Mat & Drikke: Hva Spiser du og Hvorfor?

Jeg må bare beklage at det har vært langt mellom innleggene mine de siste to månedene (og vel så det). Dette kommer av en rekke faktorer i kombinasjon med manglende motivasjon.

Mange mangler også motivasjon til å spise sunt, mens andre har en imponerende selvdisiplin med henhold til hva de putter i munnen. Jeg er ikke den som følger spesielle dietter, men jeg har da fått med meg at mange slike begynner med å danne seg en oversikt over hva man spiser i løpet av en uke. For noen kan dette være motivasjon nok til å forandre livsstil.

Til de som ikke er fullt så beherskete, vil jeg anbefale en annen taktikk: Etterat du har fått et innblikk i hva du spiser; tenk gjennom hvorfor du spiser akkurat disse matvarene. Jeg kan tenke på syv grunner til at voksne mennesker velger et alternativ over et annet når det kommer til mat:
1) smak
2) helsegevinster
3) pris
4) tilgjengelighet
5) vane
6) bekvemmelighet/enkelhet
7) andre spiser det

I stedet for å tvinge meg selv på strenge dietter, prøver jeg å passe på at storparten av det jeg spiser havner i kategori 1 eller 2, og så holder jeg av en liten kvote for kategori 7 (det er ikke alltid verken kjekt eller nødvendig å gjøre seg vanskelig i samvær med andre). Det betyr i praksis at jeg i utgangspunktet spiser sunt, og at når jeg spiser usunt så er det fordi jeg virkelig har lyst på det jeg spiser.

Jeg kan ikke vise til noen statistikk for å bygge opp denne påstanden, men jeg tror ikke storparten av usunn mat nordmenn får i seg er et resultat av at de virkelig koser seg. Etter mitt syn er der mye større sjanse for at de får i seg både naturlige og kunstige faktorer gjennom mat de fleste ikke engang tenker på at er usunn. Det kan dreie seg om overdreven og totalt unødvendig bruk av (hvitt) sukker, hvitt mel og uheldige salter, det kan dreie seg om store forekomster av kunstige tilsetningsstoffer i ferdigmat, og det kan dreie seg om matvarer som oppfattes som sunne men som inneholder altfor lite av det som faktisk er sunt. Eller mest sannsynlig en kombinasjon av alle tre.

Og de fleste matvarer som synder på ett eller flere av de tre punktene spises ikke fordi de er så mye bedre enn andre. De spises fordi de er billige, fordi man kan kjøpe dem på bensinstasjonen klokken halv elleve om kvelden, fordi de krever lite tilberedning eller fordi det er blitt en vane å prioritere disse punktene når man handler og tilbereder mat.

Jeg vil på det varmeste anbefale å bruke noen kroner og/eller noen minutter ekstra på å spise sunnere hverdagsmat, for så å skeie ut på punkter der det virkelig teller å kunne tillate seg litt ekstra. Med mindre man er så disiplinert at man klarer å spise sunt hele tiden...

Refleksjon: Porsjonsstørrelse

Jeg er glad i mat, jeg er sosial og jeg tar enhver sjanse til å kle meg pent. Til sammen gjør disse faktorene at jeg liker meget godt å gå ut og spise. På alt fra kaféer via fast food steder til pene restauranter.

Likevel er der visse problemer knyttet til å gå ut og spise; der ligger alltid så mye mat igjen på fatet mitt at jeg synes det er flaut. Jeg er på ingen måte småspist av meg, men for det første er jeg av den typen som spiser mange ganger om dagen i stedet for et par store måltider, og for det andre er jeg ute av stand til å spise meg overmett.

Derfor er det særdeles sjelden jeg spiser opp maten jeg får servert når jeg går ut. Noen steder oppfatter betjeningen dette som et tegn på at jeg ikke liker maten, andre steder får jeg spørsmål om hvorvidt jeg er på slankekur eller lignende.

Hva med å tilby mindre porsjoner? Det er litt for galt å be om barnemeny i min alder, men alle voksne spiser da ikke like mye? Om en liten porsjon hadde hatt en høyere kilopris enn en full porsjon, ville jeg fremdeles kjøpt den første. Simpelthen fordi jeg synes det er både flaut og galt å sløse med mat.

