man burde heller la seg inspirere. Den misunnelsen som ligger til grunn for dette konseptet er en destruktiv kraft som fører til bitterhet. Og et bittert menneske er aldri lykkelig (la oss ikke forveksle skadefrohet med lykke. Førstnevnte er nok en destruktiv kraft), og heller ikke vakkert. Jeg er ikke ett av disse generøse menneskene som elsker alle mine nester og som klarer å se noe positivt i alle. Jeg vil ikke se noe positivt i alle. Men jeg har ingen problemer med å oppdage og glede meg over andres positive sider, og jeg klarer å se positive trekk hos mennesker jeg ellers ikke liker. Og stikk i strid med Janteloven ser jeg på nettopp dette som ett av mine positive trekk!
- Regn!!! - med fare for å gjenta meg selv...
- Politisk korrekthet - jeg kan tenke meg én ting som er mer anstrengende enn konstant å frykte for å støte noen, og det er konstant å føle seg som et offer og lete etter støtende hentydninger i omgivelsene. Å ta bakveien behøver aldeles ikke være en kommentar om homofile; det kan simpelthen referere til å gå inn på baksiden av huset! Og helt alvorlig; der er en del grupper (eller individer som tilhører visse grupper; jeg er individualist) som trenger å ta seg selv og sine med-ettellerannet litt mindre alvorlig. Det er viktig å kunne le av seg selv og kanskje enda viktigere å godta at andre ler av en.
- Dårlige rim - nei, Thorbjørn Egner; 'at' rimer aldeles ikke på 'mat'! Jeg blir ikke bare i dårlig humør; jeg får høyt blodtrykk og hodepine. Onde tunger vil forresten ha det til at jeg lar meg provosere litt for meget av dette. Hva nå det skal bety. Og 'mye' og 'bryet'?!? Alvorlig talt!
- Allmenngodkjente historiske løgner og misforståelser - bolsjevikene styrtet ikke tsaren (dog de drepte/henrettet ham; velg det ordet som passer din ideologi); de styrtet den provisoriske regjeringen som hadde sittet siden tidligere samme år. Den amerikanske såkalte revolusjonen var ikke en revolusjon men en løsrivelseskrig (amerikanerene prøvde ikke å styrte den britiske regjeringen i London; de ønsket bare å løsrive seg og sine territorier fra denne), og det var også den såkalte borgerkrigen (striden bestod ikke i å ta makten over et gitt landområde, men i hvorvidt konføderasjonen hadde rett til å løsrive seg; ikke ulikt den såkalte revolusjonen). Og Lusitania fraktet våpen.
- Misforstått (mis)bruk av nynorsk - jeg er virkelig glad i nynorsk. Brukt riktig er dette et vakkert språk. Men jeg hører ikke til blant de som mener at alle bør lære det, og jeg mener definitivt ikke at all (forsøk på) bruk av målformen er positivt. Særlig intelektuelle som bruker nynorsk i et forsøk på å være progressive og/eller politisk korrekte har en lei tendens til å tro at nynorsk består av bokmålsord med nynorskendinger. Men nynorsk er så meget mer. Det er et eget språk, og slik må det betraktes, behandles og brukes. Dersom man behandler det som en variasjon av bokmål blir det aldri annet enn akkurat dette. 'Beskrivelsen' heter ikke 'beskrivinga' men 'skildringa'. 'Kjærligheten' heter 'kjærleiken' og aldeles ikke 'kjærligheita' eller 'kjærlegheita'. Viser også til tidligere omtalte genitivs-s. Eget innlegg om målstriden kommer garantert.
- Sult - jeg spiser uten problemer 6-7 ganger om dagen, og det bør omgivelsene mine være takknemlige for. Jeg er noe mer omgjengelig når fysiologiske behov er dekket.
- Inkonsekvent tankegang - eller mangel på sådann. Nok en gang med fare for å gjenta meg selv.
