LadyLiberty

Mat & Drikke: Hva Spiser du og Hvorfor?

2010-07-01T16:10:00.002+02:00

Jeg må bare beklage at det har vært langt mellom innleggene mine de siste to månedene (og vel så det). Dette kommer av en rekke faktorer i kombinasjon med manglende motivasjon.

Mange mangler også motivasjon til å spise sunt, mens andre har en imponerende selvdisiplin med henhold til hva de putter i munnen. Jeg er ikke den som følger spesielle dietter, men jeg har da fått med meg at mange slike begynner med å danne seg en oversikt over hva man spiser i løpet av en uke. For noen kan dette være motivasjon nok til å forandre livsstil.

Til de som ikke er fullt så beherskete, vil jeg anbefale en annen taktikk: Etterat du har fått et innblikk i hva du spiser; tenk gjennom hvorfor du spiser akkurat disse matvarene. Jeg kan tenke på syv grunner til at voksne mennesker velger et alternativ over et annet når det kommer til mat:
1) smak
2) helsegevinster
3) pris
4) tilgjengelighet
5) vane
6) bekvemmelighet/enkelhet
7) andre spiser det

I stedet for å tvinge meg selv på strenge dietter, prøver jeg å passe på at storparten av det jeg spiser havner i kategori 1 eller 2, og så holder jeg av en liten kvote for kategori 7 (det er ikke alltid verken kjekt eller nødvendig å gjøre seg vanskelig i samvær med andre). Det betyr i praksis at jeg i utgangspunktet spiser sunt, og at når jeg spiser usunt så er det fordi jeg virkelig har lyst på det jeg spiser.

Jeg kan ikke vise til noen statistikk for å bygge opp denne påstanden, men jeg tror ikke storparten av usunn mat nordmenn får i seg er et resultat av at de virkelig koser seg. Etter mitt syn er der mye større sjanse for at de får i seg både naturlige og kunstige faktorer gjennom mat de fleste ikke engang tenker på at er usunn. Det kan dreie seg om overdreven og totalt unødvendig bruk av (hvitt) sukker, hvitt mel og uheldige salter, det kan dreie seg om store forekomster av kunstige tilsetningsstoffer i ferdigmat, og det kan dreie seg om matvarer som oppfattes som sunne men som inneholder altfor lite av det som faktisk er sunt. Eller mest sannsynlig en kombinasjon av alle tre.

Og de fleste matvarer som synder på ett eller flere av de tre punktene spises ikke fordi de er så mye bedre enn andre. De spises fordi de er billige, fordi man kan kjøpe dem på bensinstasjonen klokken halv elleve om kvelden, fordi de krever lite tilberedning eller fordi det er blitt en vane å prioritere disse punktene når man handler og tilbereder mat.

Jeg vil på det varmeste anbefale å bruke noen kroner og/eller noen minutter ekstra på å spise sunnere hverdagsmat, for så å skeie ut på punkter der det virkelig teller å kunne tillate seg litt ekstra. Med mindre man er så disiplinert at man klarer å spise sunt hele tiden...

Refleksjon: Porsjonsstørrelse

2010-05-20T20:06:00.003+02:00

Jeg er glad i mat, jeg er sosial og jeg tar enhver sjanse til å kle meg pent. Til sammen gjør disse faktorene at jeg liker meget godt å gå ut og spise. På alt fra kaféer via fast food steder til pene restauranter.

Likevel er der visse problemer knyttet til å gå ut og spise; der ligger alltid så mye mat igjen på fatet mitt at jeg synes det er flaut. Jeg er på ingen måte småspist av meg, men for det første er jeg av den typen som spiser mange ganger om dagen i stedet for et par store måltider, og for det andre er jeg ute av stand til å spise meg overmett.

Derfor er det særdeles sjelden jeg spiser opp maten jeg får servert når jeg går ut. Noen steder oppfatter betjeningen dette som et tegn på at jeg ikke liker maten, andre steder får jeg spørsmål om hvorvidt jeg er på slankekur eller lignende.

Hva med å tilby mindre porsjoner? Det er litt for galt å be om barnemeny i min alder, men alle voksne spiser da ikke like mye? Om en liten porsjon hadde hatt en høyere kilopris enn en full porsjon, ville jeg fremdeles kjøpt den første. Simpelthen fordi jeg synes det er både flaut og galt å sløse med mat.

Nostalgi: A Trip down Memory Lane; NrK-Monopolets Enveiskjørte Gate

2010-04-20T11:13:00.008+02:00

Jeg er gammel nok til å huske NrK-monopolet (kommentarer om at jeg ikke ser ut til å være en dag eldre enn TV2 mottas med takk. Haha). Fra et politisk ståsted er jeg selvsagt totalmotstander av noe slikt. Jeg favoriserer en økonomisk modell der ulike alternativer konkurerer på et fritt marked, ikke et statsskapt monopol eller oligopol.

Når det er sagt skal jeg på ingen måte hevde at jeg har utelukkende negative erfaringer med statskanalen (jeg er bare ikke en av disse som mener at samfunnsutviklingen skal holdes på et kunstig lavt nivå for at jeg skal kunne leve i en nostalgisk boble).

Da jeg var liten kom alle i barnehagen/på skolen og hadde sett nøyaktig samme barne-TV (med unntak av et par som hadde satelitt og ytterligere et par som ikke hadde fjernsynsapparat), og jeg ser jo i ettertid at dess mer man har, dess mer vil man ha.

Vi var stort sett fornøyde med en halvtimes barne-tv daglig (jeg er endatil gammel nok til å huske da de ikke viste barne-TV om mandagen), og når jeg nesten tredve år senere ser tilbake er det ikke til å komme fra at kvaliteten på enkelte programmer var...noe provisorisk. Men vi visste jo ikke bedre. TV-kanaler som viste tegnefilmer hele dagen var i samme kategori som iskrem til middag og aldri mer å måtte vaske ørene.

Men hvilke minner, følelser og tanker har andre i min generasjon om dette?

Er det for eksempel flere enn jeg som husker Shagma?

Det er nok noen år siden jeg så det, for jeg husker disse piratene som veldig skumle...

NrK sørget også for at vi ble gjort kjent med andre kulturer, kald krig til tross. Eller på grunn av den kalde krigen. Kanskje hadde NrK et aldri så lite pre-perestrojkaprosjekt gående? Det var nemlig ikke lett å se på Tsjekkoslovakia som en fiende når alt vi forbandt med det landet var koselige tegnefilmer. Men det jeg husker aller best fra andre siden av jernteppet var Majka, Jenta fra Verdensrommet.

Jeg minnes en sommer der alle barna i nabolaget løp rundt i gummistøvler i femogtyve plussgrader og kranglet om hvem som skulle være Majka. Det var nok de gode spesialeffektene som appelerte til oss!

Men man behøvde da ikke dra helt til kontinentet for å finne en spennende barnekultur! Våre naboer i øst hadde et misunnelsesverdig arsenal av programmer. Fra klassikere...

(Det jeg husker best er mamma sine formaninger: 'slik må aldri du gjøre!' De var muligens på sin plass...)

...til moderne fortolkninger av svensk dagligliv.

Jeg husker dette som kjempekjekt, men nå ser jeg bare en ufordragelig sutrete unge og hans moderne, urbane mor.

Men NrK handlet ikke bare om underholdning; vi fikk også vår dose kunnskap.

Det var en gang et Menneske sørget for at vi kunne alt en syvåring behøvde å vite om evolusjonsteorien.

(Jeg elsker romkappløpet til sist i introen!)

Og i Kroppen fikk vi lære langt mer enn vi behøvde. I alle fall mer enn vi behøvde å lære når mamma og pappa som satt og drakk kaffe i sofaen. Kombinasjonen vafler og forplantningslære...

(Det har alltid forundret meg litt at der faktisk kom en generasjon etter min; vi tross alt en hel aldersgruppe som har lært alt vi kan om forplantning fra Trond Viggo og finsk fjernsynsteater.

Finsk fjernsynsteater ja...NrK prøvde sikkert å utvide horisonten vår med sitt multinasjonale program, men jeg skal ikke nekte for at det har tatt meg lang tid å komme over de stereotypene NrK utsatte meg for. Jeg hadde lenge vanskelig for å tro at nettopp Finland var mer enn vodka, banning og dans på lokalet (med neveslagsmål rundt det ene hjørnet og forplantning bak det andre), at Tsjekkoslovakia var mer enn de koselige skjeggete mennene som alltid dukket opp i tegnefilmene og at barnehjem ikke nødvendigvis er fullt så tragi-romantiske som underholdningsmedia kan gi inntrykk av.

Jeg vil gjerne avslutte denne turen down Memory Lane med en gammel favoritt. Vi vestlendinger liker jo godt å klage over at alt er Oslo-/Østlandssentrert, men midt på åttitallet kom han altså. Mer erkebergensk enn Buekorps og Fløybanen til sammen. Gullars.

Når jeg ser dette innser jeg at jeg muligens ikke burde gjort narr av østeuropeiske spesialeffekter tidligere...

Kuriositeter: For de Særlig Spesielt Interesserte som er Særlig Interessert i det Spesielle

2010-04-19T19:16:00.003+02:00

Lagt til 2o.o4.2o1o: Er det forresten flere enn jeg som lurer på hva som skjedde med han stakkaren som glemte å sørge for at mikrofonen var skrudd på?

Livsstil: Et Ryddig Hjem

2010-04-18T09:29:00.001+02:00

Jeg innrømmer at jeg kan være dømmende, og jeg gjør meg fort opp meninger når jeg kommer hjem til folk for første gang. Ikke så å forstå at jeg foretar noen helsekontroll; jeg kan uten problemer overse litt rot og støv. Krondefinisjonen på et hjem tilsier jo at man bor der, og dette vil vise. Noe jeg derimot reagerer på, er om et hjem er overlesset av gjenstander som ikke synes å ha sin faste plass og/eller slost om plassen med gjenstander i samme eller en annen kategori.

Jeg hater nipsgjenstander inderlig og intenst, så for meg er det ikke noen fristelse å fylle hjemmet mitt med slikt. Smak og behag varierer imidlertid fra person til person, og jeg skal ikke nekte andre å samle på unyttige gjenstander. Men må de dekke hver eneste vannrette flate i hjemmet? Jeg forstår at slikt har det med å akkumulere gjennom et langt liv og at det bare er naturlig at man får mer etterhvert. Hva jeg ikke forstår er at man skal ha alt fremme samtidig. Man bruker ikke alle smykkene sine samtidig men varierer etter antrekk, anledning og humør. Eller for variasjonens skyld alene. Dette må man vel kunne gjøre når man smykker hjemmet sitt også?

Man kan variere dekoren etter årstider og høytider, etter humør og anledninger eller bare for å variere og ha en sjanse til å stille ut alle sine kjære eiedeler (om enn ikke samtidig) uten at hjemmet ser overlesset ut. Jeg kan se minst tre gode grunner til å følge dette rådet:

Overlessede rom er rett og slett stygge. Om så hver enkelt gjenstand er pen (i den grad nipsgjenstander faktisk kan være pene) vil en masse slike gi et rotete og lite pent inntrykk
Færre gjenstander vil gjøre den enkelte mer synlig, og pene gjenstander får dermed den oppmerksomheten de fortjener
Hver ting man fjerner representerer en ting mindre å flytte hver eneste gang man rydder. Og en ting mindre til å bli stadig mer tynget av støv

Jeg er litt mildere stemt mot funksjonelle gjenstander som lysestaker, og jeg kan sette pris på en kveld med god mat og drikke, pledd, bok eller film (og/eller selskap) og et dusin levende lys. Men jeg brenner ikke stearinlys hele tiden, og dermed behøver jeg ikke alle lysestakene tjuefire timer i døgnet, syv dager i uken. Jeg har noen få lysestaker fremme; de aller peneste (disse kan man selvsagt også ha fremme etter tur). Resten tar jeg frem etter behov på lik linje med tekopper og middagstallerkner. Mer luft og mindre strev med støvtørkingen (og mindre for nysgjerrige/fandenivoldske/hevngjerrige katter å knuse).

Livsstil: I all Enkelhet

2010-04-17T01:25:00.001+02:00

De fleste av oss kan med fordel gjøre livet enklere ved å fjerne unødvendige elementer; det være seg gjenstander, tanker, vaner eller gjøremål. Men mange bruker så mye tid og krefter på å velge hva som skal inn og hva som skal ut at denne vurderingsprosessen blir et problem i seg selv.

Når jeg velger hva jeg skal beholde i livet mitt og hva jeg skal fjerne, bruker jeg en nesten uforskammet enkel metode. Jeg veier simpelthen alt det positive opp mot alt det negative.

Det jeg beholder skal være så viktig for meg at det er verd plassen det opptar, tiden jeg bruker på det (for eksempel ved eventuell rengjøring) samt fokuset det med sin eksistens tar fra andre faktorer i livet mitt.

Det sier derfor svært mye at jeg velger å ha to katter. De røyter, de river ned ting og de sprer kattesand utover gulvet. Jeg er opptatt av å ha et rent og ryddig hjem, så jeg bruker betraktelig med tid på å rydde opp etter dem. Jeg vil ikke ha et av disse hjemmene som skriker 'jeg er en kattedame; vær så god å sitt om du tør, men på eget ansvar'.

Å rydde etter kattene utgjør faktisk en betydelig prosent av den samlede tiden jeg bruker på husarbeid. Likevel kan jeg ikke leve uten noen som møter meg i døren når jeg kommer hjem om ettermiddagen. Jeg kan ikke leve uten vekten av og varmen fra en søvnig pus i fanget. Og jeg kan ikke leve uten den myke lyden av maling.

I noen innlegg fremover vil jeg legge ut tips og råd om hvordan man kan forenkle livet sitt utenat det går utover levestandard og interesser.

Refleksjon: Hva er Kreativitet?

2010-04-16T01:45:00.007+02:00

De fleste definisjoner på kreativitet involverer evnen til å gjøre noe ingen har gjort før, eller å gjøre noe andre har gjort før men på en ny måte. Jeg stiller meg gladelig bak denne idéen, men jeg mener kreativitet er mer enn som så.

Jeg favoriserer teorien om at ingen stor kultur kan utvikle seg i et vakuum (eller rettere sagt at ingen kultur kan utvikle/vokse seg stor i et vakuum), og jeg smiler litt medfølende av nasjonalister som forsvarer den rene norske kulturen. Stenalderfunn viser at den norske kulturen har blitt påvirket av andre kulturer siden lenge før ord som 'norsk' og 'kultur' ble innført. Dette ser jeg som klart positivt da jeg ikke er overbevist om at vi hadde kommet så meget mye lenger enn til nettopp stenalderen på egen hånd. Ikke fordi vi er så veldig mye dummere enn andre (dog vi lå langt etter de virkelig store noen tusen år), men fordi intellektuell og kulturell utveksling er en absolutt nødvendighet for utviklingen av nettopp intellekt og kultur.

Bevisene får man ved å studere kulturer som har hatt minimal kontakt med andre. Alternativt kan man studere understimulerte barn; der er nemlig liten tvil om at også individer er avhengige av stimuli og kontakt med andre.

Alle som har mer eller mindre ansvarlige foreldre har nok blitt advart mot å la seg påvirke av andre, og jeg skal ikke nekte for at dette kan være et godt råd. Samtidig skal jeg heller ikke nekte for at å la seg påvirke av andre er en ubestridt krav for å leve i et sivilisert samfunn. Verken kleskoder eller trafikkregler er genetisk bestemt eller medfødte instinkter, derfor må man lære dem av andre. Eller la seg påvirke...

For å komme tilbake til spørsmålet om kreativitet, så mener jeg at dette i stor grad avhenger av hvordan man prosesserer og bearbeider informasjonen man får gjennom kontakt med andre.

Å kunne følge, videreføre eller bryte med andres tankerekker kan alle være tegn på et kreativt sinn. Likeså er evnen til å assosiere ett sanseinntrykk med et annet; det være seg ved hjelp av samme sanseorgan eller et annet eller endatil med en ikke-sanselig følelse.

Et av Pablo Picassos viktigste særtrekk var evnen til å assosiere ulike synsinntrykk med hverandre. Der andre så et totall så han en fugl med sammenfoldede vinger; der andre så et nulltall eller en O så han et øye.

Verdens fremste parfymemakere innehar evnen til å skape dufter som gir assosiasjoner til farver, følelser, epoker, steder og objekter. Jeg har parfymer som lukter så rosa at jeg aldri ville funnet på å bruke dem til en rød kjole (men nå skal det sies at jeg er mer enn middels opptatt av matching), og jeg bruker aldri Chanel no 5 til moderne plagg som skinnjakke eller jeans; den er forbeholdt klassiske antrekk, gjerne med hint av mellomkrigstid.

Det aller beste eksempelet på sanseassosiasjoner og kreativitet er kanskje en av verdens og historiens største komponister; Ludwig van Beethoven. Han var døv men klarte likevel å overføre følelser som frykt og glede til notearket og formidle dem videre til publikum. Min erfaring er at man mister denne egenskapen etterhvert som man blir eldre. Det er kanskje ikke så rart; når man kommer inn i verden og prøver etter beste evne å orientere seg bruker man de redskapene man har til rådighet, også evnen til å assosiere.

Da jeg var liten var mandag en tikroning (de gamle blå tikronessedlene hadde bilde av en eller annen mann; noen som husker hvem?!?), tirsdag var en lastebil (store biler lager en tsss-lyd når de starter), onsdag var en strekkebevegelse (da jeg vekket pappa om morgenen strakte han seg og sa ooo) og så videre. En leppestift med høyt fettinnhold minnet meg om katter (da jeg skulle på karneval utkledd som katt brukte mamma en slik til å gi meg kattenese), og Niveakrem luktet som bursdagen min (som ofte falt midt i påskehøytiden som seg hør og bør ble feiret på hytte på fjellet med appelsiner og nevnte krem). Alt hadde farver, bilder og dufter.

Ett eller annet sted langs veien til å bli en voksen og ansvarlig kvinne (med selvironi) mistet jeg denne evnen. Eller kanskje den forsvant gradvis ettersom jeg anså meg selv som ferdigorientert her i verden?

Evnen til å assosiere har jeg ikke mistet, men det er ikke slik jeg orienterer. Denne evnen prøver jeg å vedlikeholde, for jeg mener den er en viktig del av et kreativt sinn. Bigband kan gi meg en nærmest uimotståelig lyst til å kle meg i knelange skjørt og påføre meg rød leppestift (her passer Chanel no 5 inn!), og mørke tordenskyer inspirerer meg til å skrive klassiske essays om dagens samfunn (en rekke av mine favorittessays ble skrevet av blant andre T. S. Elliot under den store depresjonen; en tid da metaforiske skyer lå over den vestlige verden og endte i et seks år langt tordenvær mellom 1939 og 1945. Noen som er med meg fremdeles?).

Jeg skulle sikkert klart både å bruke rød leppestift og skrive essays uten disse assosiasjonene, med jeg prøver å nære dem da jeg mener de har sin plass i en kreativ natur. Dessuten farver de hverdagen min bokstavelig talt.

Musikk/Jeg bare Spør: Waterloo, Fransk Oversettelse

2010-04-15T19:36:00.000+02:00

Æh...så man for seg at denne skulle nå et bredt publikum i Frankrike? Muligens en og annen royalist, men ellers?!?

Musikk/Kommunisme: Leon Trotsky

2010-04-14T18:18:00.000+02:00

Refleksjon: Sex and the City

2010-04-12T12:06:00.000+02:00

Har du noensinne hatet noe 'alle' andre har elsket og så lurt på om du har gått glipp av et poeng eller to?

Jeg leser min andel moteblader, og i nær sagt hvert eneste nummer blir serien Sex and the City hyllet i øst og vest og opp og ned og i mente. Og der sitter jeg og lurer på om vi snakker om samme serie.

Jo; med hensyn til klær og tilbehør er der mye pent å se, men det kan jeg se i dusinvis av glansede magasiner eller på den første og beste motebloggen jeg finner det for godt å besøke. For når jeg sitter og ser på de fire hovedpersonene og deres overflod av Versacekjoler, Louboutinsko og perlekjeder, kan jeg bare tenke på uttrykket om perler og svin. For meg har det nemlig lite å si om et antrekk matcher perfekt eller koster tusenvis av dollar dersom den som bærer det fører et språk man burde lagt igjen på ungdomsskolen (eller aller helst aldri begynt å bruke, men hvem har vel ikke vært ung og ditto dum?).