Nostalgi: A Trip down Memory Lane; NrK-Monopolets Enveiskjørte Gate

Jeg er gammel nok til å huske NrK-monopolet (kommentarer om at jeg ikke ser ut til å være en dag eldre enn TV2 mottas med takk. Haha). Fra et politisk ståsted er jeg selvsagt totalmotstander av noe slikt. Jeg favoriserer en økonomisk modell der ulike alternativer konkurerer på et fritt marked, ikke et statsskapt monopol eller oligopol.

Når det er sagt skal jeg på ingen måte hevde at jeg har utelukkende negative erfaringer med statskanalen (jeg er bare ikke en av disse som mener at samfunnsutviklingen skal holdes på et kunstig lavt nivå for at jeg skal kunne leve i en nostalgisk boble).

Da jeg var liten kom alle i barnehagen/på skolen og hadde sett nøyaktig samme barne-TV (med unntak av et par som hadde satelitt og ytterligere et par som ikke hadde fjernsynsapparat), og jeg ser jo i ettertid at dess mer man har, dess mer vil man ha.

Vi var stort sett fornøyde med en halvtimes barne-tv daglig (jeg er endatil gammel nok til å huske da de ikke viste barne-TV om mandagen), og når jeg nesten tredve år senere ser tilbake er det ikke til å komme fra at kvaliteten på enkelte programmer var...noe provisorisk. Men vi visste jo ikke bedre. TV-kanaler som viste tegnefilmer hele dagen var i samme kategori som iskrem til middag og aldri mer å måtte vaske ørene.

Men hvilke minner, følelser og tanker har andre i min generasjon om dette?

Er det for eksempel flere enn jeg som husker Shagma?



Det er nok noen år siden jeg så det, for jeg husker disse piratene som veldig skumle...



NrK sørget også for at vi ble gjort kjent med andre kulturer, kald krig til tross. Eller på grunn av den kalde krigen. Kanskje hadde NrK et aldri så lite pre-perestrojkaprosjekt gående? Det var nemlig ikke lett å se på Tsjekkoslovakia som en fiende når alt vi forbandt med det landet var koselige tegnefilmer. Men det jeg husker aller best fra andre siden av jernteppet var Majka, Jenta fra Verdensrommet.



Jeg minnes en sommer der alle barna i nabolaget løp rundt i gummistøvler i femogtyve plussgrader og kranglet om hvem som skulle være Majka. Det var nok de gode spesialeffektene som appelerte til oss!

Men man behøvde da ikke dra helt til kontinentet for å finne en spennende barnekultur! Våre naboer i øst hadde et misunnelsesverdig arsenal av programmer. Fra klassikere...



(Det jeg husker best er mamma sine formaninger: 'slik må aldri du gjøre!' De var muligens på sin plass...)



...til moderne fortolkninger av svensk dagligliv.



Jeg husker dette som kjempekjekt, men nå ser jeg bare en ufordragelig sutrete unge og hans moderne, urbane mor.

Men NrK handlet ikke bare om underholdning; vi fikk også vår dose kunnskap.

Det var en gang et Menneske sørget for at vi kunne alt en syvåring behøvde å vite om evolusjonsteorien.



(Jeg elsker romkappløpet til sist i introen!)

Og i Kroppen fikk vi lære langt mer enn vi behøvde. I alle fall mer enn vi behøvde å lære når mamma og pappa som satt og drakk kaffe i sofaen. Kombinasjonen vafler og forplantningslære...



(Det har alltid forundret meg litt at der faktisk kom en generasjon etter min; vi tross alt en hel aldersgruppe som har lært alt vi kan om forplantning fra Trond Viggo og finsk fjernsynsteater.

Finsk fjernsynsteater ja...NrK prøvde sikkert å utvide horisonten vår med sitt multinasjonale program, men jeg skal ikke nekte for at det har tatt meg lang tid å komme over de stereotypene NrK utsatte meg for. Jeg hadde lenge vanskelig for å tro at nettopp Finland var mer enn vodka, banning og dans på lokalet (med neveslagsmål rundt det ene hjørnet og forplantning bak det andre), at Tsjekkoslovakia var mer enn de koselige skjeggete mennene som alltid dukket opp i tegnefilmene og at barnehjem ikke nødvendigvis er fullt så tragi-romantiske som underholdningsmedia kan gi inntrykk av.

Jeg vil gjerne avslutte denne turen down Memory Lane med en gammel favoritt. Vi vestlendinger liker jo godt å klage over at alt er Oslo-/Østlandssentrert, men midt på åttitallet kom han altså. Mer erkebergensk enn Buekorps og Fløybanen til sammen. Gullars.