- Sladder og ryktespredning - sinnet koker i meg av visse menneskers evne til å trekke de mest sensasjonelle konklusjoner for så å videreformidle disse. Sitter en kvinne i riktig alder på venteværelset til legen er hun med all sannsynlighet gravid. Snakker noen med en av motsatt kjønn er det ganske sikkert at de har et forhold. Og er man ikke i et etablert forhold innen en viss alder er eneste forklaring at man er homoseksuell og ikke tør å komme ut av skapet. For det første er det moralsk galt å presentere særdeles usikre påstander som sanne. Og for det andre er det patetisk i det hele tatt å bry seg om andres privatliv i den grad mange gjør. Hvor lavt kan man egentlig synke? Er ens egen situasjon så kjedelig at man må fokusere på andres liv i stedet? Jeg gir jamnt faen i hvem som er gravid, hvem som ligger med hvem og hvem som er homifile. Jeg har nemlig et liv selv. Og i det livet er der ikke plass til verken triviell informasjon om andre (sann eller usann) eller stakkarslige mennesker som bruker all sin tid på å velte seg rykter og sladder.
- Dyremishandling - jeg forventer ikke at alle skal like dyr. Men hvis du ikke liker dem, kan du ikke bare la dem være i fred? Jeg liker ikke de fleste barn, men jeg sparker og slår dem ikke av den grunn. Jeg brenner dem ikke med sigaretter for moro skyld, og jeg kaster dem ikke utfor broer. Mennesker som ikke liker dyr burde aldri skaffet seg noen, og de burde holde seg unna andres. Og i tillegg til å være moralsk forkastelig er det enda mer patetisk enn sladder. Føler man seg tøff når man brennemerker en fire-kilos katt? Synes man det er kult å ha en hund som man nekter både mat og mosjon?
- Når min elskede Leo legger seg i fanget mitt og begynner å male - med mindre jeg har en skål med frokostblanding og melk i fanget akkurat da...
- Å være ren - jeg skulle gladelig gått lenger uten mat enn dusj.
- Å se mennesker som inspirerer meg - jeg har aldri forstått ønsket om å være best på et område; hvem skal man da se opp til?
- Å finne det perfekte antrekket til en anledning og så de perfekte skoene til det aktuelle antrekket - punkt 3 var så dypt at jeg tillater meg et overfladisk punkt.
- Oppholdsvær - særlig på en dag der værmeldingen sa 'regn'
- Mennesker med kombinasjonen humor og intelligens
- Følelsen av å mestre
- Creedence Clearwater Revival! - samme hvor dårlig humør jeg er i, og samme hvor jeg kvier meg til å utføre en viss oppgave (det være seg eksamen eller å vaske buret til en katt med kronisk diaré), så hjelper det med en dose Creedence.
- Muligheten til å bruke et visst ord i den perfekte sammenheng
- Å oppdage mennesker med lik humor som jeg selv - da jeg oppdaget klippet som ble lagt ut 6. mars følte jeg meg som en alien i det den oppdager at der finnes en hel planet med dens like.
- MP3-spiller - jeg kan ikke synge en ren tone, men jeg er fullstendig avhengig av musikk. Jeg får panikk hvis batteriet dør når jeg er langt hjemmefra, og jeg har et lager av 'reservesanger' på mobilen for slike krisetilfeller.
- Pinsett - jeg har en mistanke om at jeg er et biologisk mirakel. Jeg kan nemlig se meg i speilet når jeg går hjemmefra og konstantere at jeg ser bra ut, for så å se meg i et annet speil en time senere og oppdage at øyenbrynene mine ser ut som Leonid Brezjnev sine. Alternativt er lyset bedre foran speil nummer to... Pinsett kommer i alle tilfeller godt med. Selv om jeg har en viss fascinasjon ved sovjetiske ledere, har jeg ingen ønsker om å se ut som noen av dem. Og apropos det; jeg vokser overleppen også.
- Ekstra strømpebukse - jeg går nesten alltid i skjørt, noe jeg synes er pent. Noe som aldeles ikke er pent, er revnede strømpebukser. Jeg kan knapt nok tenke meg noe som ser mer low-class ut. Derfor forlater jeg sjelden hjemmet uten ekstra strømpebukse.
- Hårbørste - håret mitt lever sitt eget liv og er mer lunefullt enn katten min. Ene øyeblikket ligger det pent slik det skal, neste øyeblikk ser jeg ut som jeg kommer direkte fra sengen via sterk kuling.
- Taperull til fjerning av rusk og rask fra klærene - to ting ved min personlighet gjør dette til en nødvendighet. For det første elsker jeg katter, og for det andre hater jeg å være dekket i kattehår. Jeg løfter opp enhver katt som tillater det, og resultatet er ikke alltid like pent. Den som oppfant disse rullene burde fått en nobelpris eller to. Med vennlig hilsen verdens katteelskere.