Nå vil sikkert mange beskylde meg for å være moraliserende, og i håp om å unngå dette skal jeg legge spørsmålet om kvinnenes moral til side. Det handler nemlig om langt mer enn moral; det handler om stil og mannerer; det handler om å kunne diskutere mer enn utallige variasjoner av å dekke visse behov. Og ikke minst handler det om å kunne føre et språk som ikke indikerer at man ble oppdradd i en husvogn med en pantelåner og to døgnåpne spritutsalg som nærmeste naboer.

Det er heller ikke bare moteverden som hyller denne serien. Jeg hører stadig mennesker som mener det er befriende å oppleve frittalende kvinner i en så frittalende serie; særlig en amerikansk sådann. Og det er visstnok positivt at kvinner kan snakke slik, for menn skal ikke ha enerett på denslags... Jeg har aldri forstått den type kvinnefrigjøring som handler om å oppta lite sjarmerende menn sine minst sjarmerende sider.

Men mens vi snakker om menn...bli med meg på et tankeeksperiment. Hva om serien hadde handlet om fire urbane (heteroseksuelle) menn som tilbrakte store deler av tiden med å diskutere sine erorbringer? I minste detalj og med ord og uttrykk man kan forvente å finne i et herrefengsel? Ville serien da blitt oppfattet som frigjørende, innovativ og progressiv? Og ville en Armanidress og et par Diorbriller kompensert for timer med griseprat?

Mote: Uæææh!

2010-04-11T09:20:00.000+02:00

Jeg trodde jeg hadde en viss peiling på de til enhver tid gjeldende trender, men her er et fenomen som har gått meg hus forbi. Da en venninne gjorde meg oppmerksom på disse kosedraktene for noen uker siden trodde jeg det var en spøk, men litt googling bekreftet den tacky sannheten; dette er en av vårens trender blant ungdom, men også voksne er observert ute i full offentlighet (og langt fra nærmeste brennende bygning) med disse plaggene.

For all del; de ser behagelige ut, og jeg innrømmer gladelig at jeg har klær som er mer behagelige enn trendy. Men for det første ville jeg vurdert å skifte før jeg viste meg blant folk om så huset brant, og for det andre finnes der grenser selv for hva jeg viser meg i for kattene. Alltid to deler (bukse og genser/T-skjorte), aldri mer enn ett mønstrete plagg (rutete bukse til ensfarvet topp eller stripete genser til ensfarvet bukse), aldri hel drakt i samme farve/nyanse (i så fall med en lenger topp i en annen farve som stikker ut under den i samme farve som buksen eller to nyanser av en farve som tillater nyansematching, for eksempel grå). Og ikke minst visse krav til matching, snitt og passform. Jeg tillater farver, mønstre og materialer jeg ikke viser meg ute blant folk i, men for meg er det bare logisk at koseklær har en viss stil. Jeg er nemlig ikke i stand til å kose meg hvis jeg skal se på noe som ikke matcher eller kjenne på noe som sagger bak.

Det går fint an å være komfortabel uten å ignorere alle klesregler, og det går fint an å finne pene klær som også er komfortable. Jeg trodde derimot ikke vi skulle få se en trend verre en crocksbølgen, men her er den altså. Sparkebukser for voksne.

Mat & Drikke/Livsstil: Fett

2010-04-10T14:11:00.000+02:00

De fleste jeg kjenner er i alle fall litt opptatt av hva de spiser, og jeg er intet unntak. Det som slår meg er hvordan ulike mennesker fokuserer på svært ulike aspekter ved mer eller mindre sunn livsstil. Vitaminer, mineraler, rå mat, grønnsaker, sukkerfritt, proteindrikker...men det som kanskje forårsaker aller mest uenighet er forrige århundres hovedfiende. Nei, jeg snakker ikke om verken nazister eller kommunister; jeg snakker om fett.

For slik USAs forhold til Sovjetunionen splittet et folk en gang på sekstitallet, splitter i dag synet på fett helseguruer verden over.

Jeg er blant de som har fettinntak som hovedfokus i min relativt sunne livsstil. Jeg skulle gladelig veid noen kilo for mye om dette var prisen jeg måtte betale for å være sikker på at jeg får i meg nok fett. Når det er sagt er jeg fullstendig klar over at ikke alle typer fett er like sunne, og at der er behandlinger som gjør selv sunne fettyper mindre sunne. Men samtidig som jeg prøver å få i meg sunne typer med essensielle fettsyrer, tror jeg selv mindre sunne typer, som de funnet i meieriprodukter, kan ha en positiv effekt på kroppen.

Selvsagt må man ta visse hensyn dersom man har problemer med kolesterol eller befinner seg i faresonen for blodpropp, men jeg merker en positiv effekt på min kropp og helse når jeg generelt spiser mye fett. Jeg har lest min andel litteratur på dette området og konsultert eksperter, men jeg skal ikke påstå å være en selv. Samtidig er det like logisk for meg at kroppen behøver fett som at en motor behøver olje (jeg er ikke ekspert på motorer heller, men jeg har da fått med meg noe).

Når jeg spiser mye fett merker jeg det særlig på huden og leddene, og i holismens navn regner jeg med dette er representativt for resten av kroppen også. Jeg prøver å spise fet fisk minst én gang om dagen, jeg bruker solsikkefrø i brødet og salaten, jeg bruker kalde oljer som dressing (de fleste oljer tåler lite oppvarming) eller som utgangspunkt for sitronmajonesen jeg nevnte for noen innlegg siden, og jeg prøver å spise fettholdige matvarer som oliven, avocado og nøtter.

Særlig nøtter hadde jeg problemer med å få i meg nok av før jeg begynte å lage følgende blanding:

2 deler grønne, stenfrie oliven
1 del hvitløksbåter
1 del mandler
1 ss olivenolje pr 1oo gram oliven
krydder etter smak og ønske; for eksempel svart pepper, basilikum og oregano (jeg bruker i tillegg hvitløkspulver, for tørket hvitløk smaker annerledes enn den ferske/kokte, og jeg får aldri nok. Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg lukter.

(jeg bruker som regel 3oo gram oliven, 15o gram hvitløk (!), 15o gram mandler og 3 spiseskjeer olivenolje)

skrell hvitløksbåtene og kok dem i 2-5 minutter (gjerne i vann tilsatt havsalt); prøv deg frem til hvor myke du vil ha dem; de mister også noe av den sterke smaken i kokeprosessen, og det er jo ikke alle som spiser rå hvitløk som andre spiser epler og pærer...kremt
skåld mandlene
bland alle ingrediensene

Spises som snacks med skje eller gaffel, eller brukes som utgangspunkt for salater eller tapas. Her er tre gode fettkilder; mandler, oliven og olivenolje sammen med hvitløk og dens mange helsegevinster. Jeg synes særlig denne blandingen passer som TV-snacks, særlig da den gjerne erstatter mindre sunne alternativer. Men for all del; tilpass oppskriften etter egen smak. Dersom du hater hvitløk og elsker mandler er der ingenting som tilsier at disse må stå i mengdeforhold til hverandre.

En annen fin måte å få i seg sunt fett, er å spise fet fisk som pålegg. Stabburet har etterhvert mange varianter, men det går også an å lage sit eget pålegg (ferdigfabrikerte varianter inneholder dessuten ofte sukker og tilsetningsstoffer. For den som bryr seg om slikt).

Jeg bruker ovnsbakt laks som jeg kverker sammen med krydder (svart pepper, chilli, paprika...), litt sitron og nok raps- eller solsikkeolje til å gi blandingen en fin, smørbar konsistens. Og så deler jeg med de som klatrer oppetter bena mine mens jeg lager den. Dette pålegget smaker særlig godt sammen med hjemmelaget sitronmajones, og ikke minst er det en fin måte å bruke middagsrester.

Jeg forventer ikke at fettskeptikere skal ta mitt ord for at fett faktisk er sunt. Men jeg håper flere mennesker kan få øynene opp for denne muligheten og konsultere eksperter før de avskriver fett fullstendig.

Mitt Liv: Maooo

2010-04-08T12:09:00.001+02:00

Jeg er en slik indivudualist som ikke er opptatt av å skille meg fra andre. Faktisk mener jeg at slike mennesker ikke er sanne individualister da de lar (hvordan de oppfatter) andre diktere egen fremtreden. Etter mitt syn er sanne individualister seg selv uavhengig av hvordan andre oppfører seg og ser ut.

Mens åttitallsfeberen (bokstavelig talt; for å like åttitallsstilen må man da ha feber. Jeg mistenker også at den forårsaker feber) har rast store deler av det siste tiåret, har jeg for eksempel favorisert den enkle feminine stilen typisk for det tidlige sekstitall. Ikke utifra et ønske om å skille meg ut, men fordi jeg mener denne stilen er penere.

De siste årene har serien Mad Men gitt denne stilen en rekke nye fans, noe som ikke plager meg det minste. Jeg løper ikke ut for å finne en ny stil jeg kan 'ha i fred' til neste fashionable serie dukker opp. Tvert imot blir jeg glad av å se andre i klær jeg selv liker; det gir meg noe pent å se på.

Det er sikkert bra jeg er en slik individualist, for nettet viser at der finnes mennesker som deler hvert eneste aspekt av min personlighet. Å finne dette var for eksempel som å møte seg selv i døren:

Tips: Quick Escape Bag

2010-04-07T16:59:00.000+02:00

Jeg tilhører ikke noen spesielt forfulgt gruppe, og jeg prøver å holde min mafiavirksomhet til et minimum. Likevel hender det at jeg må eller ønsker å forlate leiligheten på relativt kort varsel. Det kan dreie seg om en spontan reise, en uventet invitasjon med kort gyldighet, eller kombinasjonen sykdom og bekymrede foreldre som ikke synes jeg skal ligge alene og være syk (ja, jeg vet det er i beste mening).

Fellesnevner for en rekke tidligere slike situasjoner har vært irritasjon over alt jeg har glemt. Jeg er nemlig et materialistisk menneske med stort behov for bagasje. Nok klær til enhver situasjon jeg vil befinne meg i, tilbehør som passer til alle disse klærene, ekstra kontaktlinser, øyekrem, lypsyl, enda noen kontaktlinser... Og all erfaring tilsier at jeg ikke alltid klarer å huske på alt dette når jeg står (løper) der med liten tid. Tid jeg heller kunne brukt på å si farvel til pusene mine hvis jeg i det hele tatt har den.

Derfor har jeg til enhver tid en ferdig pakket bag som inneholder det jeg måtte behøve til et par dager og netter hjemmefra. Den vil ikke kunne brukes til fjellturer, gallacruise eller andre situasjoner som krever spesiell bagasje, men den fungerer fint til spontane overnattinger av den typen jeg oftest kommer borti; en natt eller to hos venner eller familie.

Enda mer nyttig vil denne vise seg dersom jeg skulle havne i en situasjon der andre må gå inn i leiligheten min og finne det de tror jeg behøver. Jeg er som nevnt materialistisk, og min definisjon av 'behøver' er ikke nødvendigvis synonym med mange andres. Dessuten kan jeg tenke meg hyggeligere situasjoner enn at andre skal rote i undertøysskuffen min.

Skulle jeg for eksempel havne på sykehus (eller bli arrestert. Haha. Man vet aldri) er det mye enklere å be noen gå inn og hente den svarte bagen under sengen min enn å be dem pakke for meg.

Tro det eller ei; jeg har aldri vært speider.

Tips: 5-Minuttersplan

2010-04-06T14:49:00.000+02:00

Hva ville du tatt med deg dersom du fikk vite at du måtte forlate hjemmet ditt om fem minutter og ikke visste om du kunne vende tilbake til huset i den tilstand du forlot det i? Smykker? Bilder? Bærbar PC? De fleste vil kunne svare på dette, i alle fall etter litt betenkningstid. Men ville du vært i stand til både å tenke på dette og finne valgte objekter i løpet av fem paniske minutter? Utallige studier og tragiske hendelser viser at mennesker som havner i uforutsette situasjoner får problemer med å tenke klart. Selv etterat katastrofen var et faktum 11 september 2oo1 tok en rekke av ofrene seg tid til å skru av PCer og lukke vinduer før de begav seg mot nødutgangene. Vi vet hvordan det gikk med en rekke av disse. Likeledes viser både eksperimenter og virkeligheten at flypassaskjerer som faktisk tenker gjennom hva de skal gjøre i tilfelle flystyrt har større sjanser til å overleve. Konklusjon: uforutsette hendelser og panikk er en dårlig kombinasjon som ikke gir grobunn for å yte sitt beste.

Så ville du vært i stand til å ta med deg dine kjæreste (bærbare) eiendeler i en slik situasjon uten å angre etterpå eller miste dyrebare minutter på virring og ombestemmelser?

Jeg har aldri vært i en slik situasjon, så jeg kan ikke svare på hvorvidt jeg ville vært i stand til dette. Jeg tror og håper at jeg heller aldri havner i en slik situasjon i fremtiden, men jeg akter ikke å vente til det eventuelt skjer for så å finne det ut.

Derfor ligger en stor bag lett tilgjengelig for meg, og denne er tom med unntak av en liste. På denne listen står mine viktigste eiendeler (som får plass i denne bagen) i rekkefølge samt hvor i leiligheten jeg finner dem.

I en krisesituasjon behøver jeg derfor bare huske hvor denne bagen ligger, og så forteller listen meg resten.

Kan hende virker dette overdrevet føre var. Men jeg brukte under en time på denne listen, og dersom jeg skulle få bruk for den er dette en time jeg vil være takknemlig for å ha brukt. Dessuten var det interessant å teste seg selv på denne måten; hvilke eiendeler er virkelig viktige for meg?

Refleksjon: Unholy Alliances

2010-04-05T10:59:00.003+02:00

Konseptet om å samarbeide med djevelen er blitt mer eller mindre akseptert, særlig etter den annen verdenskrig og alliansen med Sovjetunionen og dets bebartede (er ikke dette et pent ord?!?) leder. Vi vet alle hva som skjedde med mennesker som i middelalderen inngikk en pakt med djevelen, men i ren verdslig sammenheng kan jeg se klare fordeler med slike allianser. Men fordeler for hvem? Og hva skjer med de som ikke blir tilgodesett av nevnte fordeler?

Jeg synes alltid det er trist å se Pianisten og andre filmer som finner sted i Øst Europa under den annen verdenskrig. For jeg vet at når nazistene jages ut/arresteres og folket tar til gatene for å feire, så er der bare et spørsmål om tid før Churchill og Truman serverer hodene deres på sølvfat til Stalin (se her, Josef, her skal du få Polen og Tsjekkoslovakia. Forresten; jeg er i godlage i dag og du har så fin bart at du skal få Ungarn og Romania også. Enjoy!).

Bare så det er klart, så forstår jeg uten problemer at de to vestlige seierherrer ikke hadde klart å redde Øst Europa og at krigsalliansen gjorde deres velsignelse og underskrifter til nødvendigheter. Men det er her etikken i slik en pakt kommer inn i bildet. Bildet av tusner som lever under et terrorvelde med Vestens velsignelse.

Jeg stiller også spørsmålstegn ved nødvendigheten av noen av disse alliansene som oppstår når ledere fra demokratiske land med vikarierende motiver støtter diktatorer. En diktator som møtte betydelig sympati i den vestlige verden var Nicolae Ceausescu, mye grunnet hans lunkne forhold til hovedfienden; Sovjetunionen. Men Ceausescus holdning til sistnevnte hadde lite med ønsket om et åpnere samfunn å gjøre.

Herr og Fru Ceausescu; fruen har tydeligvis ikke sovet så godt i det siste

Ekteparet Ceausescu er etter mitt syn blant de verste tyrannene i nyere historie. Kanskje ikke helt på høyde (dybde) med udyr som Pol Pot og hans utsletting av en femtedel av Kambodsjas befolkning, men uten tvil i samme kategori.

Til tross for sin (taktiske) åpenhet mot vestlige nasjoner og verdier, var det alt annet enn åpenhet som rådet i Romania under dette ekteparet. Hvert eneste aspekt av rumenerenes liv ble kontrollert fra den store sammenhengen til minste detalj; fra klasserom til soverom (preventiver var ulovlig, og foster såvel som livmor og reproduktive organer ble erklært statseiendom).

Når denne statslederen likevel valgte å snu ryggen til Sovjetunionen i så stor grad som han gjorde, så var det fordi han ikke ønsket at storebror skulle stjele all oppmerksomheten. Sammenlignet med de virkelig store guttene i Sovjetunionen var nemlig Ceausescu ingenting, noe han nok var smertelig klar over. Ved å isolere Romania fra resten av østblokken ble han selv mer synlig, og ikke minst svarte han ikke til noen (andre enn sin kone) når det gjaldt å tyrannisere sitt folk.

Selvsagt legger jeg hoveddelen av ansvaret på Ceausescuduoen. Men hva med de vestlige styresmakter som så The Gruesome Twosome som en nesten-alliert? Må de med sin støtte og velsignelse ta sin del av ansvaret for det rumenske folks lidelser?

Om ikke annet så mener jeg at det er uetisk å gi sin (og sitt folks) støtte til slike ledere.

Mat & Drikke: Sitronmajones

2010-04-04T13:51:00.000+02:00

Sitronmajones fra Mills inneholder over et dusin ingredienser: soyaolje, vann, eggeplomme, eddik, sukker, salt, sitronkonsentrat, fortykningsmiddel (guarkjernemel, xantangummi), konserveringsmiddel (kaliumsorbat, natriumbenzoat), surhetsregulerende middel (sitronsyre), aroma og farvestoff (betakaroten).

Etter min mening er over halvparten av disse unødvendige. Jeg lager min egen sitronmajones, og de fleste som har smakt denne er skjønt enige om at min er langt bedre enn Mills sin. Sunnere er den også da alle ingredienser er lette å uttale og finnes som råvarer i de fleste kjøkken til enhver tid.

Og ikke la deg skremme om du ikke liker majones. Jeg har aldri likt dette og laget i utgangspunktet min egen med tanke på andre som spiser maten min. Meget skeptisk smakte jeg en brøkdel av en teskje, og jeg var solgt. Denne er så god at den kan spises rett fra glasset!

Den er langt friskere enn majones en får over disk og kan nesten minne om en rømmedressing, noe som gjør den til et velegnet alternativ for melkeallergikere. Den kan brukes på smørbrød, som kald saus til fisk og annen sjømat, som salatdressing, som dip (til alt fra sukkererter til reker) og så videre. Og ikke minst utgjør den et godt utgangspunkt for andre oppskrifter som tunfisksalat og potetsalat. Ah; the possibilities!

Sitronmajones

3 eggeplommer
1 ts hvitvinseddik
Juicen av 1 stor sitron (eventuell halvannen liten)
2,75 dl rapsolje (eller annen nøytral olje)

Kjør de tre første ingrediensene i blender/mikser til de er blandet til en jevn væske, men ikke så lenge at eggeplommene begynner å tykne; dette vil skape problemer når oljen skal blandes i

Mens motoren går på laveste hurtighet: hell oljen i blandingen i en tynn konstant stråle
Visp til majonesen tykner og blir kremfarvet og luftig

Man kan bruke både blender med kniv og mikser med visp, men dersom majonesen skal brukes på smørbrød anbefaler jeg å bruke visp (og/eller forlenge vispetiden) da dette resulterer i en tykkere konsistens som ikke absorberes av brødet. Skal den derimot brukes som saus eller dressing kan en tynnere konsistens være å foretrekke.

Eksperiment: Pavlov og Hundene del II

2010-04-03T02:40:00.001+02:00

Vi har alle hørt om russeren Ivan Pavlov som fikk hundene til å sikle ved tanken på mat. Jeg liker ikke sikkel. Jeg liker derimot katter. Og maling. Og kommunistmemorabilia. Derfor har jeg den sovjetiske nasjonalsangen som ringetone på mobilen.

Den ene katten min er av den typen som maler så snart han hører stemmen min. Noe av det beste han vet er når jeg snakker i telefonen, for da får han høre stemmen min samtidig som han slepper å ha fremmede i leiligheten (hadde jeg vært det eneste menneske på jorden ville han vært den lykkeligste katten på jorden. I alle fall frem til han oppdaget at noen må produsere favorittmaten hans).