Når jeg ser dette innser jeg at jeg muligens ikke burde gjort narr av østeuropeiske spesialeffekter tidligere...

Kuriositeter: For de Særlig Spesielt Interesserte som er Særlig Interessert i det Spesielle

Lagt til 2o.o4.2o1o: Er det forresten flere enn jeg som lurer på hva som skjedde med han stakkaren som glemte å sørge for at mikrofonen var skrudd på?

Livsstil: Et Ryddig Hjem

Jeg innrømmer at jeg kan være dømmende, og jeg gjør meg fort opp meninger når jeg kommer hjem til folk for første gang. Ikke så å forstå at jeg foretar noen helsekontroll; jeg kan uten problemer overse litt rot og støv. Krondefinisjonen på et hjem tilsier jo at man bor der, og dette vil vise. Noe jeg derimot reagerer på, er om et hjem er overlesset av gjenstander som ikke synes å ha sin faste plass og/eller slost om plassen med gjenstander i samme eller en annen kategori.

Jeg hater nipsgjenstander inderlig og intenst, så for meg er det ikke noen fristelse å fylle hjemmet mitt med slikt. Smak og behag varierer imidlertid fra person til person, og jeg skal ikke nekte andre å samle på unyttige gjenstander. Men må de dekke hver eneste vannrette flate i hjemmet? Jeg forstår at slikt har det med å akkumulere gjennom et langt liv og at det bare er naturlig at man får mer etterhvert. Hva jeg ikke forstår er at man skal ha alt fremme samtidig. Man bruker ikke alle smykkene sine samtidig men varierer etter antrekk, anledning og humør. Eller for variasjonens skyld alene. Dette må man vel kunne gjøre når man smykker hjemmet sitt også?

Man kan variere dekoren etter årstider og høytider, etter humør og anledninger eller bare for å variere og ha en sjanse til å stille ut alle sine kjære eiedeler (om enn ikke samtidig) uten at hjemmet ser overlesset ut. Jeg kan se minst tre gode grunner til å følge dette rådet:

• Overlessede rom er rett og slett stygge. Om så hver enkelt gjenstand er pen (i den grad nipsgjenstander faktisk kan være pene) vil en masse slike gi et rotete og lite pent inntrykk
• Færre gjenstander vil gjøre den enkelte mer synlig, og pene gjenstander får dermed den oppmerksomheten de fortjener
• Hver ting man fjerner representerer en ting mindre å flytte hver eneste gang man rydder. Og en ting mindre til å bli stadig mer tynget av støv
  

Jeg er litt mildere stemt mot funksjonelle gjenstander som lysestaker, og jeg kan sette pris på en kveld med god mat og drikke, pledd, bok eller film (og/eller selskap) og et dusin levende lys. Men jeg brenner ikke stearinlys hele tiden, og dermed behøver jeg ikke alle lysestakene tjuefire timer i døgnet, syv dager i uken. Jeg har noen få lysestaker fremme; de aller peneste (disse kan man selvsagt også ha fremme etter tur). Resten tar jeg frem etter behov på lik linje med tekopper og middagstallerkner. Mer luft og mindre strev med støvtørkingen (og mindre for nysgjerrige/fandenivoldske/hevngjerrige katter å knuse).

Livsstil: I all Enkelhet

De fleste av oss kan med fordel gjøre livet enklere ved å fjerne unødvendige elementer; det være seg gjenstander, tanker, vaner eller gjøremål. Men mange bruker så mye tid og krefter på å velge hva som skal inn og hva som skal ut at denne vurderingsprosessen blir et problem i seg selv.

Når jeg velger hva jeg skal beholde i livet mitt og hva jeg skal fjerne, bruker jeg en nesten uforskammet enkel metode. Jeg veier simpelthen alt det positive opp mot alt det negative.

Det jeg beholder skal være så viktig for meg at det er verd plassen det opptar, tiden jeg bruker på det (for eksempel ved eventuell rengjøring) samt fokuset det med sin eksistens tar fra andre faktorer i livet mitt.

Det sier derfor svært mye at jeg velger å ha to katter. De røyter, de river ned ting og de sprer kattesand utover gulvet. Jeg er opptatt av å ha et rent og ryddig hjem, så jeg bruker betraktelig med tid på å rydde opp etter dem. Jeg vil ikke ha et av disse hjemmene som skriker 'jeg er en kattedame; vær så god å sitt om du tør, men på eget ansvar'.