- Mobiltelefon - se eget innelgg 18. mai.
- Paracet - jeg hater smerter som er store nok til å være irriterende men for små til å fostre sympati eller ærefrykt.
- Concealer - jeg heter Silje Helén, og jeg har hudproblemer (-hei, Silje Helén). Og det er ikke fordi jeg er jålete at jeg ikke forlater hjemmet uten denne fantastiske oppfinnelsen; det er for å unngå utbrudd av typen 'å gud! Hva har skjedd med ansiktet ditt?!?'
- Hårstrikk eller -klemme - håret mitt er som nevnt en lunefull følgesvenn. Det er visst ikke engang helt sikker på hvilken rase jeg tilhører. I alle fall ligner jeg Diana Ross etter en tur i regn eller fuktig vær. Og da er en hårstrikk god å ha!
- Ballerinasko hvis jeg går i sko som kan bli vonde utover dagen - høye hæler er pent, men det er ikke pent å begynne å vakle eller halte etterhvert som dagen skrir frem. Da er det bedre å stikke bena i et par litt mindre men likevel søte ballerinasko!
- Rosa - jfr tidligere spekulasjoner om hvorvidt ordet er en forkortelse for 'Royalty of Satan'. Det er søtt på babyer, men det er smekke og kyse også. Og voksne mennesker som bruker slikt klassifiseres som perverse.
- Sex and the City - aldri sett filmen; aldri sett en episode. Jeg er moteinteressert, men det behovet får jeg stilt gjennom Costume og hjemmesiden til Prada. Og det uten å måtte skjemmes over irriterende kvinnfolk som bretter ut både kropp og privatliv.
- Neglelakk - så godt som all sminke er laget for å forbedre det man allerede har ved å skjule eller fremheve. Concealer og foundation skjuler urenheter. Mascara og leppestift farver og fremhever. Alt får en til å fremstå som en bedre utgave av seg selv. Men hva er tanken bak neglelakk? Der er da ingenting verken naturlig eller logisk ved å ha malte negler?!? For ikke å snakke om ønskelig eller tiltrekkende... Personlig synes jeg særlig rødmalte negler ligner blodige klør.
- Buksedrakt - jeg har absolutt intet ønske om å ligne Hillary Clinton. Hv
a er galt med et skjørt? - Sushi - en stor takk til våre forfedre som temmet ilden slik at vi kan tilberede maten som siviliserte mennesker.
- Titanic - båt går på isfjell, båt går ned, mann dør og kvinne blir igjen. Kvinne er sikkert lei seg for at mann døde. Har jeg gått glipp av noe?
- Genitivs-s på Nynorsk - dagens talar, verdas folkeslag... sprit, våpen og nynorsk er for mennesker som kan håndtere de respektive! Og det stemmer ikke at man får lite elegante språkvendinger ved å kutte slike snarveier når man oversetter til nynorsk; det bare viser at oversetteren håndterer språkformen dårlig.
- Crocks ute blant folk - det vil si lenger enn til postkassen. Ja jeg vet at de er gode å gå med (for jeg har opp til flere par som jeg bruker hjemme), men det er pysjamasen min også. Og jeg går ikke på byen i den av den grunn.
- Solarium - man legger seg i noe som mest av alt ligner en toaster eller et vaffeljern og krysser fingrene for at man ikke skal få hudkreft... Jeg kan tenke meg bedre ting å bruke pengene på og mer behagelige måter å dø på.
- Hotel Cæsar - her vet jeg enda mindre enn om Titanic. Tar jeg feil om jeg gjetter på at handlingen er lagt til et hotel?
Av alt jeg har skrevet om meg selv, var denne listen det enkleste. Faktisk hadde jeg store problemer med å begrense meg til ti... Jeg vet ikke hva det sier om meg. Det vil si; jeg vet det men velger å ignorere det faktum.
- Edderkopper - alt ved dem er ekkelt. Kroppen, bena, måten de går på, de drepende blikkene de sender meg... Jo, det gjør de!
- Kokte poteter - poteten brukes gjerne som et symbol på noe man kan bruke til mye forskjellig. Men godt folk; det betyr ikke at kokte poteter kan brukes til alt. Det betyr at poteten er en nøytral vekst som kan tilberedes på en rekke måter. Prøv det!