I det siste har jeg merket at han begynner å male med en gang han hører telefonen ringe. Han vet utvilsomt at dette leder til at han får høre meg snakke, men jeg har ikke vært sikker på hvorvidt han reagerer på selve ringingen eller det faktum at jeg oppfører meg likt hver gang den ringer (løper rundt og banner fordi jeg ikke finner telefonen og må gå etter lyden).

Derfor bestemte jeg meg for å utføre et eksperiment (som kombinerer to av mine hovedinteresser; katter og kommunisme) og spille den sovjetiske nasjonalsangen for ham mens jeg sitter ganske rolig.

Ah, han maler! Ah, jeg har en katt som maler av den sovjetiske nasjonalsangen! Der må da finnes en pris for slikt?!? Synd International Stalin Prize for Strengthening Peace Among Peoples ikke lenger deles ut.

Livsstil: Planlegg og Perfeksjoner Hyggestundene

2010-04-02T02:34:00.002+02:00

Jeg er ikke en type som alltid sørger for å ha det komfortabelt. Jeg kan gå i fire timer med bena i kryss fordi jeg bare skal ditt og datt før jeg tillater meg å gå på toalettet (en vane som ikke akkurat blir lettere av å være tejunkie), jeg kan gå enda lenger halvt i hjelsultet (konsekvensene her er tross alt lettere å leve med; det er mindre flaut å besvime av sult enn å tisse på seg) og grad av behagelighet kommer langt ned på listen når jeg kler meg for å gå ut. Men når jeg skal kose meg står komfort alene i høysetet og ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Jeg rydder og vasker for å ha det hyggelig rundt meg og for å slippe å tenke at jeg burde gjort a, b og c, jeg dusjer og bruker bodylotion for å føle meg ren og for å unngå kløe forårsaket av tørr hud, jeg tar på meg komfortable klær i naturmaterialer slik at jeg ikke skal bli klam (og helt nye sokker da jeg elsker følelsen av nye sokker på bena), jeg finner frem teppe slik at jeg ikke skal bli kald, jeg legger frem en stabel med DVDer slik at jeg ikke må gå helt inn på soverommet der jeg oppbevarer filmer og serier dersom jeg skulle bli klar for en runde eller to til, jeg legger frem siste nummer av Costume for å ha noe lettlest for hånden under rulletekst og copyrightinformasjon, jeg sørger for at kattene har alt de behøver og ikke har tilgang på objekter som virker forstyrrende når brukt som katteleke slik at jeg ikke skal måtte reise meg for å ta meg av dem, jeg sørger for at telefonen ligger innenfor rekkevidde slik at jeg ikke må reise meg dersom den skulle ringe, og jeg sørger for at jeg har alt annet jeg måtte behøve eller få lyst på innen rekkevidde. To liter te, to kartonger med matfløte (ja, jeg bruker matfløte i teen. Fettfrykt er overdrevet), ulike typer mat eller snacks i tilfelle jeg skal ombestemme meg eller bli lei av én type (etter mye søtt er det for eksempel godt med noe salt og vise versa), fjernkontroll, paracet (særlig krigsfilmer gjør meg så engasjert at jeg til tider får vondt i hodet), våtservietter i tilfelle jeg blir klissete på hendene...

Det sier seg jo selv at jeg må reise meg fra tid til annen, særlig da to liter te gjerne har en viss effekt på kroppen og firetimersstuntene mine har lite med komfort å gjøre, men jeg prøver å holde slikt til et minimum. Kan hende dette virker overdrevet, men for meg er det en måte å belønne og være god mot meg selv. Og planleggingen øker forventningene og vissheten om at til tross for at jeg har det stritt eller travelt, så er bedre tider på vei.

Mitt Liv: Aprilspøk

2010-04-01T08:38:00.000+02:00

Da jeg var liten klarte mamma å lure meg hvert eneste år. Ikke fordi jeg var spesielt naiv, men fordi hun hadde funnet den ultimate aprilspøken som jeg gikk på simpelthen fordi jeg ikke hadde råd til ikke å tro på den dersom den faktisk var sann. Hvert eneste år sa hun at der var en katt på plenen foran huset. Og hvert eneste år løp jeg til vinduet vel vitende om at det med all sannsynlighet var en aprilspøk, men tenk om der virkelig var en katt utenfor i år!

Refleksjon: Butikktyveri

2010-03-31T13:37:00.002+02:00

For ikke lenge siden leste jeg en artikkel om butikktyveri, og denne motiverte meg til å gå videre til ung.no og lese kommentarer fra ungdom. Jeg ble skremt. Ikke først og fremst av det faktum at så mange unge stjeler; det visste jeg tross alt. Det som virkelig var forstyrrende var manges holdning til å stjele.

En rekke mente at det er urettferdig at butikkene har mye mens en selv har lite, og enda flere mente at det ikke har noe å si når man 'bare' tar litt...

Stilt overfor fullstendig banale spørsmål og holdninger blir jeg nærmest paralysert. Det virker så totalt meningsløst å forklare at jorden er rund at jeg ikke vet hvordan jeg skal begynne. Slik føler jeg meg i konfrontert med disse ungdommene også.

Urettferdig at noen har mer enn andre...hadde jeg ikke vært en sterk tilhenger av ansvar for egne handlinger (og holdninger), ville jeg lagt skylden på sosialdemokratiet. Men om jeg ikke klandrer sosialdemokratiet for at ungdom stjeler, så har jeg ingen problemer med å påpeke at det forsyner kriminelle og smålige mennesker med tilsynelatende gode unnskyldninger for dårlig oppførsel.

Dessuten, hva vet man om de individuelle butikkers økonomi? Mange butikker sliter, og at den overordnede kjeden er stor og innbringende betyr på ingen måte at hver enkelt butikk med sine lokale eiere og ansatte har penger i overflod. Men dette burde ikke engang være nødvendig å påpeke; vi lever i Norge og snakker om mennesker som har lyst på mer, ikke som behøver mer for å overleve. Og det er på ingen måte greit å stjele fra noen selv om de har mer enn en selv!

Det er ikke mindre forstyrrende med disse som mener det har lite å si så lenge man bare stjeler litt. Da jeg ikke driver i denne bransjen selv er jeg litt usikker på hva som menes med 'litt'. Jeg går utifra at det som det meste i disse menneskenes liv er relativt. Men la oss si femti kroner. Det holder til et måltid eller noen småting. Kanskje har de rett i at butikken ikke merker dette. Men hva om alle, eller i alle fall en del, kunder stjeler for en femtilapp? La oss for enkelhets skyld si at hundre kunder stjeler for femti kroner hver. Og holdningen tilsier at det med all sannsynlighet ikke snakk om et engangstilelle.

Så la oss se for oss en kiosk eller en butikk som ligger like ved en skole der elevene stikker innom før og etter samt i storefri og eventuelle fritimer. De før omtalte hundre menneskene stjeler for de før omtalte femti kronene. Hver skoledag, altså fem ganger i uken (la oss se bort fra ferier i denne omgang). 1oo (mennesker) x 5o (kroner) x 5 (dager) = 25.ooo kroner. På en eneste uke. Det er 1oo.ooo på en måned; 95o.ooo på et skoleår med 19o dager. Og der er ingen grunn til å tro at tyveri bare skjer på skoledager.

Dette regnestykket er like enkelt som det er skremmende. Der er ingen grunn til å tro at den absolutte majoriteten av de som stjeler med denne holdningen ville klart å regne seg fremt til det samme. Jeg tror ikke det er regneferdighetene det står på, for å si det slik.

Så hvis de er i stand til å regne seg frem til et svinn på nesten en million bare på dager med lovpåbudt skole, hvordan kan de da mene at det er så lite at det ikke vil skade? For de kan da ikke mene at butikken på hjørnet ikke merker butikktyveri for en million?

Dette er genuine spørsmål; ikke retoriske sådanne. Jeg har ingen svar, men jeg har en teori om at det kan ha noe med at visse mennesker lever i sin egen verden. Men går det virkelig an å leve så til de grader i sin egen verden? (Nok et genuint spørsmål for de som måtte lure)

Mitt Liv: Tid for Selvangivelse

2010-03-30T21:03:00.002+02:00

Navn - silje helén
Fødselsdato - 11 april
Fødselssted - bergen
Fødselstidspunkt - 13.10
Kjælenavn - kattene mine kaller meg 'tante silje'
Øyenfarve - blå-grå-skiftende
Hårfarve - brun
Height - 165 cm
Høyre- eller venstrehendt - høyre, men bytter om på kniv og gaffel

Favoritt-
-mat - hjemmebakt brød
-farve - grå
-tall - 17
-bokstav - k fordi den er vanskelig å uttale uten å smile
-vær - overskyet mellom 1o og 15 grader; varmt nok til å være pent kledd men ikke til å svette
-årstid - høst
-TVreklame - har ikke dekoder så jeg har ikke sett noen på...lenge
-drikk - te
-alkoholholdig Drikk - særdeles sjelden
-sjokolade - enda sjeldnere
-restaurant - Egon på Karl Johan
-tyggegummi - får meg til å føle at jeg tygger drøv
-ord - 'eldhug' og 'bygerilja'

Sengetid - altfor sent
Svakhet - temperament
Frykt - edderkopper og døden
Tenkte da jeg våknet - ah! sovnet med linser igjen! (nok en svakhet)

Appelsin- eller Eplejuice - appelsin; allergisk mot epler
Hund eller Katt - katter (flertall)
Pepsi eller Coca Cola - Coca Cola
McDonald's eller Burger King - McDonald's en veldig sjelden gang
Skrekkfilmer eller komedier - skrekkfilmer, men aller helst krigsfilmer
Sjokolade eller Vanlilje: vanilje
Svart eller Hvit: svart
Truth or Dare: truth
Leve Evig eller Dø Ung - leve evig
PS2 eller Xbox 360 - er for geeks
Slanger eller Edderkopper: pest eller kolera...slanger hvis jeg må velge
Gjørme eller Skit - her nekter jeg å velge
Gull eller Sølv - sølv, men jeg kan gjerne oppgradere til hvitt gull eller platina

Jeg har...
...klippet mitt eget hår - i min tidligste ungdom
...brent noe fordi jeg kjedet meg - nei
...danset i regnet - ja. no further comments.
...vært i et langdistanseforhold - ja
...spist noe fra bakken/gulvet - NEI!

...blitt forfulgt - ja; der finnes mennesker som tror et smil og tre vennlige ord betyr at vi er sjelefrender
...badet Naken - nei
...brukket et Ben - nei
...vært i en Ulykke - ja, med en gassovn
...vært Forelsket - ja

Jeg...
...dusjer daglig - JA!
...synger i dusjen - ja, 'cottonfields'
...synger bra - nei; egner seg best i dusjen
...banner - ja, og så angrer jeg
...tror på meg selv - ja, men jeg tror også at jeg har mange feil
...vil gå på College - been there; done that

...kommer overens med foreldrene mine - ja
...kommer overens med søsken - har ingen; foreldrene mine sluttet å få barn etter å ha fått meg. Har aldri forstått hvorfor...
...liker tordenvær - elsker det, men aller penest er det ofte før selve tordenværet når himmelen er blygrå
...spiller et instrument - nei
...snakker et fremmedspråk - ja
...sover med bamser og kosedyr - nei, men tidvis med levende dyr
...skriver dagbok - nei, bare bloggen

Kan rulle tungen til en sirkel - ja
Begge veier - nei
Kan sjonglere - teller to baller?
Kan gå i spagat - nei
Kan si alfabetet baklengs - ja
Kan skrive med begge hender - ja; forlengs, baklengs og speilvendt også

Det dummeste jeg har gjort - egner seg ikke på trykk
Hvem vil jeg sitte fast i heisen med - Josef Stalin (stor sjanse for at det skal skje)
Farve på tannkosten - neongrønn
Lite kjent opplysning om meg: jeg er livredd for å såre eller skuffe andre
Tror på kjærlighet ved første blikk - nei

Hadde langt hår som barn - ja, og har hatt det siden
Sist jeg svømte i basseng - to uker siden på Sentralbadet
Sist jeg var på kjøpesenteret - torsdag
Noen sinne fått fisk - ja
Hvordan kurerer man hikke - holder pusten
Kan putte knytteneven i munnen - nei

Krig og Fred og sånt: Fliser og Bjelker og sånt

2010-03-29T05:53:00.003+02:00

For en tid tilbake nevnte jeg hvordan en del amerikanere synes å hevde eneretten til status som terroroffer.

Det ble ramaskrik i USA da ryktene begynte å florere om at beboere i palestinske flyktningleirer i Libanon såvel som palestinske innbyggere i Øst Jerusalem hadde feiret terrorangrepene 11 september 2oo1 med ulike uttrykk for glede og seier. Og der er ingenting å si på det; en slik reaksjon ville i høyeste grad vært usmakelig (fant de noen sinne ut om det virkelig hadde skjedd eller bare var et rykte?).

Men apropos 'usmakelig'; dette er Paul Tibbets, piloten på Enola Gay timer før angrepet på Hiroshima 6 august 1945.

Mote/Interiør/Livsstil: Gjenbruk uten Fretex-Looken

2010-03-28T05:04:00.000+02:00

Fra tid til annen har selv de store motebladene reportasjer om gjenbruk. Ofte som respons til en eller annen krise; det være seg økonomisk eller miljømessig. Optimistisk som jeg er tenker jeg 'endelig' hver gang, og kresen som jeg er tenker jeg 'grøss og gru' fem minutter senere.

Jeg har gjort en livsstil utav gjenbruk på interiørfronten så vel som på motefronten. Men jeg har til gode å lese en artikkel om dette temaet i hvilken jeg kjenner igjen meg selv, mitt hjem og min garderobe.

Hovedpersonene i disse artiklene har gjerne en alternativ stil der tilfeldighetene eller farveblindhet råder. Vi ser mennesker som dekorerer hjemmet sitt med gamle Norgesglass ('kan dere forstå at folk har kastet disse?!?' Nei; de har tydeligvis ikke hørt om kildesortering), Hawaiidamer i ulike former og kulører og møbler som passer inn i et halvt dusin farveskalaer. Andre (eller de samme) mener at mote og stil er relative begreper og poserer i antrekk som til forveksling ligner de jeg fikk leke med før farmor gav dem til Fretex en gang tidlig på åttitallet.

Jeg er ikke opptatt av mote i betydningen at 'forrige sesong er bare så ut', men det er først og fremst fordi jeg har lovet meg selv aldri å se på et bilde og rødme fordi det jeg synes var virkelig trendy en sesong blir en vits neste sesong (eller at jeg aldri mer skal gjøre det; en gang sent på åttitallet følte jeg meg virkelig kul i knall rosa tights med svarte striper, svart miniskjørt og like knall rosa genser). Jeg er desto mer opptatt av stil, og dette har hittill ikke kollidert med min forkjærlighet for gjenbruk.

Særlig interiør må gjerne oppgraderes litt før det passer inn i et hjem, men dette er ofte både billigere og mer miljøvennlig enn å kjøpe nytt. Sofaen min er for eksempel eldre enn jeg (alvorlig; vi har et bilde av meg på dåpsdagen min der jeg sitter på nettopp den sofaen. Faktisk ganske nøyaktig der jeg sitter nå. Jeg håper ikke det har noen dyp symbolsk mening at jeg sitter på stedet hvil) og etterhvert både slitt og umoderne, men jeg bytter ut trekkene fra tid til annen. Løse trekk er også praktisk for dyreeiere da de lett kan kastes i vaskemaskinen (sofatrekkene, altså; ikke dyrene), og jeg kan skifte farve på hele sofagruppen for en tusenlapp eller to. Spisestuestolene mine var i samme stil som sofaen, men de lot seg uten problemer trekke om. Men det jeg kanskje er aller mest stolt av er denne kommoden:

Jeg fikk den av en venn som skulle kaste den. Jeg angrer bittert på at jeg ikke tok før-bilde av den, men jeg ville ikke ha den i opprinelig form et sekund lenger enn jeg måtte. Den var grufull. Lakket i en særdeles falsk teakfarve (en gang for lenge siden; minst halvparten av lakken var skallet av) og med blanke, glorete håndtak. Så jeg fjernet et par edderkoppkolonier (godt hjulpet av Celia...uæh), pusset den og malte den. For å få en nærmest metallisk glans brukte jeg blank emaljelakk, og for å slippe de glorete håndtakene tok jeg minimalt med lakk på en malingsrull med litt bust (altså ikke en lakkrull) og lot det tørke en time (emaljelakk tørker fullstendig på fem timer) for så å rulle den over håndtakene og dermed skape det antikke uttrykket. Voila!

Heller ikke på motefronten behøver gjenbruk å komromittere. Majoriteten av det jeg har i skapene mine er kjøpt second hand (høres ikke det mye bedre ut enn 'brukt'?), men alle som kjenner meg kan forsikre om at jeg er hysterisk kresen når det kommer til hva jeg viser meg i ute blant folk.

Der er særlig to typer plagg jeg ser etter på second-handmarkedet, og ingen av dem har vist seg vanskelige å finne selv etterat finanskrisen slo til for halvannet år siden.

Det ene er klær som fremdeles har på merkelappene fra den opprinnelige butikken. Til tross for at inntektene stadig stiger her i landet har ikke klær og tilbehør blitt betraktelig dyrere de siste tre tiårene. Med den filosofien som råder blant de fleste av oss må jo resultatet bli at man for det første kjøper mer enn man bruker og at der for det andre ligger betraktelige samlinger ubrukt tøy rundt i de tusen hjem. Og noen har heldigvis vett til å gi disse til bruktbutikker eller i det minste til å selge dem.

Det andre er klær av en kvalitet og design som gjennom bruktmarkedet blir mer tilgjengelig. Dersom man har en viss kjennskap til merker og kvalitet og i tillegg en viss teft for å skille ekte varer fra replika eller piratkopier, kan man gjøre virkelige kupp. Jeg har en Filippa K-blazer som kostet meg kr 3o,- (Fretex solgte alle damejakker til kr 3o,-), et par Guccijeans som kostet meg kr 59,-, en Burberrytrenchcoat som kostet meg kr 100,- og en Pradakjole som også kostet meg kr 1oo,- (altså fire designerplagg for under kr 300,-). Alt har jeg fått bekreftet at er ekte varer, og dette er bare noen eksempler (jeg ser ikke for meg at noen har interesse av å lese en liste over alt jeg har i skapet).

Slike plagg er gjerne av en kvalitet som gjør at de kan brukes av flere eiere. For ikke å snakke om at i alle fall jeg bruker slike plagg med en viss forsikighet. Jeg vet ikke hvor mye forrige eier brukte Pradakjolen, men jeg har brukt den mye uten at der forekommer noen form for slitasje.

Når det gjelder sko er det viktig å skille mellom sko som noen har gått med før og sko som noen har eid før. Vi har alle hørt at det er uheldig å bruke sko som andre har gått inn eller ut. Men der er ikke så rent få ubrukte skopar i det ganske land. Mange jenter kjøper sko et nummer eller to mindre enn de egentlig bruker for så å finne ut at det kanskje ikke var så lurt. For ikke å snakke om at mange kjøper sko på nettet uten mulighet til å prøve dem. Særlig italienske sko er ofte mindre i størrelsen enn norske, og så sitter man der med et par i størrelse 39 som kjennes som 37. Eller overnevnte fenomen inntreffer; man kjøper mer enn man bruker.

I alle tilfeller er der nok av muligheter til å gjøre både miljøet og ens egen økonomi en tjeneste uten å kompromittere ens stilsans.

Der finnes en rekke steder man kan kjøpe second hand, og det varierer hvorvidt opprinnelig eier tjener penger eller ikke. Jeg har endelig kjøpt varer på finn.no, men etter å ha lest en artikkel om ungdom og butikktyveri er jeg mer på vakt for ikke å gjøre meg skyldig i helerivirksomhet. Jeg styrer for eksempel unna selgere som har et stort antall helt nye plagg fra de store kjedebutikkene. Det er dessverre ikke uvanlig at ungdom (og noen voksne...) stjeler klær for videresalg, og da først og fremst fra de store kjedebutikkene som har mindre sikkerhet og hvor eventuelle straffereaksjoner gjerne blir mindre da plaggene er billigere. Man kan selvsagt aldri vite, men nettopp derfor velger jeg å slutte å bekymre meg etter å ha tatt disse forholdsreglene. Second-handkonseptet er for viktig og har for mange fordeler til at det skal ødelegges av noen uærlige sjeler.