Å rydde etter kattene utgjør faktisk en betydelig prosent av den samlede tiden jeg bruker på husarbeid. Likevel kan jeg ikke leve uten noen som møter meg i døren når jeg kommer hjem om ettermiddagen. Jeg kan ikke leve uten vekten av og varmen fra en søvnig pus i fanget. Og jeg kan ikke leve uten den myke lyden av maling.

I noen innlegg fremover vil jeg legge ut tips og råd om hvordan man kan forenkle livet sitt utenat det går utover levestandard og interesser.

Refleksjon: Hva er Kreativitet?

De fleste definisjoner på kreativitet involverer evnen til å gjøre noe ingen har gjort før, eller å gjøre noe andre har gjort før men på en ny måte. Jeg stiller meg gladelig bak denne idéen, men jeg mener kreativitet er mer enn som så.

Jeg favoriserer teorien om at ingen stor kultur kan utvikle seg i et vakuum (eller rettere sagt at ingen kultur kan utvikle/vokse seg stor i et vakuum), og jeg smiler litt medfølende av nasjonalister som forsvarer den rene norske kulturen. Stenalderfunn viser at den norske kulturen har blitt påvirket av andre kulturer siden lenge før ord som 'norsk' og 'kultur' ble innført. Dette ser jeg som klart positivt da jeg ikke er overbevist om at vi hadde kommet så meget mye lenger enn til nettopp stenalderen på egen hånd. Ikke fordi vi er så veldig mye dummere enn andre (dog vi lå langt etter de virkelig store noen tusen år), men fordi intellektuell og kulturell utveksling er en absolutt nødvendighet for utviklingen av nettopp intellekt og kultur.

Bevisene får man ved å studere kulturer som har hatt minimal kontakt med andre. Alternativt kan man studere understimulerte barn; der er nemlig liten tvil om at også individer er avhengige av stimuli og kontakt med andre.

Alle som har mer eller mindre ansvarlige foreldre har nok blitt advart mot å la seg påvirke av andre, og jeg skal ikke nekte for at dette kan være et godt råd. Samtidig skal jeg heller ikke nekte for at å la seg påvirke av andre er en ubestridt krav for å leve i et sivilisert samfunn. Verken kleskoder eller trafikkregler er genetisk bestemt eller medfødte instinkter, derfor må man lære dem av andre. Eller la seg påvirke...

For å komme tilbake til spørsmålet om kreativitet, så mener jeg at dette i stor grad avhenger av hvordan man prosesserer og bearbeider informasjonen man får gjennom kontakt med andre.

Å kunne følge, videreføre eller bryte med andres tankerekker kan alle være tegn på et kreativt sinn. Likeså er evnen til å assosiere ett sanseinntrykk med et annet; det være seg ved hjelp av samme sanseorgan eller et annet eller endatil med en ikke-sanselig følelse.

Et av Pablo Picassos viktigste særtrekk var evnen til å assosiere ulike synsinntrykk med hverandre. Der andre så et totall så han en fugl med sammenfoldede vinger; der andre så et nulltall eller en O så han et øye.

Verdens fremste parfymemakere innehar evnen til å skape dufter som gir assosiasjoner til farver, følelser, epoker, steder og objekter. Jeg har parfymer som lukter så rosa at jeg aldri ville funnet på å bruke dem til en rød kjole (men nå skal det sies at jeg er mer enn middels opptatt av matching), og jeg bruker aldri Chanel no 5 til moderne plagg som skinnjakke eller jeans; den er forbeholdt klassiske antrekk, gjerne med hint av mellomkrigstid.

Det aller beste eksempelet på sanseassosiasjoner og kreativitet er kanskje en av verdens og historiens største komponister; Ludwig van Beethoven. Han var døv men klarte likevel å overføre følelser som frykt og glede til notearket og formidle dem videre til publikum. Min erfaring er at man mister denne egenskapen etterhvert som man blir eldre. Det er kanskje ikke så rart; når man kommer inn i verden og prøver etter beste evne å orientere seg bruker man de redskapene man har til rådighet, også evnen til å assosiere.