- Å stå i kø - jeg hater dødtid. Jeg snakker i telefonen på bussen og leser på toalettet. Men hva kan man gjøre når man står i kø? Lære finsk ved å lese på etikettene på varene man har kjøpt? Dessuten er jeg kanskje ikke verdens mest tålmodige menneske.
- Innbildske mennesker av typen "men hvis du ikke vil ligge med meg, hvorfor sa du hei til meg da?"
- Inkonsekvens - og den postmodernismen som tillater paradoksal politikk og populistisk retorikk
- Janteloven - og ja, jeg tror faktisk min evne til å oppdage og påpeke andres positive kvaliteter og ikke minst glede meg over disse gjør meg til et bedre menneske enn jantelovens voktere. På dette ene punktet vel og merke. Og hvorfor ikke kalle denne dødssynden ved sitt virkelige navn, nemlig misunnelse?
- Regn - jeg kjører ikke bil, så jeg er fullstendig underlagt naturkrefter og klima. Jeg bor sentralt, men har akkurat lang nok vei til bussen til at jeg rekker å bli gjennomvåt. For så å tørke nesten på bussen. For så å bli gjennomvåt igjen. For så å... Jeg hater regn!!!
- Romantiske komedier - og andre romantiske filmer. Og dramaer. Og såkalte koselige filmer. Og enda mer dramatiske dramaer i Hallmark-stil. Helt alvorlig; hva slags folk som ser på slikt?
- 8o-tallet - se eget innlegg fra 19. februar.
- Dumme mennesker som tror de er intelligente
- Katter - ja, jeg er en slik en...
- Te - og da snakker jeg ikke om slik jalla-te de serverer på de fleste kaféer. Da snakker jeg om Earl Gray fra Twinings trukket nøyaktig 4 minutter og 3o sekunder i kokende vann (nei, vann som holder 8o grader er ikke tevann!)
- Krigsfilmer - jeg har sett Intet nytt fra Vestfronten et par dusin ganger, og det er ikke fordi jeg håper der endelig skal være noe nytt fra Vestfronten.
- Hverdagskjoler - kall meg gjerne gammeldags, kjønnsfascistisk eller snobbete (enkelte gjær visstnok det allerede...), men jeg synes faktisk vi kvinner skal vise og utnytte det faktum at vi er kvinner og kle oss i skjørt og kjoler. Og ikke bare på julebord. Man snakker gjerne om kvinnefrigjøring i samband med å kle av seg. Hva med å kle på seg noe pent?
- SKO!!! Jeg har...noen par...for hver gang jeg har sett Intet nytt fra Vestfronten. Og ja, de gjør meg lykkelig! Hvorfor skulle jeg ellers hatt dem?
- Mørke skyer på en oppholdsdag - blå himmel konkurrerer med farvene i landskapet; grå skyer danner en perfekt bakgrunn som får frem det grønne i trærene og som får havet til å tre frem som det vakre og mystiske men samtidig dype og farlige elementet det faktisk er.
- Konsekvent tankegang - noe jeg ikke er bortskjemt med i denne postmodernistiske era der populisme og følelsesliv rår. Jeg har mer respekt for hardcore kommunister med gjennomført ideologi enn for de som utelukkende baserer meninger på hva andre synes eller på hva de selv eller andre føler. For all del; følelser har sin plass. Men i politikk og livssyn mener jeg de er verdiløse uten teori i form av ideologi eller teologi i ryggen. Ja, jeg er en slik en også.
- Frihet - som på ingen måte er synonymt med demokrati! Man kan diskutere hvor vidt de to konseptene kan sameksistere, men de er ikke synonyme!
- Å lære nye ord - eldhug = begeistring og strukturfascisme = statistikk.
- Semikolon; i høyeste grad undervurdert i norsk skriftspråk
I tiden fremover kommer jeg til å legge ut lister over aspekter ved mitt liv og min personlighet. La meg presisere at disse utelukkende kommer til å inneholde mine meninger; noen som vedrører smak og behag og andre som vedrører meninger av en mer politisk art. Og til tross for at jeg selvsagt mener jeg har rett (jeg har stor tro på meg selv og enda større tro på det jeg tror på og mener), så er de ikke ment som doktriner for hvordan man bør leve og hva man bør mene; de er simpelthen laget for å la lesere bli kjent med meg (eller de sidene av meg jeg velger å inkludere og det bildet jeg velger å presentere av meg selv...)