Å kjøpe brukt er faktisk en vinn-vinn-vinn situasjon da hvert kjøp representerer hele tre vinnere:

En selv - å kjøpe brukt er billigere, og en kan kjøpe plagg i kvaliteter og kvantiteter en kanskje ikke hadde hatt råd til ellers
Selger - privatpersoner kan tjene penger på ting de ikke lenger bruker (samtidig som de får bedre plass til ting de faktisk bruker) og veldedige organisasjoner får penger til å fortsette og muligens bedre sitt arbeide
Miljøet - brukthandel har faktisk en dobbel miljøgevinst: en unngår alle forurensingsproblemer involvert i produksjonsprosessen og en unngår å produsere avfall

Det kan da ikke herske tvil om at dette er et bra tiltak?!?

Mitt Liv: Ikke min Dag i Dag

2010-03-27T16:50:00.007+01:00

Jeg har aldri kommet inn i vanen med å bruke bloggen som dagbok, men jeg har hatt en noe frustrerende dag og har dermed behov for å beklage meg.

I dag tidlig la brødbakemaskinen inn årene (eller eltekroken), så jeg ser ikke bortifra at jeg kan komme til å sulte i hjel.

Lettere delerisk av sult hadde jeg et hårsprayuhell (utrolig hva stavesjekken godtar. Eller så er den redd for å si meg imot i dag) som gjorde meg litt 'stiv i maska' (jeg klarer ikke å bruke a-endinger uten hermetegn rundt). Åpningen var tett så jeg skulle se etter hva som var galt. Mens jeg så prøvde jeg å spraye, og plutselig var den ikke tett lenger.

Nå var jeg enda mer delerisk, så på vei ut døren tok jeg de første og beste skoene jeg fant. Det vil si; de første skoene jeg fant. Skoene var nemlig svarte, og i mangel på mat og høy på hårspray tenkte jeg ikke på at jeg gikk i marineblå strømpebukse. Jeg blandet marineblått og svart! En av de mest alvorlige motefeilene man kan begå! Hadde det ikke vært for at jeg fremdeles kjente hårsprayen svi i øynene ville jeg trodd jeg drømte, for dette marerittet har jeg minst en gang i uken. At jeg plutselig befinner meg på offentlig sted med sko og veske som ikke matcher, med rød genser og lyse jeans eller med svart og marineblått side om side. Dette er min versjon av naken-på-offentlig sted-drømmen. Og et kvarer for sen som jeg var (på grunn av hårsprayhendelsen) hadde jeg ikke tid til å gå hjem og skifte.

Og så ble jeg skjelt ut av et kvinnfolk. Ikke for å blande svart og marineblått (det ville jeg nesten synes jeg fortjente), men for å...legge an på mannen hennes. En bil stoppet ved et overgangsfelt, og høflig som jeg er smilte og nikket jeg til føreren (jeg setter pris på de som tar hensyn til myke trafikkanter). Hvorpå hans kone (i alle fall ett eller annet kvinnfolk som satt ved siden av ham i bilen og refererte til ham som mannen sin) rullet ned vinduet og skrek til meg at jeg måtte se å holde meg borte fra mannen hennes, at det var uhørt å legge an på menn på den måten og at hun ville huske meg. Jeg har lurt litt på hva hun så for seg. At mannen hennes og jeg hadde planlagt dette møtet nøye? At jeg skulle åpne bildøren og hoppe på ham? At jeg nikket morse for 'møt meg så snart du er fri for det hespetreet'?

Som om ikke dette var nok har Celia lært seg to måter å komme seg opp i gardinkappen; hun skifter mellom å klatre opp persiennene og å hoppe fra sofaryggen.

Hm...det hjalp å skrive dette ned. For når jeg leser gjennom det innser jeg at jeg har lite å klage over. Der finnes faktisk godt kjøpebrød, og jeg kan bake for hånd også. For ikke å snakke om at jeg kan lage andre ting enn brød. Jeg er faktisk brukbar på kjøkkenet. Og hårsprayen er ute av ansikt og øyne og ute av sinn. Og folk har sikkert bedre ting å gjøre på en palmelørdag enn å legge merke til en kvinne uten farvesans (og jeg så flere andre som blandet fy-farver!). Og det er sikkert mer synd på dette hespetreet som skjelte meg ut enn på meg. Jeg fikk tross alt en god latter utav det. Og gardinklatring veies opp av kos og maling. Og...jeg har fått en ny dokumentar om Josef Stalin! Som varer i fem timer! En som fokuserer på hans møter med først nazistene og siden de allierte (jeg har litt problemer med å skille mellom Churchill og Roosevelt/Truman og nazistene; kanskje det var Josef sitt problem også). Så det blir nok en kveld med kjøpebrød og kjefting til fjernsynet ('Still Truman for riksrett!', 'New Deal og Stalins femårsplaner er to sider av samme sak!', 'Hey, Winston! Hvis du virkelig gikk inn i krigen for å hjelpe Polen; hvorfor gav du landet gladelig til Stalin etter krigen?!?'

Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet nok en gang slår det meg at dette muligens er en litt patetisk måte å tilbringe en lørdagskveld på. Det er best jeg slutter å skrive før jeg blir nedfor igjen.

God palmehelg, alle sammen. Hilser dere med Glenn Miller og In the Mood (for å komme in the mood for fem timer med dokumentar om 194o-tallet og krigsoppgjøret).

Livsstil: Unngå å bli Sukkerjunkie

2010-03-27T15:21:00.001+01:00

For noen innlegg siden skrev jeg om overforbruket av sukker selv i matvarer som ikke forbindes med søtsmak. Her er mine beste tips til å unngå å bli sukkerjunkie:

Ikke bruk sukker i te og kaffe – dersom du synes disse drikkene er kjedelige i seg selv, finnes der mange muligheter som ikke involverer sukker. Personlig bruker jeg melk eller fløte for en rundere smak og en mer behagelig konsistens. Ellers kan jeg anbefale krydder som kanel, kardemomme (araberene bruker kardemomme til å søte både kaffe og te, et eksempel som er verd å etterfølge), nellik og ingefær for en varm søtsmak, eller svart pepper og chilli for en spennende sterk smak. Mange bruker også sitron for en ekstra spiss. Dessuten finnes der te som er søt i seg selv, for eksempel lakrisrot og anis.
Ikke bruk ferdigmat – bak ditt eget brød og lag supper, sauser og gryteretter fra bunnen av i stedet for med hjelp av pulver. Og bruk for all del ikke hermetiske, vakuumpakkede eller frosne alternativer. Slike inneholder ofte store mengder sukker, usunne typer fett (eller sunne typer fett som er blitt usunt gjennom feil behandling), salt og ikke minst tilsetningsstoffer. Å bruke mer råvarer og mindre ferdigprodukter gir deg full kontroll over hva du spiser, og ikke minst får du maten nøyaktig slik du ønsker. I de tilfellene du kjøper ferdigmat anbefaler jeg deg å lese innholdfortegnelsen nøye.
Alternativ til iskrem – kjør kremfløte og frosne bær (eller frukt) i blenderen. Den kremede konsistensen og det høye fettinnholdet veier opp for manglende søtsmak. Eller bruk kokosmelk som i sorbeten jeg la ut oppskrift til for en stund siden.
Unngå sukkerholdig pålegg – at sjokoladepålegg og sunda inneholder sukker kommer ikke som noe sjokk. Men hva med den gode norske brunosten? Eller prim? Disse påleggene inneholder mye unødvendig sukker. Endatil de fleste fiskepåleggene fra Stabburet inneholder sukker. Syltetøy kommer heldigvis i usukrede versjoner, men de fleste sverger likevel til originalutgaven med mer sukker enn bær.
Spis frukt – frukt inneholder fruktsukker, så man bør ha en viss kontroll over inntaket. Frukt er imidlertid langt sunnere enn godteri, og inntak av frukt kan minke trangen til andre matvarer med mer usunne sukkervarianter. Sjekk imidlertid innholdsbetegnelsen på tørkede og hermetiske varianter da disse ofte tilsettes unødvendig sukker.
Alternativ til fruktyoughurt – fruktyoughurt inneholder ofte betraktelige mengder sukker, noe som burde være helt unødvendig. Kjøp derfor sukkerfri youghurt naturell og bland heller i frukt og bær etter eget ønske og egen smak.
Bruk krydder – som nevnt under alternativer til sukker i te og kaffe kan man bruke krydder til å sette smak. Dette gjelder selvsagt andre matvarer også. Tradisjonelt søte bakverk kan tilsettes kanel, kardemomme, ingefær, nellik og/eller vanilje i stedet for sukker, og de fleste nordmenn kan med fordel bruke mer krydder i maten. Når matretter blir mer smakfulle forsvinner gjerne behovet for den søtsmaken man har vennet seg til. Dette gjelder også søte drikker som kakao. Jeg drikker gjerne kakao med bare melk og kakaopulver, men med litt vaniljepulver, kanel eller lignende blir den søtere. Et annet alternativ er å ha litt krem i. Den blir gjerne ikke søtere av dette, men både konsistens og smak blir rundere og mer kremet.
Unngå søte drikker – flytende sukker fortæres lettere enn det i fast form, og man drikker gjerne mer enn man er klar over. Jeg beundrer de som aldri drikker brus; selv drikker jeg det fra tid til annen, men aldri ukritisk. Det betyr at jeg tillater meg å drikke det til visse matretter eller når jeg virkelig skal kose meg, og at jeg holder rede på hvor mye jeg drikker. Jeg bruker det ikke som tørstedrikk og heller ikke fordi det er enkelt og/eller jeg har det for hånden.
Ikke bruk sukker på grøt – når melk kokes brytes sukkerkjeden slik at den blir søt. Grøt smaker derfor søtt i seg selv, og det bør ikke være nødvendig å søte den ytterligere. Dersom man vil ha ekstra smak på den kan man for eksempel bruke kanel eller tørket frukt.
Ha/ta kontroll over sukkerinntaket – jeg kontrollerer inntaket ved å bare spise sukker i matvarer som forbindes med (høyt) sukkerinnhold. Godteri hvis jeg får velge selv; kaker hvis jeg er i selskap og ikke vil støte vertinnen. Og brus til visse utvalgte måltider og anledninger. På denne måten konsentreres sukkerinntaket og blir lettere å holde rede på. Andre matvarer sørger jeg for at er nesten kjemisk frie for sukker ved enten å lage dem selv fra bunnen av, eller ved å kjøpe fra produsenter jeg stoler på.

Refleksjon: Frykten for å bli gjort til Læresvenn

2010-03-26T15:14:00.004+01:00

Jeg slutter aldri å forundre meg over det aggressive forsvaret som oppstår blant mange mennesker når de konfronteres med kristne individer, grupper eller verdier. Når jeg leser nettartikler skummer jeg alltid gjennom kommentarene som gjerne følger slike, og hver gang blir jeg slått av den aggresjonen kristne tema synes å vekke hos folk. Jeg leste for eksempel en artikkel om kristne som får hjelp til å takke nei til pornografi (dette var et tiltak for mennesker som selv søkte hjelp, og ingen form for tvang eller forslag om slik var involvert), og en rekke av reaksjonene handlet om at en heller bør takke nei til Jesus, at her er kristenfolket ute med moraliseringen sin igjen og så videre i samme modus. Litt surfing viste at denne trenden også gjorde seg gjeldende etter andre artikler med kristent innhold, og i grunnen alt som i det hele tatt kan relateres til kristne og deres tro.

Verden florerer av mer eller mindre organiserte trossystem med varierende grad av substans og indre sammenheng, og de færreste av oss tror på alt hver av disse predikerer. Konfrontert med livssyn man finner lite troverdig vil man gjerne si seg respektfullt uenig eller trekke smilende på skuldrene. Jeg har likevel oppdaget at møte med kristendommen ofte får frem en defensiv og aggressiv holdning blant ikke-kristne. Disse manifesterer seg i deres kritikk av kristendommen og dens ulike aspekter såvel som i deres karakterisering av kristne.

Mange behøver ikke engang konfronteres med kristendommen for å bli provosert av den. Der er nok av mennesker som irriterer seg over at det kristne tror på ikke synes troverdig eller at disse menneskene velger å følge visse moralske retningslinjer. Hvorfor skal noen føle seg plaget av at andre venter med sex til ekteskapet eller avstår fra banning, alkohol og gambling? Der er mye mennesker gjør som jeg ikke forstår, men jeg klarer ikke helt å føle meg provosert av den grunn. Der finnes mennesker som frivillig tar i edderkopper, som drikker øl og som ikke matcher eyelineren med sko og veske, men jeg har da ikke tenkt å gå ut i media med sinte kommentarer om at jeg ikke liker det de gjør. Ei heller vil jeg komme med utsagn av typen 'alle som tar i edderkopper krever at andre skal gjøre det også'.

Disse menneskene har gjerne også et lite nyansert syn på kristne, og de føler seg ofte krenket og presset så snart noen innrømmer at de er personlig kristne. Hvem har ikke hørt utsagn som 'alle kristne er moralister', 'kristne skal alltid presse sin religion på andre' og 'pass deg; han er bare ute etter å omvende deg'?

Til tross for at jeg ikke er kristen selv har jeg vært innom en rekke kristne miljøer opp gjennom årene, og jeg har mange kristne venner. Dette har lært meg mye, og der er særlig to ting som er verd å nevne i denne sammenheng.

For det første er det både absurd og krenkende å bruke uttrykk som 'alle kristne' og 'kristne skal/gjør/vil/er alltid' med mindre disse innledningene følges av grunnleggende doktriner innenfor kristendommen ('alle kristne tror på Jesus' eller lignende). Der er like mange typer kristne som der er kristne. De kommer i alle former og med alle typer personlighet. I et samfunn som er besatt av ikke å krenke, generalisere eller stereotype er det utrolig hvor mye som er akseptabelt å si om denne gruppen. Selv mennesker som ønsker lover mot å ytre utsagn av typen 'alle muslimer er potensielle terrorister' gjør seg gjerne skyldige i å stereotype kristne.

For det andre er min erfaring at mange kristne nærmest er redde for å virke moraliserende eller for å presse sin religion på andre. Jeg har som nevnt mange kristne venner, og jeg kan ikke huske å ha befunnet meg i en situasjon der jeg følte meg presset til å omvende meg. Ei heller har jeg opplevd kristne som med hevet pekefinger fordømmer meg som person eller mine gjerninger. Det betyr ikke at jeg betviler at de finnes, men jeg kan også si med absolutt sikkerhet at overnevnte påstander ikke holder mål.

Kirken tar selvsagt gjerne imot konverter, og gjennom sjelesorg kan man få svar på hvorvidt ens tanker og gjerninger er syndige. Men dette er da virkelig situasjoner en oppsøker frivillig. De kristne kommer ikke løpende etter oss med korset hevet og Bibelen i hånd. Og å innrømme at en er kristen er på ingen måte synonymt med å presse sin religion på andre. Men ofte skal det ikke mer til før enkelte føler seg presset.

Så hva ligger til grunn for slike holdninger? Hvorfor blir visse mennesker så sinte fordi andre velger å tro noe de selv ikke finner troverdig, og hvorfor føler noen det som press så snart andre presenterer seg som følgere av en viss religion?

Refleksjon: En Karikatur av en Bedre Verden

2010-03-25T14:16:00.003+01:00

Som liberalist er jeg opptatt av å forkynne at man ikke behøver personlig å promotere alt man ønsker å legalisere, og at man heller ikke behøver å ønske lover mot alt man ikke liker. Det er for eksempel mulig å ønske legalisering av narkotika uten å ha noen interesse av å prøve slike stoffer, og å ønske færre restriksjoner og et bedre liv for homofile er ikke synonymt med å komme ut av skapet.

Selv er jeg en ivrig forkjemper for ytringsfriheten, men dette betyr på ingen måte at jeg selv uttrykker hva det skal være eller at jeg mener alt som kan sies bør sies.

Jeg synes ikke hakekorset bør være et ulovlig symbol, men jeg har særdeles lite til overs for 'mennesker' som bruker dette. Videre mener jeg ikke at rasistiske ytringer skal straffeforfølges med mindre de brukes som del av en videre trakassering og dermed bryter andre lover (å spraymale 'nigger' på veggen til en innvandrerbutikk er vandalisme og å bruke det samme ordet mens man banker opp en mørkhudet er vold), men jeg ville aldri brukt slike uttrykk selv uten hermetegn og en videre kontekst.

Ytringsfrihetskonseptet ble heftig diskutert i kjølvannet av publiseringen(e) av muhammedkarikaturene. Som liberalist mener jeg ikke at dette burde være en ulovlig handling, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg mener det var en klok eller nødvendig handling.

Jeg vil bruke min ytringsfrihet til å uttrykke ting som er viktige for meg og/eller som jeg håper vil gjøre verden til et bedre sted. Etter mitt syn møter ikke de aktuelle publiseringene noen av disse kvalifikasjonene. Det gir meg ingenting å publisere bilder av denne profeten, og jeg ser ikke hvordan det skal gjøre verden til et bedre sted å gjøre så. Jeg vet at mange mennesker mener at dette stuntet kan være med på å gjøre islam til en mer åpen religion og kanskje særlig bedre situasjonen for kvinner, men jeg tror faktisk ikke dette er veien å gå. Jeg tror ikke denne handlingen vil føre til mer åpenhet; jeg frykter faktisk at den skal skape mer hat og ytterligere polarisering. Da får man heller starte en debatt (eller hoppe på en eksisterende debatt; der er nok å ta av) om islam og denne religionens doktriner, lover og restriksjoner.

Dersom noen er uenige med meg her, så har jeg ingen problemer med dette; evnen til å bli enige om å være uenige er god ¨å ha. Jeg tviler heller ikke på at noen faktisk støtter publiseringene av denne grunn; de håper en dør eller to skal åpnes. Men prøv ikke å fortelle meg at dette er motivasjonen for alle som støtter publiseringene. For mange er hat og skadefryd større motivasjoner enn visjonen om en bedre og åpnere verden. Og så lenge disse faktorene finnes vil ikke verden bli verken bedre eller åpnere.

Refleksjon: Verdier som Dreper

2010-03-24T20:35:00.001+01:00

En betydelig andel av massakrer og andre skyteepisoder finner sted i USA. Og etterspillet er det samme hver eneste gang; en diskusjon om USAs liberale våpenlover oppstår. Jeg skal gjerne være med på en våpendebatt, men den diskusjonen som tradisjonen tro oppstår i kjølvannet av en tragedie tar oppmerksomheten fra et annet, og etter min mening større, problem med det amerikanske samfunnet.

Det er ikke uvanlig å hevde at der er en sammenheng mellom antall våpen i privat eierskap og antall voldsepisoder i et samfunn. Jeg skal på ingen måte nekte for at der kan finnes en naturlig korrelasjon mellom disse, for om noen bestemmer seg for å begå ett eller flere drap vil tilgang på våpen være essensielt for å sette planene ut i livet. Men gjør våpen i seg selv mennesker voldelige? Er eneste forskjellen på hvorvidt en mann blir morder eller forblir lovlydig hvorvidt han har våpen lett tilgjengelig?

Der finnes mennesker som er så forskrudde at de dreper simpelthen fordi de kan (jfr Brenda Ann Spencer). Og der finnes mennesker som bestemmer seg for å drepe i et anfall av raseri for så å roe seg ned. Tilgang på våpen i det fatale øyeblikket kan selvsagt skille morder fra lovlydig i slike tilfeller. Men hva med de planlagte attantatene Statene etterhvert har så mange av? Gjerne utført med skytevåpen og/eller eksplosiver? Columbine, Oklahoma City, ... Kan vi legge skylden på skytevåpen her også?