Da jeg var liten var mandag en tikroning (de gamle blå tikronessedlene hadde bilde av en eller annen mann; noen som husker hvem?!?), tirsdag var en lastebil (store biler lager en tsss-lyd når de starter), onsdag var en strekkebevegelse (da jeg vekket pappa om morgenen strakte han seg og sa ooo) og så videre. En leppestift med høyt fettinnhold minnet meg om katter (da jeg skulle på karneval utkledd som katt brukte mamma en slik til å gi meg kattenese), og Niveakrem luktet som bursdagen min (som ofte falt midt i påskehøytiden som seg hør og bør ble feiret på hytte på fjellet med appelsiner og nevnte krem). Alt hadde farver, bilder og dufter.

Ett eller annet sted langs veien til å bli en voksen og ansvarlig kvinne (med selvironi) mistet jeg denne evnen. Eller kanskje den forsvant gradvis ettersom jeg anså meg selv som ferdigorientert her i verden?

Evnen til å assosiere har jeg ikke mistet, men det er ikke slik jeg orienterer. Denne evnen prøver jeg å vedlikeholde, for jeg mener den er en viktig del av et kreativt sinn. Bigband kan gi meg en nærmest uimotståelig lyst til å kle meg i knelange skjørt og påføre meg rød leppestift (her passer Chanel no 5 inn!), og mørke tordenskyer inspirerer meg til å skrive klassiske essays om dagens samfunn (en rekke av mine favorittessays ble skrevet av blant andre T. S. Elliot under den store depresjonen; en tid da metaforiske skyer lå over den vestlige verden og endte i et seks år langt tordenvær mellom 1939 og 1945. Noen som er med meg fremdeles?).

Jeg skulle sikkert klart både å bruke rød leppestift og skrive essays uten disse assosiasjonene, med jeg prøver å nære dem da jeg mener de har sin plass i en kreativ natur. Dessuten farver de hverdagen min bokstavelig talt.

Musikk/Jeg bare Spør: Waterloo, Fransk Oversettelse

Æh...så man for seg at denne skulle nå et bredt publikum i Frankrike? Muligens en og annen royalist, men ellers?!?

Musikk/Kommunisme: Leon Trotsky

Refleksjon: Sex and the City

Har du noensinne hatet noe 'alle' andre har elsket og så lurt på om du har gått glipp av et poeng eller to?

Jeg leser min andel moteblader, og i nær sagt hvert eneste nummer blir serien Sex and the City hyllet i øst og vest og opp og ned og i mente. Og der sitter jeg og lurer på om vi snakker om samme serie.

Jo; med hensyn til klær og tilbehør er der mye pent å se, men det kan jeg se i dusinvis av glansede magasiner eller på den første og beste motebloggen jeg finner det for godt å besøke. For når jeg sitter og ser på de fire hovedpersonene og deres overflod av Versacekjoler, Louboutinsko og perlekjeder, kan jeg bare tenke på uttrykket om perler og svin. For meg har det nemlig lite å si om et antrekk matcher perfekt eller koster tusenvis av dollar dersom den som bærer det fører et språk man burde lagt igjen på ungdomsskolen (eller aller helst aldri begynt å bruke, men hvem har vel ikke vært ung og ditto dum?).

Nå vil sikkert mange beskylde meg for å være moraliserende, og i håp om å unngå dette skal jeg legge spørsmålet om kvinnenes moral til side. Det handler nemlig om langt mer enn moral; det handler om stil og mannerer; det handler om å kunne diskutere mer enn utallige variasjoner av å dekke visse behov. Og ikke minst handler det om å kunne føre et språk som ikke indikerer at man ble oppdradd i en husvogn med en pantelåner og to døgnåpne spritutsalg som nærmeste naboer.

Det er heller ikke bare moteverden som hyller denne serien. Jeg hører stadig mennesker som mener det er befriende å oppleve frittalende kvinner i en så frittalende serie; særlig en amerikansk sådann. Og det er visstnok positivt at kvinner kan snakke slik, for menn skal ikke ha enerett på denslags... Jeg har aldri forstått den type kvinnefrigjøring som handler om å oppta lite sjarmerende menn sine minst sjarmerende sider.

Men mens vi snakker om menn...bli med meg på et tankeeksperiment. Hva om serien hadde handlet om fire urbane (heteroseksuelle) menn som tilbrakte store deler av tiden med å diskutere sine erorbringer? I minste detalj og med ord og uttrykk man kan forvente å finne i et herrefengsel? Ville serien da blitt oppfattet som frigjørende, innovativ og progressiv? Og ville en Armanidress og et par Diorbriller kompensert for timer med griseprat?