Og her følger en liste over listene jeg kommer til å presentere. Ikke fordi jeg er spesielt systematisk av meg, men fordi...en liste over lister...det blir jo nesten metalitterært!
1o ting jeg kommer til å lage lister over i nærmeste fremtid
- 1o ting jeg liker
- 1o ting jeg hater
- 1o ting jeg aldri bruker/lar meg underholde av
- 1o ting jeg til en hver tid har for hånden
- 1o ting som får meg i godt humør
- 1o ting som får meg i dårlig humør
- 1o ting jeg er avhengig av
- 5 ting som får meg til å le og 5 ting som ikke får meg til å le
- 1o ting jeg ser etter i en venn
- 5 ting som karakteriserer en virkelig mann og 5 ting som karakteriserer en virkelig kvinne
Det sier seg vel selv at her vil bli en del overlap. Ting jeg hater kan jeg også bli i dårlig humør av, og ting jeg er avhengig av har jeg gjerne for hånden til enhver tid.Og så må jeg bare få presisere; jeg er vanligvis ikke begeistret for ordet ting. Det er et særdeles intetsigende ord som oftest med fordel kan erstattes av ord som faktorer, objekter, aspekter og så videre. Ord med mer innhold. Men akkurat i denne sammenhengen er jeg ute etter tolkningsmulihetene dette ordet åpner for. Noen av de...tingene som kommer til å nevnes er objekter (jeg har jo allerede innrømt at jeg er materialistisk), andre er av en mer abstrakt art (for jeg har faktisk en dypere side også).
"Se på hun der. Hun tror hun er bedre enn alle andre!"
"Hm?" svarer jeg en smule desorientert og kanskje ikke særlig intelligent (men er i alle fall bedre enn hæ!).
"Se på henne, da! Hun har Burberrylommebok og dyre smykker. Hvor mye tror du bare den ringen koster?!? Herregud."
Janteloven er urnorsk som ostehøvel og barnetog, og den har mange ansikter. Mange av oss, iberegnet undertegnede, møter den i form av reaksjoner på å skille seg ut. Dersom du skiller deg ut tror du at du er noe; hvorfor vil du ellers ikke være slik som alle andre?
Og her er det ikke bare snakk om mennesker med hanekam og piercinger. Det er minst like alvorlig å skille seg ut i positiv retning. Man hører til stadighet om motepress og merkefokus særlig hos ungdom, men der er liten tvil om at også det motsatte forekommer. De som kler seg i dyre klær blir gjerne beskyldt for å tro de er bedre enn andre; både for å prøve å skille seg ut og for å vise at de har penger.
Klærene trenger ikke engang være dyre. Selv får jeg med mer eller mindre jevne mellomrom spørsmål om hvorvidt jeg tror jeg er bedre enn alle andre siden jeg oftest går i skjørt i stedet for langbukse. Og erfaringen tilsier at ikke alle spør; der finnes sikkert de som bare antar at jeg anser meg selv som overlegen. På en god dag gjør jeg oppmerksom på at mine skjørt med få unntak er kjøpt second hand og koster forsvinnene lite i forhold til Bergans-jakkene store deler av befolkningen går med. På en dårlig dag sier jeg at "ja jeg tror jeg er bedre. Ikke fordi jeg går i skjørt, men fordi jeg ikke kommer med smålige og barnslige kommentarer"
La det være sagt; jeg har absolutt ikke noe ønske om verken å skille meg ut eller å være bedre enn andre. Jeg liker derimot å se andre mennesker som kler seg pent, og jeg føler ingne misunnelse når jeg møter noen med penere klær enn jeg selv. Faktisk finner jeg det inspirerende. Og da er det vel ikke snakk om å ville være bedre?
Samtidig gidder jeg ikke å bruke energi på å mislike at andre kler seg i dongeribukse og allværsjakke.
Man kan vel si det slik at jeg reagerer positivt på at mennesker kler seg pent mens jeg stiller meg likegyldig til at mennesker kler seg slik at de forsvinner i massene. Og det er kanskje nettopp det som er formålet med et slikt antrekk?