Jeg mener det blir for enkelt. Det blir også for enkelt å generalisere da bakgrunnen for hver av disse tragediene er unike og vi har med mennesker å gjøre som i utgangspunktet er uforutsigbare. En faktor som imidlertid synes å være en gjenganger, er hat mot en viss gruppe mennesker (en erklært fiende); det være seg medstudenter som har mobbet en, byråkratiet, abortleger og så videre. Hva får et mennesker til å gjøre seg selv til både aktor, dommer og bøddel når de dømmer individer eller grupper (spesifikke eller generelle sådanne; noen er for eksempel ute etter en bestemt gruppe vellykkede studenter som de misliker personlig, mens andre er fornøyde så lenge de får eliminert noen som helst som passer inn i denne kategorien; uavhengig av tidligere kjennskap til dem)?

Igjen er grunnene komplekse, men jeg er overbevist om at en viktig faktor er at så mye av USAs nasjonale selvtillit er knyttet opp til vold. Mye av retorikken som kommer fra øverste hold i USA handler om hvem som er fienden, hvordan man skal vinne over denne og ikke minst hva som rettferdiggjør å erklære noen sin fiende for så å gå til væpnet aksjon mot dem.

Et av argumentene som har rettferdiggjort mang en militæraksjon er at 'de deler ikke våre verdier'. Dette ble brukt mot nazistene under den annen verdenskrig, mot kommunistene under den kalde krigen og det brukes i dag mot radikale islamister. Og det er selvsagt USA som har rett til å definere 'radikale' i denne sammenhengen. Og en rekke andre sammenhenger.

USA får ofte ord på seg for å være verdenspoliti, men dette er ikke hele sannheten. De innehar også et selverklært verv som verdensdommer, og deres ord veier tyngre enn både FNs og andre land til sammen. Dersom noen av de sistnevnte er uenige er det bare tydelig at de ikke deler USAs verdier.

USA har gjentatte ganger vist at de er akseptabelt å drepe sivile på fiendens side om dette viser seg nødvendig for å vinne, og at deres verdier veier så tungt at de kan påtvinge dem andre i situasjoner som ikke angår dem. Eller rettere sagt; USA er en så viktig at alt angår dem. Under den kalde krigen gikk de så langt som til å vedta at kommunisme ikke skulle finnes i den vestlige verden. Dette betydde i praksis at land som tilfeldigvis ligger i relativ nærhet av USA ikke stod fritt til selv å velge sine myndigheter. Jeg er klar over at de fleste kommunistiske regimer ikke er demokratisk valgt, men jeg ser ikke for meg at USA ville godkjent en folkevalgt kommunistleder; ei heller en slik som hadde kommet til makten gjennom en revolusjon eller et kupp med bred støtte blant folket.

Og mens vi snakker om demokrati; dette er en av de verdiene USA visstnok har rett til å påtvinge alle de som ikke deler den. Sivile blir drept, deriblant bryllupsgjester og fødende kvinner, men det er bare prisen de må betale for et USA-sponset demokrati. Er der noen som har spurt de som har mistet sine kjære om de var villige til å betale den ultimate prisen i bytte mot stemmerett? For ironisk nok har ikke de som blir demokratiserte rett til å stemme over denne saken.

Men når denne denne holdningen stolt blir formidlet til det amerikanske folket, fra og med barnehagen, hvilken effekt har det på dem? Jeg vil tro en betydelig prosent av de som står bak massakrer og forsøk på slike er inspirert av fedrelandet. De dreper de som ikke deler deres verdier. Om uskyldige skulle havne i skuddlinjen som i Oklahoma City der 19 av de 168 døde var barn, så har Uncle Sam sagt at det er prisen man til tider må betale. Hvert av barna som døde i Oklahoma City representerer en tragedie. Det gjør også hvert av de barna som døde i Japan under den annen verdenskrig, de som døde i Vietnam under den kalde krigen og de som dør i Irak i dag. Eneste forskjell på førstnevnte og de tre sistnevnte er hvorvidt USA støtter drapene som et ledd i en kampanje.

Mat & Drikke: Piña Colada-Sorbet uten Melk og Sukker

2010-03-24T03:35:00.003+01:00

Jeg er stadig på jakt etter oppskrifter som ikke inneholder sukker. Denne eksperimenterte jeg meg frem til selv en gang jeg ventet besøk av en med melkeallergi. Jeg synes i alle fall den er fantastisk god.

Piña Colada-Sorbet
2 porsjoner

35o g ananas
2 dl kokosmelk (den skikkelige med 17% fett; ikke jukseutgaver med 6% eller 11%!)
1 ss presset limejuice
Eventuelt ekstra ananas og lime til pynt

Kjør alt i blender/stavmikser til en jevn, kremet masse
Sett i fryseren
Rør ca en gang i timen til den er blitt for frossen til å røre i
Ta den ut av fyseren og kjør i blender/stavmikser enda en gang (dette fordi den vil krystallisere seg under fryseprosessen og ytterligere blending er nødvendig for å gjenopprette den kremede konsistensen
Server straks

Variasjoner:

Dersom man ikke har tid/tålmodighet til å røre med jevne mellomrom, kan man la massen fryse helt for så å la den tine i kjøleskap til den kan kjøres i blender. Dette tar etter min erfaring ca 4-6 timer
Man kan utelate hele fryseprosessen for en tykk, kremet drikk; et langt sunnere alternativ til milkshake
Man kan bruke andre frukter, men det bør være en med relativt mye syre da dette er essensielt for at ikke kokossmaken skal bli for sterk; mango er for eksempel ikke godt da den er for søt

Passer utmerket som mellommåltid eller som dessert etter de fleste middager, men er kanskje spesielt interessant etter et meksikansk eller karibisk måltid (da den alkoholholdige drikken denne er basert på stammer fra Karibien).

En velsmakende måte å få i seg både en av de fem om dagen og viktig fett. Dette er en fullverdig dessert, og verken smaken eller konsistensen tilsier at dette er et alternativ som passer for både diabetikere og melkeallerigikere. I tillegg får man en dobbel bonus ved at man kan spise med verdens beste samvittighet, samtidig som man ikke blir 'dessertkvalm' som man gjerne blir etter svært søt mat.

Mat & Drikke/Livsstil: Et Sunnere Liv

2010-03-23T01:26:00.000+01:00

Vi ser et stadig økende fokus på helse og sunnhet, og de fleste jeg kjenner innfører visse tiltak for å leve sunt. Blant de vanligste tiltakene er redusert inntak av søtsaker. Jeg har funnet en litt annen løsning. Denne går ut på at jeg tillater meg selv å spise søtsaker, men at alt det andre jeg spiser skal være sunt. Dette innebærer et nærmest totalforbud mot sukker og tilsetningsstoffer samt fokus på sunne typer fett (å redusere fettinntaket til et minimum er det dummeste man kan gjøre. Kroppen behøver fett, og en rekke organer og funksjoner kan ikke fungere uten), proteiner og fiber. Og selvsagt vitaminer og mineraler.

For å unngå uheldige ingredienser og for å sikre meg om at maten faktisk inneholder det kroppen min behøver, lager jeg nesten all mat bra bunnen av. Jeg baker mitt eget brød, jeg bruker aldri tørre blandinger til sauser, supper og gryteretter, og jeg spiser ikke ferdigmat som Grandiosa eller lettvinte løsninger på boks.

Man har ingen kontroll over hva man får i seg så lenge man spiser ferdigmat. Produsentene benytter seg gjerne av billige typer fett, og kvaliteten og dets virkning på kroppen blir deretter. Slik mat er heller ikke kjent for sitt høye innhold av vitaminer og mineraler. Men det som kanskje plager meg aller mest med ferdigmat er sukkerinnholdet. Selv matvarer og retter som ikke forbindes med søtsmak inneholder gjerne betydelige mengder sukker, og selv om jeg ikke er ekspert vil jeg gjette meg til to grunner til dette:

For det første er sukker blant de billigste smakstilsetningene som finnes. Med priser ned mot en tier for kiloen står ikke for eksempel krydder og urter en sjanse. For det andre lever vi i et samfunn av sukkerjunkies som i økende grad forventer at nær sagt alt de spiser skal smake søtt. Markedet bugner jo av sukkerholdige varer som godteri, brus og søte bakverk, men la oss se bort fra disse et øyeblikk. La oss se på den maten som passerer som hverdagskost og som endatil kalles sunn.

Særlig billige brød, de føromtalte sause- og suppeblandigene og enkle alternativer fra hermetikkhyllen og frysedisken inneholder sukker. Der er da ingen god grunn til at noe av dette skal smake søtt! Jeg vet det påstås at brød hever seg bedre når deigen inneholder en viss mengde sukker, men mine brød er kjemisk frie for slikt, og de hever seg fint. Jeg får endatil ofte skryt for at brødene mine er spesielt saftige of smakfulle. Men sukkerjunkiene skal ha sitt.

Selv en rekke matvarer som anses som sunne inneholder det jeg vil kalle unødvendig sukker. Tørket frukt anbefales ofte som et alternativ til godteri, men jeg anbefaler å lese ingredienslisten før man kjøper og tror man spiser sunt. En rekke slike produkter er nemlig søtet med sukker, noe jeg ikke kan se en eneste god grunn til. Slike produkter er nok et hakk eller to sunnere enn godteri, men ikke på langt nær så sunne som de kunne vært.

Frukter som ananas, papaya og mango er mer enn søte nok i seg selv, men det kan være vanskelig å finne usukrede alternativer, i alle fall i vanlige matvareforretninger. Bedre er det ikke i hermetikkhyllen. De eneste hermetiske fruktene jeg har funnet som selges i sin egen juice i stedet for i sukkerlake, er ananas og mandarinbåter. Nok en gang undrer jeg på hvorfor en søt frukt som mango skal selges og serveres i sukkerlake. For meg handler det ikke bare om at disse fruktene er søte nok i seg selv og at jeg ikke vil få i meg unødvendig sukker; jeg synes også de mister mye av sin gode og naturlige smak når sukker tilsettes. Sukkeret har det med å overvelde andre smaker, noe som er spesielt negativt for frukt som gjerne spises for sin friskhet og naturlige smak.

Noen helsekost alternativer bruker sunnere alternativer som rørsukker eller fruktose. Kan hende dette er noen hakk bedre for kroppen, men det gjør ingenting med folkets forventninger om at alt skal smake sukkersøtt. Også i helsekostbutikker finner man mye tørket frukt som er tilsatt ekstra søtning, og en lang rekke ikkeanimalisitiske alternativer til melk inneholder søtstoff. Jeg må for eksempel lete meg frem til usøtet soyamelk, og da jeg var ute etter kremfløtealternativer nyttet det ikke engang å lete. Jeg skulle lage en melke- og sukkerfri dessert, men alle de fire alternativene som kan piskes til krem og som er tilgjengelige lokalt inneholdt søtstoff av et eller annet slag. Beskjeden fra butikken var at man ville jo uansett tilsette sukker i fløten før man pisket krem. Nei, det ville jeg aldeles ikke. Kremfløte har en mild smak og en fin konsistens som ikke behøver ytterligere søtning. Særlig ikke ettersom man gjerne kombinerer krem med andre søte matvarer.

Så jeg fortsetter min søken etter sukkerfrie alternativer og sunn hverdagskost, og så spiser jeg heller godteri med litt bedre samvittighet. Der er særlig fire grunner til at jeg har valgt en sådan tilnærming til et sunnere liv:

Å spise sukkertøy er en ærlig sak. Jeg innrømmer at jeg spiser noe usunt og der er ingen fare for at jeg skal komme til å tro jeg egentlig spiser sunt
Jeg holder lettere rede på hvor mye sukker jeg får i meg. Hundre gram sukkertøy er er hundre gram usunn mat. Da er det verre med 17 gram i brødet, 14 gram i suppen, 28 gram i ferdigmiddagen og så videre
Jeg venner meg ikke til søtsmak, og jeg øker heller ikke forventningene om at alt jeg spiser skal smake søtt
Det er tross alt hverdagskost og vanlig mat jeg spiser mest av og som driver meg gjennom dagen. Derfor anser jeg denne som viktigere

Mitt Liv: Geek eller Keeg?

2010-03-22T01:26:00.002+01:00

Som individualist burde jeg sikkert vært motstander av å kategorisere mennesker. Samtidig er jeg notorisk systematist (dersom det ikke er et ord så burde det være det. Systematiske mennesker er systematikere; mennesker som lager systemer er systematister!) som liker å sette merkelapper på alt; både bokstavelig og billedlig talt. Dessuten kan jeg være særdeles (for)dømmende.

Som individualist er jeg glad der finnes mennesker som ikke passer inn i gitte kategorier; som systematist er jeg smertefult frustrert over ikke å klare å plassere de selvsamme menneskene. Ekstra frustrerende er det når jeg ikke klarer å plassere meg selv, og her skaper særlig geekkonseptet store problemer. Er jeg geek eller keeg (det motsatte av geek)?

Det er kanskje ikke typisk geeky å være moteinteressert og ha overfylte klesskap (med mindre man da snakker om motegeeks), men hva om man tillater seg selv å ha x antall innenfor hver kategori (sko, vesker, skjørt...) og x her representerer årstall av historisk betydning? 63 jakker fordi John F. Kennedy ble skutt i 1963, 48 vesker fordi Det Kommunistiske Manifest ble utgitt i 1848, og 44 kjoler fordi D-Dagsinvasjonen skjedde i 1944. Noen som kan tenke seg hvorfor jeg tillater meg selv å ha 53 par solbriller? Hint: mann med bart. Bedre hint: to avsnitt lenger ned.

Og mens vi snakker om Det Kommunistiske Manifest; geeks blir ofte stereotypet (nær sagt alle ord kan verbes; er det geeky å verbe ord?) som asosiale eller cybersosiale. Jeg liker besøk og tilstelninger og er derfor ikke typisk geek. I alle fall ikke på dét området. Men hva med min forkjærlighet for å lage virkelig obskure temafester? Denne kaken ble laget i anledning at det var 162 år siden Det Kommunistiske Manifest ble utgitt første gang.

Geeks er dessuten ofte mennesker med klisterhjerne for tall. Det er jeg ikke, men jeg vet ikke om min måte å huske tall på er mindre geeky. Bilnummeret til foreldrene mine er foreksempel Sosialistisk Ungdom, året da Josef Stalin døde (og Souhaila Andrawes ble født), året da Nicolae Ceauşescu ble skutt (og berlinmuren falt) og månedsdagen da Hiroshima ble bombet (og D-Dagsinvasjonen begynte). Altså SU 53896.

Så geek eller keeg?

10 Tegn på at jeg er Keeg

Jeg har aldri spilt TVspill av noe slag, og jeg lærte ordet konsoll sommeren 2oo8
Jeg har aldri spilt dataspill
Jeg har aldri sett Star Wars, og jeg fikk vite hva en jedi er våren 2oo8 (et lærerikt år)
Jeg har aldri sett Startrek, Babylon 5, Batlestar Galactica eller andre serier i samme kategori
Jeg synes det er flaut å gå inn på Spaceworld
Utover det rent funksjonelle har jeg liten til ingen interesse for duppeditter og gadgets
Jeg skiller ikke mellom PC og Mac (og vet ikke hva forskjellen er, ble bare fortalt av en forferdet klassekamerat at 'selvsagt er de ikke synonyme!!!'). Jeg skiller derimot mellom veske og Pradaveske, mellom trenchcoat og Burberrytrenchcoat, og mellom sko og Guccisko
Jeg bruker ikke internettforkortelser som LOL og ROFL, og jeg måtte lete på internett for å finne eksempler på slike
Jeg liker å kalle andre geeks
Jeg er mer redd for å få kronisk kontaktlinseallergi enn for å bli tjukk

1o Tegn på at jeg er Geek

Jeg ler (hysterisk) av ordspill, språkumor og historiske/politiske referanser. Og enda mer av kombinasjoner av disse. Jeg ler for eksempel fremdeles av en House episode jeg så for et halvt år siden der tittelpersonen brukte uttrykket antisemantisk
Jeg liker å tilegne meg, ha og dele obskur kunnskap. Og jeg liker mennesker som kan dele sin obskure kunnskap med meg. Jeg har aldri forstått at fiksjonelle karakterer som Ross Geller fra Friends og Spencer Reid fra Criminal Minds skal være irriterende; man lærer jo så mye interessant av dem!
Jeg mimer hermetegn med hendene mens jeg snakker
Jeg gir kjæledyr navn av historisk betydning. Der var Gavrilio som satt i døren og angrep alle som gikk forbi (det stod mellom Gavrilio og Oswald), der var Rasputin som var gjennomført gal og der var Trotskij som var leder for en gjeng med røde katter (en røde armé). Og så er der jo Leo. Grå og bustete akkurat som navnebroren Leo Tolstoi. Planen var å få en svart korthårskatt som skulle hete Fjodor, men så ble det altså Celia med sine geriljatendenser
Orddelingsfeil (ord delings feil), dårlige oversettelser og faktafeil er farlig for blodtrykket mitt
Jeg er ikke kommunist og jeg er aldeles ikke nazist, men jeg leser Det Kommunistiske Manifest og Mein Kampf for gøy
Jeg har gitt PCen min navn. Che er et symbolsk navn på en PC jeg drar med meg alle steder. For hvis jeg fikk velge ett menneske som skulle følge meg gjennom tykt og tynt, ville jeg i alle fall seriøst vurdert Che Guevara med sin funksjonelle og praktiske kombinasjon av lege og geriljasoldat
Jeg blir...litt opphengt i hendelser, fenomener og mennesker
Til tross for at jeg blir sint og frustrert og de ødelegger dagen min, så kan jeg le av orddelingsfeil av typen sukker biter (tunfisk biter i det minste bare i vann eller olje, så man er i alle fall trygg så lenge man har sitt på det tørre), lamme lår og ananas ringer (hallo, det er Mango? Å hei; lenge siden sist, Ananas!). For ikke å snakke om prosentfeil. I Dagens Næringsliv for noen uker siden var der en kvinne som klaget over at blant de som søker på lederstillinger er bare 26% kvinner og 7o% menn. Jeg ser for meg de resterende fire prosent. Alver, aliens, nisser, tusser og troll...
Denne listen var var lettere å lage enn den forrige

Krig og Fred og sånt: Kapitalisme = Krig. Eller...?

2010-03-21T09:25:00.010+01:00

Venstresiden påpeker ofte sammenhengen mellom kapitalistiske partier og land på den ene siden og aggressiv krigføring på den andre. På Nygårdshøyden i Bergen er der endatil et stykke grafitti som sier det enkelt og greit: Kapitalisme = Krig.

Jeg skal på ingen måte nekte for at mange individer og partier som støtter markedsøkonomien også støtter militæraksjoner rundt om i verden, og jeg skal i alle fall ikke nekte for at USA, landet som regnes som en manifestasjon av kapitalismen liker å rasle med sablene. Hvilket selvsagt kan være grunnen til at overnevnte partier støtter den selvsamme raslingen.

Når jeg presenterer mine ideologiske og politiske syn får jeg en rekke ulike reaksjoner, og særlig to nært relaterte gjengangere er direkte farlige for blodtrykket mitt. Den ene kommer i form av kritikk av at jeg ikke er ideologisk konsekvent; at jeg ikke har forstått hva kapitalismen i praksis innebærer. Den andre kommer i form av spørsmål om hvordan jeg bestemmer meg for hva jeg skal stemme ved valget; jeg har jo tydeligvis meninger fra en rekke partier og kunne like gjerne stemt Rødt som FrP.

For å ta det siste først, så stemmer jeg ikke. Mer om dette her, her, her og her. For det andre ville det vært helt utenkelig for meg å stemme på et parti på venstresiden om jeg så hadde vært fanebærer for demokratiet og stemmeretten. Jeg hører ikke hjemme noe sted i sosialistspekteret, og tanken på å stemme sosialistisk er 1oo% fremmed for meg. Men er jeg inkonsekvent?

Jeg synes faktisk ikke det. Der er mennesker som støtter markedsøkonomien som også støtter hva jeg anser som urettmessig krigføring. Der er også mennesker som anvender kapitalistisk filosofi på en måte som promoterer og legger grunnlaget for militære aksjoner. Og ikke minst er der mennesker som i kapitalismens navn kjøper hele pakken og lever opp til enhver stereotype som finnes om kapitalister. I så stor grad at det er på sin plass å moderere åpningspåstanden min. Det er nemlig ikke bare venstresiden som tror man må støtte preventiv krigføring dersom man favoriserer frihandel. Ikke så rent få kapitalister anser USA som det markedsliberale ultimatum og tror dermed at alt USA gjør er kapitalistisk. USA er kapitalistisk. USA støtter preventiv krigføring. Jeg er kapitalist. Dermed må jeg støtte preventiv krigføring.

For all del; dersom noen kommer frem til at de støtter både markedsøkonomi og visse typer militæraksjoner uavhengig av hverandre, så vil jeg simpelthen si meg respektfullt uenig. Jeg kan være både påståelig og dømmende, men jeg respekterer faktisk mennesker som holder andre meninger enn jeg selv. Jeg respekterer derimot ikke de som henter sine meninger fra en autoritet, det være seg et individ eller en organisasjon (inkludert et lands myndigheter), og tar disse for sannhet uten å kvalitetsgodkjenne dem gjennom personlig refleksjon.

Så tilbake til hovedspørsmålet. Må man støtte andre typer krigføring enn rent forsvar for å kunne kalle seg kapitalist? Nei.

Der er en rekke grunner til at jeg er kapitalist. Jeg mener det er mer effektivt, jeg mener det øker leverstandarden og jeg mener det sikrer tilgjengeligheten av de varer og tjenester vi som kunder ønsker. Men hovedgrunnen til at jeg er kapitalist er at det garanterer større frihet for individet. Ikke bare til å kjøpe og selge, men også til å leve sitt liv utifra egne preferanser. For meg er denne friheten essensiell; likeledes de rettighetene som ligger til grunn for denne friheten. Retten til liv, retten til å leve dette livet som en selv ønsker og retten til å tilegne seg eiendom er alfa og omega og fundamentet for alle mine meninger.

Denne friheten og disse rettighetene ønsker jeg også for andre. Ikke bare fordi jeg vil at andre skal ha det godt, men også fordi dess flere som deler denne friheten, dess større og mer komplekst marked, dess mer konkurranse, dess høyere kvalitet på varer, tjenester og idéer som utveksles på dette markedet.

Derfor ønsker jeg også denne friheten for mennesker i land hvis styresmakter USA har erklært sine fiender (og jeg kjøper bare ikke ideen om at Uncle Sam bare prøver å gjøre forholdene bedre for innbyggerene i disse landene; dette gjelder også for Cousin Georgie og hans tvangsdemokratisering). Mennesker som lever i et okkupert land ser sine grunnleggende rettigheter tråkket på hver eneste dag. Noen blir drept eller såret; resten blir undertrykte. Ikke engang deres egne hjem, deres egen eiendom, er trygg. Et rykte om at noen som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kanskje er en fjern slektning av en som kjenner en som kjente en selvmordsbomber skjuler seg i ens hus er nok til at tungt bevæpnede soldater kommer trampende inn med geværet hevet. Og stakkars den som gjør et fåfengt forsøk på å forsvare sin eiendom. Han blir mest sannsynlig drept på stedet og erklært terrorist slik at de som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som kjente ham også kan vente seg et besøk i nærmeste fremtid.

Som kapitalist kan jeg ikke akseptere at der er mennesker som lever slik.

Er der forresten andre enn jeg som ser paradokset i at de som favoriserer intervensjon i hjemlandet er sosialister mens de som promoterer intervensjon i andre land er kapitalister?

Refleksjon: "Lady" in Red

2010-03-20T02:33:00.003+01:00

Fredag skulle bli slik en fin dag. Jeg skulle i 25-årsdag til Kjersti og gledet meg stort til å se familien. Aller mest gledet jeg meg til å se Elise, bursdagsbarnets henrivende toåring som vokser fortere enn en nesten-tante kan følge med. Alle planer ble imidlertid spolert av et akutt anfall av nikkelallergi (bukseknappen resulterte i røde væskende blemmer over hele magen) og byttet ut med en halv sesong med Gilmore Girls, fire liter te og noen dusin profane uttrykk hver gang en av kattene brøt regelen om ikke å tråkke på magen til tante Silje (jeg våknet faktisk av svien og kløen forrige natt. Det vil si; jeg våknet av en drøm om en granat som eksploderte slik at splintene traff meg i magen. Jeg aner konturene av en krigsfilmer, derav Gilmore Girls. Som viste seg å være et bra valg, for en ørret (trout på engelsk) ble referert til som Leon Troutsky og jeg lo så mye at jeg glemte granatsplintene som satt fast i magen en stund. Kombinasjonen av ordspill og kommunisme bringer frem mine aller mest geeky sider).

Klokken nærmet seg i alle fall midnatt da jeg endelig følte meg bra nok til å hente posten. Det var mørkt og kaldt og vått (meterologiens forbannede treenighet. Ja jeg vet nattemørket ikke har noe med været å gjøre, men jeg liker det ikke når det samarbeider med og forsterker visse meterologiske fenomen. Dette begynner å bli spacy; husk at jeg har tatt mye allergimedisiner), så jeg skyndet meg inn igjen, la posten på bordet og gikk for å lage nok en kanne med te. Da jeg kom tilbake falt blikket mitt på forsiden til Klassekampen. Gerd Liv Valla mener at høyere utdanning ikke er for alle, og at selv manuelle yrker har sin verdi.

Jeg fant meg selv 1oo% enig med Gerd Liv Valla. Med Gerd Liv Valla! Jeg gikk ut på badet for å lese om bivirkningene på allergimedisinene (dersom sympati med tidligere LO-ledere inntreffer, søk legehjelp snarest), og jeg så meg selv i speilet. Den mykeste genseren min er knall rød, og en dag med svie og smerte hadde fått ansiktet mitt til nærmest å stivne i en lite innbydende og enda mindre flatterende grimase. Jeg lignet endatil på Gerd Liv!!!

Men helt alvorlig; "damen" har et poeng eller to. Der finnes mennesker som har problemer med å fullføre selv de obligatoriske skoleårene, og løsningen er ikke alltid å tilpasse undervisningen og gjøre det 'gøy å lære'. Alle må selvsagt ha en viss mengde grunnkunnskaper (så kan man heller diskutere hva som er nødvendig mengde slike), men dersom de etter dette er lykkelige med å arbeide (fortrinnsvis etter noen år med yrkesrettet utdannelse/trening), hva gir da oss med universitetsutdannelse og noen bokstaver bak navnene våre rett til å si at de ikke lever fullverdige liv?

Jeg blir alltid fly forbanna på mennesker som forteller meg at mitt liv ikke er fullverdig siden jeg ikke har barn (den arrogansen som ligger bak et slikt utsagn...'du er ikke slik som jeg, så livet ditt er ikke bra nok'...nei, nå må jeg slutte å øse meg selv opp; nå ligner jeg i alle fall på Gerd Liv. Jeg tror jeg går og skifter til noe som ikke er rødt), og da ville det vært hyklerisk av meg å bruke samme argument om mennesker som velger å bruke hendene i stedet for hodet. Eller som vil sitte i kassen på Ica eller vaske opp etter restaurantgjester. Det er ikke sikkert alle som innehar slike stillinger mener at de har drømmeyrket, men kanskje de ikke anser karriere som det viktigste i livet? Kanskje de har andre interesser og er fornøyde med en jobb som sørger for mat på bordet, tak over hodet og litt ekstra? Eller som i alle fall var fornøyde med dette til noen fortalte dem at jobbene deres ikke er noe verd og at de ikke er lykkelige. Dersom de tror de er lykkelige er det bare fordi de ikke har den utdannelsen som er nødvendig for å kjenne sine egne følelser.

Men for å gå fra det personlige til det sosiale; hva gjør disse som mener alle skal ha universitetsutdannelse når bilen deres bryter sammen? Jeg vil tro en mekaniker er bra å ha da. Faktum er at mange slike mennesker ofte bruker en rekke av de tjenestene uutdannede mennesker yter. De spiser gjerne ute, de sover på hotell...og som alle oss andre handler de på butikken. Noen har endatil vaskehjelp hjemme. Ser de så ned på disse mennene og kvinnene som sørger for at disse opplevelsene blir fine for dem? Eller synes de synd på dem? 'Stakkars, hun kommer nok fra et dårlig hjem siden hun ikke heller forsker på verbklasser brukt i lokale dialekter i fjellene i Peru.' Jeg for min del er overlykkelig (ha! Skal vedde på at Gerd Liv aldri er overlykkelig! Forbannelsen er brutt; det hjalp å skifte til blå genser) for at mennesker ønsker ulike typer liv. Ikke bare for det mangfoldet dette skaper (mangfold er mer enn å blande mennesker med ulik hudfarve og religion), men også fordi det betyr at der er noen til å gjøre alt det jeg selv helst vil unngå.

Og så tilbake til det personlige igjen. Kall meg egoistisk, men jeg mener faktisk at dersom høyere utdannelse var for spesielt interesserte, så ville den vært spesielt interessant. Man kunne for eksempel heve nivået på det faglige og senke rentene på studielån. Jeg tror også en slik holdning ville gjort det mer prestisjefylt å studere samt mer akseptabelt å studere lenge eller gjenoppta studier i voksen alder. For det ville ikke vært noe 'alle' gjorde eller statssubsidierte sabbatsår.

Et velfungerende samfunn er en særdeles kompleks organisme. Der er en lang rekke posisjoner å fylle og oppgaver å utføre. Kan hende det er allergimedisinene som taler nå, men jeg mener at alle disse posisjonene og oppgavene er essensielle for at samfunnet skal ivareta sin status som velfungerende. Og det skulle vel bety at de som fyller og utfører dem også er essensielle? (Bør jeg begynne på nobelpristalen min? 'Jeg vil takke mamma, pappa og Gerd Liv. Og PCen min Che som har verdens høyeste tålmodighet med henhold til frenetisk bruk av 'back space'-tasten'. Nå skal jeg gå og velge antrekk til nobelprisutdelingen. Det blir sikkert ikke noe rødt. Ei heller noe med metallspenner og -knapper).

Gratulerer med Dagen, Kjersti!

2010-03-19T03:00:00.004+01:00

Min kjære kusine Kjersti fyller 25 år i dag (og Che Guevaras utenomekteskapelige sønn som jeg nevnte for tre innlegg siden fyller 46 år).

Kjersti er en av disse som klarer å være alt for alle. Som klarer å være en god mor og en god kone samtidig som hun er en god student. Som hele familien er glade for å erklære sitt slektsap til. Og som har lært meg at det er lettere å være enebarn om man har en god kusine!

Gratulerer så mye med dagen, Kjersti!

Jeg gleder meg til i kveld og håper denne gratulasjonen får deg til å se mildere på at valget (nok en gang) står mellom gråpapir, aluminiumsfolie og julepapir når gavene skal pakkes inn (Kjersti er også en av disse som til enhver anledning har dertil skikket innpakningspapir).

Ingen dyr ble skadet under produksjonen av dette innlegget. Alle værhår er fremdeles på plass og intakte.

Mat & Drikke: Te

2010-03-18T23:37:00.003+01:00

Mange typer krydder egner seg til å sette smak på te, og de mest vanlige er kanskje de varme, søte krydderene som kanel, ingefær, nellik, muskat og kardemomme. Ingenting vondt om alle disse, men det jeg liker aller best er vanlig sort pepper. Jeg bruker ca 2o hele pepperkorn pr liter vann (multipliser eller divider alt ettersom) og lar disse først koke opp sammen med vannet for så å trekke sammen med teen. Dette gir en distinkt peppersmak, og man kan enten bruke mindre pepper eller sløyfe oppkokingen eller trekkingen dersom man bare ønsker et hint av pepper. Passer utmerket til både svart te og krydderte. Jeg er ikke kvalifisert til å si noe om verken grønn te, fruktte eller de fleste typer urtete da jeg heller drikker brukt oppvaskvann.

Billedserie: Kjente Kommunister med sine (?) Kjæledyr

2010-03-18T20:38:00.018+01:00

Ernesto 'Che' Guevara med Hunden Hombrito

Dette bildet er så koselig! Det skal definitivt opp på veggen på badet!

Vladimir Lenin med Katt

Dette bildet henger allerede på veggen på badet

Nicolae Ceauşescu med Hunder

Mao Zedong med Hest

Fidel Castro med Hund

En meget ung og bevæpnet (og glattbarbert!!! Eller muligens prepubertal) Fidel med Hund

Advarsel: for å finne billedmateriellet til dette og forrige innlegg måtte jeg innom en del...obskure sider (slik som ceausescu.org), og jeg kan ikke garantere at bloggen min ikke har havnet på et par watchlister. Hey, Janet Napolitano. If you are reading this and if you take constructive criticism, I would advise you to wear less saturated colors; they bring out the lines in your face and add years to your age.

Billedserie: Kjente Kommunister med sine Døtre

2010-03-18T19:42:00.014+01:00

Josef Stalin med Datteren Svetlana

Mao Zedong med Datteren Li Na

...og hustru nummer fire (!) Jiang Qing

Ernesto 'Che' Guevara med sine Barn pr 1963

Che omgitt av sine døtre Hilda (fra første ekteskap med Hilda Gadea; eldste datter i hvert ekteskap er oppkalt etter moren), Celia (på fanget; min Celia har løpetid og kan takke sin Skaper for at hun er pen, for tante Silje holder på å bli gal og har ikke sovet på tre døgn. Hvilket kan være bakgrunnen for dette innlegget) og Aleida. Sønnen Camilo på fanget til hustru nummer to, Aleida March. Jeg aner ikke hvem sine pupper og ben vi ser til høyre i bildet. Hustru nummer én? Eller elskerinnen Lidia Rosa López som han fikk en sønn med året etterat dette bildet ble tatt like etter Celias fødsel i 1963? Omar Pérez (denne sønnen) fyller forresten 46 år i morgen 19 mars. Og før han ble myrdet/henrettet rakk Che å få enda en sønn, Ernesto (lurer på hvem han er oppkalt etter) som ble født 24 februar 1965. Det har blitt påstått at jeg har litt vel inngående kunnskaper om visse tema...

Nicolae Ceauşescu med Datteren Zoia

Elena Ceauşescu med samme Datter

Som den rumenske Hillary Clinton virker det naturlig å nevne Elena i et punkt for seg selv

Fidel Castro med Datteren Alina

Så...sier bilder virkelig mer enn tusen ord? Jeg kan i alle fall ikke se disse bildene fortelle at både Svetlana og Alina ble ivrige kritikere av sine fedre, eller at begge flyktet til det forhatte USA for å unnslippe deres regime. Ei heller at Nicolae og Elena fikk det fryktete Securitate til å spionere på Zoia av frykt for at hun skulle bruke sin kunnskap sine foreldre mot regimet.

Refleksjon: Enebarn; bedre enn sitt Rykte?

2010-03-17T23:31:00.006+01:00

Vi lever i en politisk korrekt tidsalder der avlat betales ved å donere til obskure interesseorganisasjoner (eller de aller største og aller mest politisk korrekte) og der dødssynder består i å gjøre narr av minoriteter ved for eksempel å bruke ikke-bifalte ord for å beskrive disses medlemmer. En gruppe synes imidlertid å falle utenfor tanke- ord- og holdningspolitiets jurisdiksjon: enebarnene.

Der oppstår ingen pinlig stillhet om noen uttaler at enebarn er sta, bortskjemte og umulige å samarbeide med, og den som proklamerer at dersom de først skal ha barn så skal de ha minst to, for det siste verden behøver er flere enebarn blir sjelden møtt med misbilligende blikk.

Jeg skal ikke nekte for at de stereotyper som finnes om denne gruppen absolutt har rot i virkeligheten, og jeg skal heller ikke nekte for at jeg har møtt enebarn jeg ikke har det travelt med å møte igjen. Men å vokse opp uten søsken kan også resultere i en rekke positive karaktertrekk som gjerne holdes utenfor debatten så vel som karakteristikkene.

For de som ikke har skjønt det enda, så er jeg selv enebarn. Jeg skal ikke påstå at jeg var noe drømmebarn (moderne barnepsykologi ville kalt meg fantasifull og grenseutforskende; foreldre for tredve år siden kalte meg vill og umulig; dog med noen gode sider), men jeg ble tidlig smertefullt klar over at siden foreldrene mine bare hadde meg, så måtte jeg være alt jeg kunne for dem. De hadde satset alt på et kort, det kortet var meg, og det var min jobb å sørge for at dette kortet var et ess. Samtidig lå der en spire av en mistanke dypt i meg. Var det fordi jeg var så vanskelig at foreldrene mine ikke fikk flere barn? Nektet jeg dem å bli en gjennomsnittsfamilie? Nok en god grunn til å være alt jeg kunne være for dem og enda litt. Selv i voksen alder følger dette meg. Jeg får dårlig samvittighet hvis det er lenge siden jeg har snakket med eller besøkt foreldrene mine; de har jo ikke andre barn til å besøke dem. Og denne trangen til å gjøre så godt som jeg kan eller som jeg skulle ønske jeg kunne, manifesterer seg også på andre områder. Jeg er opptatt av å utføre det som er pålagt meg, jeg anser det som min plikt at mennesker skal ha det godt så lenge det er opp til meg, og jeg har en dyp frykt for å såre eller skuffe.

Barn som vokser opp i en søskenflokk lærer gjerne tidlig å hevde sin rett. Det være seg retten til et visst leketøy, til det siste kakestykket eller til foreldrenes oppmerksomhet. Jeg hevder på ingen måte at alle som har søsken er aggressive og territorielle, men de fleste behandler venner med større respekt enn de gjør sine søsken. I alle fall når de har nådd en alder der de er sluttet å sloss om spader i sandkassen. Enebarn har ingen erfaring med søskenslagsmål eller med å måtte hevde seg i hjemmet. Kan hende vi er bortskjemte og derfor dårlige teamplayers, med vi er ikke nødvendigvis aggressive i vår søken etter det vi som bortskjemte individer anser som rettmessig vårt.

Dessuten spiller selvsagt faktorer som personlighet og oppdgragelse to viktige roller i et barns utvikling. Disse er minst like viktige som antall søsken, mangel på slike eller plassering i en eventuell søskenflokk. Vi er alle ulike og unike (nå nærmer jeg meg søndagsskolesjangeren med stormskritt), og jeg personlig mener at vi er mer enn summen av sosiale og biologiske omstendigheter. Samtidig er en rekke teorier bygget opp omkring karaktertrekk som resultat av familierelasjoner, og derfor mener jeg det er viktig å belyse noen av de mindre debatterte aspektene ved å være enebarn. Og overveie om vi kanskje er bedre enn vårt rykte...

Språk/Livsstil: Clutter

2010-03-16T05:36:00.003+01:00

Ordet clutter finnes på norsk som en beskrivelse av objekter eller fenomener som virker forstyrrende på en radarskjerm og dermed forvirrende for den som ser på denne radarskjermen. På engelsk brukes ordet også i overført betydning om alt som ved å tiltrekke seg (unødvendig) oppmerksomhet skaper kaos og forvirring eller hindrer effektivitet. Altså obstruenter av ulikt slag, det være seg fysiske, verbale/kommunikative, emosjonelle...

Jeg elsker dette ordet, og jeg hater hva det representerer. Dette hatet motiverer meg til jevnlig å gå gjennom klesskapene mine og fjerne alt jeg ikke er 1oo% sikker på at jeg vil bruke igjen, samt alt jeg ikke har brukt siste året. Når jeg har gått gjennom alle årstidene med alle sine høytider og anledninger uten å bruke et plagg, så er det en indikasjon på at jeg ikke behøver det. Jeg bruker lang nok tid på å velge antrekk som det er, om jeg ikke skal måtte bruke tid og tankekraft på plagg som ikke er reelle alternativer.

Likeledes er jeg ikke redd for luft og tomrom når jeg innreder. Jeg lever på 65 kvadrat så det sier jeg selv at jeg ikke har allverdens plass til luft, men jeg fyller ikke hver eneste vannrette flate med gjenstander. Jeg sparer betraktelig tid på rengjøring, og jeg omgir meg ikke med objekter som tiltrekker seg oppmerksomhet eller som tar oppmerksomheten fra de få gjenstandene jeg faktisk ønsker å vise frem. Unntaket i mitt hjem er at jeg tillater meg å ha opptil flere fulle bokhyller. Dette fordi jeg rett og slett liker å omgi meg med bøker (og det oppholder gjestene mine mens jeg fullfører alt jeg burde gjort før de kom). Dessuten står de pent på rekke i hyllene.

Og så prøver jeg å ikke tenke på negative faktorer som likevel ikke lar seg forandre. Samtidig som jeg prøver å forandre de som faktisk lar seg forandre, slik at jeg kan slutte å tenke på dem. Ikke alltid med like stort hell, men å innse at man har et problem er første...you know.

Mange bruker også altfor mye tid og krefter på mennesker de ikke liker. Mitt råd er selvsagt å minimere kontakten med slike, men vi vet alle at det ikke alltid lar seg gjøre. Disse menneskene har det nemlig med å dukke opp som ugress hvorenn vi ferdes. På jobben, i form av lærere og forelesere, som naboer... Min løsning er kanskje ikke den mest filantropiske, men den gjør livet mitt lettere; jeg ler av dem. Jeg karikerer dem i tankene og gjør dem til et humoristisk innslag i livet mitt i stedet for et irritasjonsmoment.

Så, til sist et spørsmål til mine språkkyndige lesere: er der noen som har et godt norsk ord som beskriver denne formen for clutter?

Film & TV: The Pacific er her!!!

2010-03-15T20:45:00.003+01:00

The Pacific, oppfølgeren til Band of Brothers er her! Riktignok bare på HBO foreløpig, men jeg regner med at DVDutgivelsen er nær forestående. Jeg er allerede begynt å hamstre te, ananas og ingredienser til bringebærsmoothie (den hellige treenighet i filmmatsjangeren) og sjekke kalenderen for når jeg har ti sammenhengende timer ledig. Jeg klarte å se både Band of Brothers (som er nesten to timer lenger) og Hornblower på et døgn (vel og merke ikke ett og samme døgn), og jeg har ingen intensjoner om å være verre denne gangen. Dessuten er jeg jo litt spent på hvordan krigen ender. Haha (advarsel: jevnlige krigsfilmmaraton kan føre til særdeles dårlig humor). Jeg har ikke vært så lykkelig siden Gucci lanserte sin kolleksjon inspirert av Uschi Obermaier!

Mitt Liv: Retten til Antipati

2010-03-11T05:48:00.000+01:00

For noen innlegg siden innrømmet jeg grunnløs antipati mot visse mennesker. Der er mennesker som aldri har gjort meg eller mine fortred, men som jeg likevel misliker dypt og inderlig.

En dårlig vane, vil mange si, og jeg skal ikke påstå at det er den beste eller mest sjarmerende av mine egenskaper. Samtidig er den bedre enn visse alternativ. Det beste alternativet er naturligvis å ikke mislike noen, men jeg lever ikke i en barnesang.

Et annet alternativ er å finne grunnen til at man misliker visse mennesker, noe mange nok vil anbefale. Jeg hører imidlertid ikke med blant disse 'mange'. Jeg er nemlig redd for at jeg vil ende opp med å fabrikere grunner og dermed legitimere og rasjonalisere irrasjonelle holdninger og følelser; gjøre subjektive følelser til objektive sannheter.

Så lenge jeg vet at min antipati mot visse mennesker er rent subjektiv vil jeg verken handle utifra den eller prøve å påvirke andre med den, noe jeg ikke kan garantere at ville vært tilfelle hadde jeg objektivisert den.

Å rasjonalisere og legitimere mine dårlige sider har jeg imidlertid ingen problemer med...Haha.

Mitt Liv: Silje Heléns Bekjennelser II; Uselviske gode Gjerninger? Njet!

2010-03-07T00:15:00.000+01:00

En gjenganger i religiøse og filosofiske kretser er spørsmålet om hvorvidt der finnes uselviske gode gjerninger. Jeg lener mot at der er et streif av selviskhet i alle gjerninger, om denne så bare går ut på at man kommer et skritt nærmere Himmelen (eller andre religiøse belønninger) eller får en god følelse ved å utføre disse 'uselviske' gjerningene.

Tidligere i vinter kom en ung jente på døren for å selge roser. Det var femten minus (hvor ble det av drivhuseffekten? Er den avlyst eller ser vi allerede virkningen av klimakvoter og miljøavgifter?), og hun gikk uten hansker. Jeg er ikke fremmed for at mennesker som livnærer seg av gate- og dørsalg kan bruke visse knep for å fremstå som mer trengende enn hva som faktisk er tilfelle. 'Kjøp noen roser slik at jeg får råd til hansker. Kjøp noen til, så får jeg kanskje råd til mat også'. Men jeg kom frem til at jeg hadde råd til å miste et par hansker selv om dette skulle være et triks, mens dersom hun virkelig ikke hadde hansker så hadde hun kanskje ikke råd til å gå rundt uten i kulden. Så jeg gav henne et par. Og der stod jeg; ett par hansker fattigere og en god følelse rikere. For til tross for at jeg ikke fikk noe materielt igjen for dem, så skal jeg ikke nekte for at jeg fikk en god følelse (og en sjanse til å skrive om det her slik at alle som leser det kan få se hvor god jeg er. Haha).

For ikke å snakke om at noen mente det var uselvisk av meg å jobbe som frivillig på Dyrebeskyttelsen eller ta inn katter i nød. Uselvisk ville for meg vært å jobbe med edderkopper! Jeg som klatrer over gjerder for å klappe katter får lønn så det holder av å få jobbe med et par dusin kosesyke katter. Dessuten er det ikke til å komme fra at man får en ekstra stjerne i boken når folk hører at man driver med veldedighet.

Når jeg har gjester er jeg alltid opptatt av at de skal ha det bra, og jeg jobber gjerne på kjøkkenet i flere timer for å lage et måltid jeg tror akkurat de vil like. Uselvisk? Think again. 1) jeg elsker å ha gjester. 2) jeg elsker å lage mat. 3) jeg elsker at folk forteller meg at de liker maten jeg lager.

Jeg tenker over noen av mine gode gjerninger eller sterke sider. Ikke en eneste av dem er fullstendig uselvisk:

Jeg lyver ikke på alderen - fordi jeg heller vil at folk skal se meg som en 31-åring som har holdt seg godt enn en 25-åring som har eldes fort
Jeg driver ikke med sladder - fordi jeg ikke interesserer meg for mennesker jeg misliker sterkt nok til å sladre om, og fordi jeg vet at slik oppførsel har det med å slå tilbake på en selv
Jeg gir bort klær i kilovis - fordi jeg ikke kan fordra å bruke plass og tid på klær jeg ikke brenner etter å bruke, og fordi jeg på den måten sender signaler om at jeg er opptatt av gjenbruk slik at mennesker gjerne kommer til meg hvis de selv har noe de vil bli kvitt (Karma?).
Jeg låner gladelig bort bøker og filmer - fordi jeg elsker å ha noen å diskutere dem med
Jeg handler på Fretex - fordi ønskeliste og budsjett ikke korrelerer, og fordi jeg da kan shoppe med bedre samvittighet. Jeg kan nesten kalle det veldedighet. Dersom man shopper så mye at man ikke har råd til middag en uke, da er man uansvarlig. Dersom man derimot gir så mye til veldedighet at man ikke har råd til middag en uke, da er man et godt menneske!
Jeg har ved flere tilfeller hjulpet bekjente eller deres barn med å shoppe, å kle seg eller å sminke seg - fordi jeg elsker shopping (selv når det ikke er til meg selv), klær og kosmetikk
Jeg er blid og vennlig mot fremmede - fordi jeg er ytterst sosial (problemet er at der finnes menn som tror tre vennlige ord betyr at vi er sjelefrender. Muligens kvinner også, men det har jeg mindre erfaring med)
Jeg er raus med komplimenter og gleder meg over andres fordeler - fordi (som jeg sa for noen innlegg siden) slike mennesker blir lagt merke til og blir oppfattet som selvsikre
Jeg har holdt kurs uten noen form for betaling eller godtgjørelse - fordi jeg liker å høre min egen stemme, fordi jeg liker å møte mennesker og fordi jeg liker å snakke om og lære fra meg noe som interesserer meg (snakke om Friedrich Hayek i fire timer uten at noen blir irriterte og kaller meg ensporet? Ja takk)
Jeg kjøper gaver til gravide bekjente og nybakte mødre som gjerne kommer i annen rekke fordi babyen får all oppmerksomhet - fordi jeg (fremdeles) liker å shoppe, og fordi det gir meg glede å finne noe som passer perfekt til rette vedkommende og deres situasjon
Jeg innrømmer egne feil og mangler - fordi det gjør meg lettere å like (dog ikke uimotståelig; jeg er klar over og har innfunnet meg med at ikke alle liker meg), og fordi at å innrømme noe gjør det lettere å skjule andre ting da folk får inntrykk av at man er åpen om sine mørke sider og dermed regner med at der ikke er flere (*mad scientist laugh*)
Jeg kjøper gaver til venners barn - fordi jeg ikke har egne barn, men der er så mange pene og morsomme produkter til barn, og fordi det er kjekt å se barn bli glade for noe en har kjøpt
Jeg lar andre bruke mine idéer og stykker jeg har skrevet - fordi jeg tar det som et kompliment og fordi jeg ser verdien av at mine idéer kommer ut selv om jeg ikke krediteres (for mine idéer er selvsagt gode! Haha)

For ikke å snakke om at det er en god følelse å føle seg som et godt menneske. Og kanskje det er nettopp dét som gjør en til et godt menneske? At man får en god følelse av å være god? Uselvisk? Nei. God? Kanskje.

Mitt Liv: Silje Heléns Bekjennelser

2010-03-06T00:10:00.002+01:00

Så gjenstår det å se hvorvidt disse får like stor betydning for en av verdens største religioner som Augustin sine.

Jeg har hatt 'Poison' på repeat i 32 timer. I strekk
Jeg hevder at jeg ikke liker konkurranser, men det er fordi jeg ikke tåler å tape
Jeg har 15 trenchcoater og et tresifret antall sko
Jeg har en veldig fascinasjon med Fidel Castro og Andreas Baader
Jeg synger 'Cotton Fields' i dusjen hver dag (da jeg var liten trodde jeg det var 'Kitten Fields', og mitt høyeste ønske var å reise dit)
På badet har jeg bilde av Coco Chanel, Jackie Kennedy og Vladimir Lenin
Jeg blir lykkelig av å ha mye klær, sko og vesker (i alle fall lykkeligere enn om jeg ikke hadde hatt det)
Jeg misliker noen mennesker dypt og inderlig uten god grunn
Jeg er blitt kategorisert som 'skitne landeveisfolk'
Jeg har sett alle episodene av The OC
Jeg liker kattene mine bedre enn jeg liker de fleste barn (penere er de også)
Jeg har morbid humor og ler ofte på (det andre anser som) feil sted
Jeg ser ned på noen mennesker
Jeg har hatt neonrosa gardiner
Jeg har aldri vært i Syden (men jeg har vært i Torshavn)
Jeg har blitt kastet ut av offentlige kontorer for å kjefte og smelle
Jeg skriker til fjernsynet; særlig til dårlige oversettelser
Jeg har aldri drukket øl (bare smakt, tenkt uæh, og spyttet)
Jeg har hatt cowboy boots (og brukt dem! Ute blant folk!)
Jeg synes ikke alle barn er søte

Informasjon lagt til 06.03.10 klokken 18:22: Nevnte cowboy boots er ikke talt med i nevnte 'antall' sko. De har reist til de evige kvegmarker.

Mote og Livsstil: 25 Tips til å Fremstå mer Vellykket

2010-03-05T15:28:00.001+01:00

Match - store personligheter i moteverden fraråder overmatching og oppfordrer til bruk av kontraster. Jeg forstår ikke problemet. For å være ærlig forstår jeg ikke selve uttrykket; man kan da ikke overmatche! Dersom ikke alt matcher, så matcher det ikke i det hele tatt!!! Jeg passer på at hele antrekket matcher i farver, materialer, snitt og uttrykk. Videre matcher jeg skinntilbehør med skinntilbehør og metalltilbehør med metalltilbehør. Sølv til antrekk med kalde farver og gull til antrekk med varme farver. Øyesminken matcher jeg med skinntilbehøret, og blush og leppestift varierer jeg etter hvorvidt antrekket holdes i kalde eller varme farver (rosa til kalde og fersken til varme farver). Hadde jeg brukt like mye tid og tankekraft på å ta over verden som jeg bruker på å kle meg ville jeg representert en alvorlig trussel.
Prøvekjør - det er en god følelse å bruke antrekk og tilbehør for første gang, men jeg anbefaler ikke at dette gjøres offentlig. Noen klesplagg viser seg å bli krøllete og sjuskete før du ankommer bestemmelsesstedet; andre (eller de samme) suger til seg støv og lo som en magnet. Atter andre viser seg å være litt mer gjennomsiktig enn man hadde tenkt, mens miniskjørtet som var kult da du stod foran speilet før du gikk ut viser seg å være for kort til å sette seg ned i uten å tiltrekke seg sedelighetspolitiets oppmerksomhet. For ikke å snakke om sko. Selv de beste sko kan gi gnagsår, og jeg er sikkert ikke den eneste kvinnen som har erfart at å klare å stå på badet med høye hæler ikke er synonymt med å gå på dem en hel dag. Så bruk klærene hjemme før du viser deg frem for verden. Finn ut hvorvidt klærene behøver mer vedlikehold enn hva som er praktisk i løpet av en travel dag, hvordan de sitter på kroppen under ulike gjøremål, at skoene ikke minner om middelalderens torturmetoder, at man ikke får utslett av smykker (eller ullklær; jeg har opplevd å klø meg til blods av en ullstrømpebukse. Det var særlig elegant da jeg måtte ta den av meg og vise frem mine nå blodige ben midt i februar) og så videre. Gå gjerne ut for å hente posten eller på butikken om den er i nærheten også.
Ta med ekstra strømpebukse - nylonstrømpebukser kan være virkelig elegante, men en liten rift vokser seg stor og synlig i løpet av kort tid. Og raknet strømpebukse er ikke elegant!!! Det er verre enn avskallet neglelakk og foundation på genseren til sammen.
Ta med ekstra sko - høye hæler er elegant, men å stolpre seg rundt ser bare dumt ut. Så på dager hvor du bruker høye hæler vil jeg på det varmeste anbefale å ta med et par ekstra sko. Et par helt enkle ballerinasko behøver heller ikke ta stor plass.
Ta alltid med lofjerner og våtservietter - selv de som ikke klapper hver eneste katt på sin vei kan komme i situasjoner som resulterer i lo på klærene. Som igjen resulterer i at selv de peneste klær vil se sjuskete ut. Våtservietter på sin side er perfekte til alt fra en rask håndvask til en midlertidig skopuss. For ikke å snakke om at sminken kan renne på selv den beste; tårer, regn, rusk på øyet...
Tenk gjennom dagens gjøremål før du tar på deg svarte ullklær - jeg elsker svart ull og kashmere, men jeg har erfart at det ikke alltid er like praktisk. Hvert eneste støvkorn (for ikke å snakke om kattehår) viser på slike plagg, og selv om man følger forrige punkt kan de skape problemer. Det frister lite å stå med lofjerneren i hånden hele tiden, og noen typer lo er vanskelig å fjerne. Man bør derfor tenke etter hvorvidt man vil befinne seg i situasjoner som enten representerer ekstra mye lo og rusk, eller som gjør det vanskelig å fjerne slikt.
Ta med tannkost, eller i alle fall en liten flaske med munnvann - jeg spiser svært mange ganger i løpet av en dag, og jeg har fått erfare at noen typer mat krever mer enn tyggegummi (som jeg ikke bruker likevel, for da føler jeg at jeg tygger drøv). Av egen erfaring kan jeg nevne hvitløksmarinerte artisjokker.
Ta med speil - har mascraen rent? Har jeg spor av siste måltid i ansiktet? Har den kvisen jeg oppdaget på haken i dag tidlig vokst? Hvor er nærmeste speil?!? Ah, i vesken!
Ikke følg moten slavisk - med fare for å gjenta meg selv: 1) bruk klær og tilbehør som passer din kropp og din personlighet. 2) ikke bruk klær og tilbehør som gjør det flaut å se i gamle album. Var noe stygt i fjor, så er det stygt i år. Og er noe stygt om tyve år når familiealbumet blir brukt som underholdning, så er det stygt nå også!
Gjør det som skal til for å bli fornøyd med utseendet ditt - jeg er ikke en som mener alle må være tynne og modellpene, men mennesker som utelukkende snakker om hvor misfornøyde de er med seg selv er bare irriterende. Så om det er ti kilo i minus som skal til, så foreslår jeg å begynne å slanke seg og slutte å klage. Men hovedpoenget mitt er å gjøre det det beste utav det man har for så å lære seg å leve med resten. Man blir verken penere eller mer vellykket av å gremme seg selv og irritere andre med å snakke om alt som er galt med en selv. Jeg vet for eksempel at jeg aldri kommer til å bli barmfager på naturlig vis, så slik jeg ser det har jeg to valg. Rette på frontpartiet ved hjelp av kirurgi eller godta det og så heller gjøre det beste utav det. Glede seg over å bruke en størrelse som ofte henger igjen på restestativene og finne en stil som passer meg.
Vær naturlig - der er visse mennesker som alltid poserer. Som enten har brukt timer foran speilet for å finne de uttrykkene som er mest flatterende for nettopp dem, eller som kopierer bilder de har sett av modeller og kjendiser. Vel, der er noe creepy med kvinner i 3o-årene som ikke får en eneste rynke i ansiktet når hun smiler, og de som bare veksler mellom noen få utvalgte ansiktuttrykk blir ganske fort gjennomskuet som poserere eller mistenkt for å lide av en eller annen sykdom. Og...der er faktisk ulikheter mellom den glorifiserte verden vi ser i mote- og underholdningsbransjen og den virkelige. Det som ser bra ut i førstnevnte kan lett virke påtatt, tilgjort og patetisk i sistnevnte.
Ikke vær bedreviter med mindre du er det, og kjenn din besøkstid selv om du er det - jeg har faktisk ikke noe imot mennesker som deler sine kunnskaper så lenge de kjenner sin besøkstid. For eksempel er det ikke på sin plass å avbryte for å rette på grammatikk og fakta når noen forteller at bestemoren deres nettopp er død. Og selv akseptabel sosial oppførsel må begrenses. Det er greit å snakke om seg selv og sine nærmeste, men ikke å bare gjøre det. Det er greit å spørre om andre, men ikke å bare gjøre det. Og det er greit å dele kunnskaper, men ikke å bare gjøre det. Noe jeg imidlertid ikke anser for å være akseptabel sosial oppførsel er å late som om man er smartere enn man er, eller å dele allmenkjente fakta som om man er den eneste som vet det. Med mindre samtalepartneren har gitt uttrykk for ikke å ha greie på et tema, så ikke anta at han ikke kjenner til det. Jeg spiste en gang lunsj med en mann som fortalte meg at den kaken jeg spiste var altså fet... I tillegg til å være uhøflig så det holder var dette bare patetisk. Det eneste mannen oppnådde var å demonstrere sin totalt manglende kunnskap om kvinner; jeg tør vedde gode penger på at de kvinnene over pubertetsalder som ikke vet at en slik kake er fet kan telles på en hånd. Og for all del; vær forsiktig med misjonsrollen (jeg snakker ikke nødvendigvis om religion nå). Det er vel og bra å brenne for noe, det være seg buddhisme, fettfri livsstil eller Arbeiderpartiet, og det er greit å snakke med sine venner om dette; det er endatil greit å la dem vite at man står til disposisjon om de er interesserte. Men det er ikke greit å bruke venneflokken som vervearena hver gang man møtes. Jeg blir i alle fall lei av slikt.
Vær forsiktig med å flørte åpenlyst - for all del; vær blid og utadvendt dersom det faller seg naturlig for deg, men hold deg for god til cheesy pick-up lines. Dersom du bruker slike for å kapre en bestemt så...hvorfor? Er det ikke bedre at du oppfører deg naturlig slik at han faller for den du virkelig er? Og dersom du bruker slike mot alt av motsatt kjønn vil du lett få et lite flatterende rykte. Og ganske mange fiender av ditt eget kjønn.
Koordiner situasjon, publikum og kommunikasjon - jeg sier ikke at du skal spille roller, men at du skal spille på ulike aspekter ved deg selv. Der er situasjoner som ikke egner seg for humoristiske kommentarer, og der er ditto mennesker. Ulike sosiale situasjoner krever ulike typer oppførsel og kommunikasjon. Og for Guds skyld; jargong og sjanger!!! Vårt sosiale liv spenner over et helt spekter med henhold til grad av formalitet, og jeg kan garantere én ting: både en person som bruker et avslappet hverdagsspråk i en formell situasjon og en som utelukkende bruker vitenskapelige termer og formuleringer i en avslappet situasjon (noen få kan være på sin plass avhengig av samtaleemne) vil bli oppfattet som lite sosialt tilpasset.
Invester i minst ett plagg eller tilbehørsobjekt som får deg til å føle deg virkelig vel - der er dager man bare ikke føler seg helt på topp, og der er situasjoner i hvilke man er ukomfortable. Da er det fint å ha en lucky dress eller et annet plagg/objekt som i alle fall letter humøret noe.
Lær å sminke deg - om du sminker deg daglig eller bare på hvert julebord er det viktig å ha kjennskap til produkter, farver og teknikker. Det aller beste er kanskje å ta et kurs, men man kan lære mye fra venninner, moteblader og internett. Eller ved å spørre på parfymeriet. Det viktigste er å vite hva man gjør så man ikke blir seende ut som en klovn eller fornøyelsespike.
Skift fokus fra tid til annen - jeg har alvorlige problemer med mennesker som bare snakker om én ting; det være seg sine barn, nabojenten som ble gravid da hun var seksten eller resirkulering. Eller seg selv.
Vær allsidig - tett forbundet med forrige punkt. Mennesker som har mange interesser er interessante å snakke med!
Legg frem morgendagens antrekk kvelden i forveien - er alt rent? Har virkelig tightsen samme farve som genseren? Hvor er de øredobbene? Matcher sko og veske? Bonus: man får bedre tid om morgenen!
Det er ofte bedre å le av sine feil enn å nekte for at de har skjedd - har man sagt noe feil eller dummet seg ut blir man lettere å like hvis man ler av det i stedet for å nekte blankt for at det har skjedd til tross for at alle som er tilstede var vitner. Enda mindre sjarmerende blir man ved å gå til angrep på alle tilstedeværende.
Innrøm dine svake sider men spill på dine sterke - i alle fall svake sider som er kommet frem i lyset allerede. Se forrige punkt. Hva med de som mener de ikke har noen sterke sider? De kan jo begynne med å innrømme sine feil så har de i alle fall én!
Finn balansen mellom dørmatte og selverlært enehersker - det er vel å bra å sikre seg goder her i livet, men ikke for enhver pris.
Vær fysisk og mentalt komfortabel med dagens antrekk - det er ikke synonymt med å bruke joggebukse offentlig. Men man fremstår ikke som vellykket hvis føttene er et eneste stort gnagsår og man hele tiden lurer på om toppen er for gjennomsiktig (så får det være opp til den enkelte å bedømme hva som er 'for gjennomsiktig').
Vær raus med komplimenter - ikke oppfør deg som en kjærlighetshungrig hvalp, men si fra hvis noen eller noen ser bra ut. For det første blir mennesker som gir komplimenter lagt merke til, og for det andre sier komplimenter selvtillit som få andre ting. Folk får inntrykk av at du er så trygg på deg selv at du ikke føler deg truet av andre. Hvilket bringer oss til neste punkt.
Gled deg over andres fordeler; ikke deres ulykke - vi har alle møtt dem. De som sier 'hun er så pen; jeg hater henne!' 'Der fikk han nok en toppkarakter; jeg hater ham' 'Hva? Kan du spise hva du vil uten å legge på deg? Jeg hater deg!' Å hate mennesker du oppfatter som mer vellykkede på ett eller flere punkter gjør verken vedkommende mindre vellykket eller deg mer vellykket. Det gjør deg bare smålig. For ikke å snakke om at det stjeler energi du ellers kunne brukt på å forbedre deg selv.

Mote og Livsstil: 2o Ting enhver Kvinne bør ha

2010-03-04T16:46:00.000+01:00

Trenchcoat - helst to; en mørk og en lys, en som passer til brunt tilbehør og en som passer til sort. Skal du bare ha én bør du velge farve utifra smak og behag, hvilke anledninger du oftest finner deg selv i, og farven på klær og tilbehør du har mest av/ønsker å bruke den til.
Perler - halskjede, armbånd og øredobber. Ingenting sier sublim eleganse og kvinnelighet som perler. Og der finnes ferskvannsperler og kulturperler som prisvennlige alternativer.
Treningsapparat som kan brukes innendørs - gjerne ett for styrke og ett for kondisjon. Med disse blir unnskyldninger om vær, vind og føreforhold bare patetiske. Selv har jeg ergometersykkel for kondisjon (de letteste nivåene) og styrke i underkroppen (de tyngste nivåene) samt en ab-roller for styrke i overkroppen. Og en regel om at det jeg betaler for, det får jeg versågod bruke også!
LBD - av og til føler man seg bare ikke inspirert når man skal sette sammen festantrekket. Da er den lille sorte en livredder. Bare husk litt ekstra farve i kinnene da svart ofte stjeler farve, særlig fra oss som ikke har overskudd av pigment.
En parfyme som bare er deg - eller to; en for dagbruk og en for kveldsbruk. Eller mange; en for hvert humør, hver anledning og hver stil... Skal du bare ha én vil jeg anbefale en som er anvendlig nok til å passe til...alt. Min alroundduft er InTwo fra Stella McCartney.
Minst to nylonstrømpebukser - en til å ta på seg og en til å ta med i vesken i tilfelle den andre skulle rakne. Det er virkelig frustrerende å ha festantrekket klart for så å oppdage at man mangler strømpebukse.
En tekopp som bare er din - en som er god å drikke av, som ikke er del av et sett, som du bare har én av, som har en dekor som er helt deg, og som du har lov å bli lettere forbanna hvis noen andre bruker.
Jeans som passer din kropp - jeg bruker nesten aldri jeans, men selv jeg ser at det perfekte paret gjør underverker og bærer hele antrekket.
Et par sko du bare elsker - kall meg materialistisk eller overfladisk; når jeg får på meg Gucci-skoene mine stiger humøret like mange hakk som jeg selv stige i centimeter. Minst!
Svart skjørt - passer til 'alt' og er glamorøst eller elegant alt etter styling og tilbehør.
Tights - jeg har aldri kastet meg på åttitallstrenden, men tights er praktiske. Plutselig står man der og lurer på om skjørtet man hadde planer om å ha på seg er for kort til å vise seg ute blant folk i. Løsningen er tights!
Noen å være glad i - ikke så å forstå at man må ha mann/kjæreste og barn for å være lykkelig, men jeg tror man blir bedre mennesker av å bry seg om noen. Venninner, nieser og nevøer, kjæledyr, fadderbarn...
Alpelue eller annet kledelig hodeplagg - nei, aldeles ikke trucker caps! Jeg sa kledelig! Mitt nordiske hår lever sitt eget liv, og det kan være deilig å bare kaste på seg en lue og slippe å bekymre seg mer.
En stor hverdagsveske og en mindre selskapsveske samt sko som passer til begge - eventuelt mange av hver...
Hverdagskjole - slike er ofte mer behagelige enn jeans, og det gir en god følelse å se litt ekstra bra ut på en vanlig tirsdag. For ikke å snakke om at de kan styles opp eller ned alt ettersom.
En hobby/interesse man brenner for - det viktigste er ikke hva det er, men at den motiverer til å stå opp på dager uten noe på agendaen.
Drakt - jeg hater den såkalte powerdressingen som ser ut som kostymelageret til Dynastiet (eller garderoben til Hillary Clinton), men der finnes feminine alternativer. I en pen drakt vil man alltid være klar for formelle situasjoner. En nøytral variant vil man også kunne bruke ofte utenat det blit altfor tydelig at man bruker det samme med jevne mellomrom.
Pikéskjorte - eller annen genser med krage. Disse er perfekte mellomting mellom det litt formelle og det uformelle.
Hvit skjorte - dekker store deler av spekteret mellom casual og formell som ligger to hakk over pikéskjortene, og egner seg derfor godt under en V-genser når man er usikker på hvor formell en situasjon vil bli.
Cardigan i nøytral farve - perfekte til å variere antrekk eller som et alternativ når det er akkurat litt for kaldt å gå uten jakke.

Et plagg som ofte nevnes på disse listene er skinnjakken. Selv har jeg fem stykker (en svart rocka, en brun rocka, en lys nedtonet rocka, en litt mer glamorøs med pelskrage og en retro med belte i livet), så jeg skal ikke påstå at den ikke er viktig. Samtidig er ikke dette et plagg jeg ville valgt å beholde etter en kraftig nedskjæring. Kanskje fordi jeg aldri har blitt del av trenden med å kaste skinnjakker utenpå alle typer antrekk som en 'kul kontrast'.

Nyfunnen Innsikt: For mye av det Gode

2010-03-03T12:46:00.002+01:00

Jeg har aldri virkelig forstått uttrykket 'for mye av det gode'. Hvis noe er godt kan man vel ikke få for mye av det?!? Men i dag knuste katten min en 1ooml-flaske med Chanel no 5. For sikkerhets skyld på gulv med varmekabler slik at lukten virkelig får satt seg. Nå vet jeg hva som er for mye av det gode.

Mat & Drikke: Fantastisk god Smoothie

2010-03-02T20:23:00.003+01:00

Denne smoothien er en velsmakende måte å få i seg en av de fem om dagen sammen med sunt fett. Den passer like godt som dessert som til mellommåltid; personlig synes jeg den er god å drikke før jeg går i dusjen etter trening. Den virker forfriskende samtidig som det relativt høye fettinnholdet gjør den mettende nok til å holde meg gående til jeg har dusjet og skiftet klær (og de som kjenner meg vet at jeg står lenge i dusjen; jeg har venner som skiller mellom vanlig dusj og Silje Helén-dusj).

Smoothie med Kokosmelk

150 g frukt (jeg har god erfaring med mango, kiwi og ananas)
1,5 dl kokosmelk (den med 17% fett)
1,5 dl youghurt

Kjør alt i blender eller stavmixer.

Variasjoner

Mens kjøleskaps- eller romtemperert frukt gir en lettdrikkelig konsistens, vil frossen frukt gi en tykkere konsistens som kan spises med skje som et alternativ til youghurt eller iskrem.
For de som ikke spiser/drikker melkeprodukter finnes der alternativer laget av havre, ris eller soya.
Man kan selvsagt bruke fruktyughurt, men mange av disse inneholder unødvendig sukker. Særlig ananas og mango inneholder en god del fruktsukker som bør gjøre ekstra sukker unødvendig, og fettinnholdet i kokosmelken gjør drikken kremet på en måte som veier opp for manglende søtsmak.
Et par spiseskjeer med 4-korn gjør smoothien ytterligere mettende; mer mellommåltid og mindre dessert.

Interiør: Bruker du Yttergangen som Walk-In Closet?

2010-03-01T02:08:00.000+01:00

Jeg elsker jakker, vesker og sko, noe min garderobe bærer preg av. Men av tre grunner kunne det aldri falle meg inn å lagre alt i yttergangen min (tre grunner samt det faktum at jeg ikke ville fått plass til hele samlingen på mine to kvadrat):

Yttergangen representerer andres førsteinntrykk av ditt hjem og dermed av deg.
Yttergangen er det rommet du viser frem til dørselgere, Jehovas Vitner og naboens oldebarn som ikke har vært der på tyve år og dermed ikke husker nøyaktig hvor oldemor bor.
Yttergangen er det rommet som ønsker deg velkommen hjem etter en lang dag (og det siste du ser før du går ut døren).

Dette er etter mitt syn tre gode grunner til å holde dette rommet rent og ryddig og fritt for tre dusin allværsjakker og nok sko til å lage en hel okse av skinnet.

Dersom du er heldig nok til å ha plass og råd til et lukket skap der du kan lagre yttertøyet, så er du heldig. Dersom du har en situasjon og boligstørrelse som ligner med på undertegnedes, så kan du lagre yttertøy og tilbehør andre steder i huset/leiligheten.

Rutiner og preferanser vil spille en viss rolle for hva man velger å oppbevare i dette rommet, men i min yttergang passer alt inn i tre kategorier:

Klær og sko jeg hiver på meg når jeg skal hente posten eller oppdager at jeg er tom for kattemat fem minutter før Ica stenger
Klær, sko og veske som jeg har hengt frem til å bruke dagen etter
Klær, sko og vesker som bare er så pene at jeg liker å vise dem frem.

For de som velger antrekk i det de løper ut døren kan selvsagt kategori II kuttes ut. For de øvrige kategoriene følger jeg visse regler:

Det kan synes fornuftig å bruke en robust allværsjakke og noen utgåtte men akk så behagelige joggesko hver gang man bare skal ut en liten tur. For meg synes det derimot ikke fornuftig å ha en knallrød allværsjakke hengende i gangen etterat jeg har brukt tid, penger og kreativitet på å pusse den opp. Derfor bruker jeg klær og sko som enten er pene å se på eller så nøytrale at de forsvinner. Bergansjakken oppbevarer jeg litt mindre synlig sammen med diverse joggesko.
Jeg faller lett for fristelsen til å inkludere halve garderoben i den siste kategorien. Jeg ville jo ikke kjøpt klær og sko som ikke er pene... Samtidig er jeg klar over at et par dusin jakker vil ta all oppmerksomhet fra hverandre og skape et rotete inntrykk. Og en rotete yttergang. Derfor begrenser jeg meg til fire jakker (gjerne med tilhørende sjal) om gangen (eller i gangen...haha. Jada. Geeky språkstudenthumor). Har man større plass kan man selvsagt tillate seg flere. Så får jeg heller bytte ut utstillingen fra tid til annen.

Krig og Fred og sånt: P(a)us(e)

2010-02-28T21:46:00.000+01:00

Jeg har i det siste lagt ut en rekke innlegg om mitt syn på krigføring og forsvarspolitikk (og ikke minst krigføring maskert som forsvarspolitikk). Jeg har mye mer å si om dette temaet, og jeg har begynt på en rekke innlegg. Det er imidlertid et relativt tungt tema å skrive om, så jeg kommer nå til å ta en pause for så å publisere nye innlegg i denne kategorien etterhvert.

Jeg avslutter i denne omgang med å legge ut et bilde av min egen lille geriljakriger, Celia Sanchez, midt i et angrep.

Krig og Fred og sånt: Dokumentar om Angrepet på Hiroshima

2010-02-27T17:14:00.000+01:00

Siden jeg har nevnt bombingen av Hiroshima en rekke ganger den siste uken fant jeg det på sin plass å legge ut en kort dokumentarfilm om dette temaet. Jeg har selv sett en rekke slike, og etter min mening er dette den beste.

Krig og Fred og sånt: Menneskene bak Statistikkene

2010-02-26T14:53:00.000+01:00

'Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk'

Ah; der fikk jeg en sjanse til å sitere Josef Stalin også! Der er særlig to feller vi mennesker ofte går i når vi hører om massedød. Det ene er som beskrevet av den bebartede diktatoren over; vi ser gjerne på tragedier av en viss størrelse som statistikk. Kanskje særlig slike der tallet på døde er så stort at man runder det opp eller ned for enkelhets skyld. Det er tross alt ikke så stor forskjell på 7o.ooo og 7o.oo1... Det andre er å bruke distanse (både kronologisk og geografisk) som trøst. Jeg har egentlig ingen problemer med å være seg selv nærmest, og jeg ville uten tvil sørget mer over nær familie og gode venner enn over mennesker jeg ikke har hørt om før de nevnes i nyhetene som offer for en eller annen tragedie. Det sier seg jo selv at man ikke kan sørge over hvert eneste menneske som dør her i verden. Ei heller kan man multiplisere sorgen med mange tusen i kjølvannet av store tragedier. Jeg forstår det.

Men at vi ikke sørger over hvert menneske som går bort her i verden betyr ikke at vi skal akseptere menneskeskapte tragedier noe sted i verden. Bak slike ligger ofte grunnleggende konsepter og holdninger, og disse må man reagere på om de forekommer i vårt eget samfunn eller på andre siden av jorden. Men det kan være vanskelig å reagere fordi vi bruker de to overnevnte forsvarsmekanismer. I slike tilfeller er det hensiktsmessig å se menneskene bak tallene. Da (terror)bombingen av Hiroshima har vært nevnt et utall ganger i de siste innleggene velger jeg å holde meg til dette.

Denne tragedien rammet mennesker de færreste av oss kjenner; mennesker på andre siden av jorden og de fleste ville vært døde nå i alle tilfeller. Den siste som opplevde begge bombene døde tidligere i år. Men prinsippene som ligger til grunn for denne handlingen er fremdeles til stede. Prinsippet om å drepe tusener (selv tusener av sivile) for å redde millioner er til stede i den preventive krigføringen (eller 'forsvarspolitikken' som prinsippets tilhengere velger å si).

Slikt et prinsipp er langt lettere å godta når man kan distansere seg fra ofrene. Men hva om en slik tragedie hadde rammet deg og dine? Bomben Little Boy som rammet Hiroshima ødela det meste innenfor en radius på flere kilometer. Tenk på alt som ligger innenfor en slik radius fra ditt eget hjem. Din egen eiendom og eiendeler, steder du har kjær og ikke minst mennesker og dyr du bryr deg om. Og tenk deg så at alt dette ble forvandlet til aske i brøkdelen av et sekund. For meg blir det i alle fall langt vanskeligere å svelge overnevnte prinsipp etter et slikt tankeeksperiment.

Og selv mennesker som i utgangspunktet aksepterer en slik utilitaristisk holdning ville fått problemer dersom det var de selv eller deres kjære som måtte ofres. På en dokumentarfilm om bombingen av Hiroshima ble et ektepar intervjuet. Sensommeren 1945 hadde de vært unge og nybakte foreldre. Barnet deres omkom i bombingen, og grunnet omstendighetene måtte de begrave det selv. De synes det var så trist at det skulle begraves helt alene, så de la barnets trehjulsykkel i samme grav. Dette var nemlig det eneste de hadde igjen av eiendeler etter terrorangrepet.

Dette var mennesker som aldri hadde påført USA eller dets folk noen form for skade.

Krig og Fred og sånt: Statistisk Menneskekjærlighet

2010-02-21T23:33:00.002+01:00

I forrige innlegg fastslo jeg at det er uholdbart å drepe tusener for å redde millioner. Det betyr på ingen måte at jeg ønsker at så mange som mulig skal dø. Det betyr at jeg ser på ethvert drap på uskyldige (i en verdslig sammenheng; jeg kjenner til konseptet om arvesynd og idéen om at vi alle er syndige) som mord. Og ikke minst åpner et slikt konsept for skremmende muligheter.

I utgangspunktet høres det jo langt mer humant ut at tusener av mennesker skal dø enn at millioner skal dø. Men tall og statistikker er bare en brøkdel av sannheten.

For det første er det ikke her snakk om verken strafferettslige reaksjoner eller direkte selvforsvar. Det er snakk om å drepe uskyldige og gjerne tilfeldige mennesker; mennesker som ikke personlig truer deg eller dine. For det andre rettferdiggjør ikke andres handlinger dine egne. Vi lever ikke i en perfekt verden. Da ville ikke jeg sittet her og skrevet om krig og drap, for dette ville vært ukjente konsepter (eller muligens bare kjent fra film...jeg elsker krigsfilmer, og jeg har tenkt på at det ville vært fint om krig bare fantes i underholdningsindustrien på lik linje med vampyrer, videregående skoler der alle er modellpene, og naive hjernevaskede kristne [et utall filmer og serier fremstiller nær sagt alle kristne som totalt hjernevaskede skapninger som stirrer tomt fremfor seg mens de siterer Bibelen eller en annen kristen autoritet. Da med unntak av de som nytter enhver sjanse til å presse sin religion på andre. Jeg har møtt mange kristne i virkeligheten, og selv om der finnes ulike typer av dem som av de fleste andre, så har jeg fremdeles til gode å møte stereotypene fra underholdningsindustrien]. Lang parantes. The queen of associations and side tracks has spoken). Urettferdigheter vil skje, og mennesker vil bli drept. Men vi gjør ikke situasjonen bedre ved å kaste oss på voldsbølgen med tilfeldige forebyggende drap og hevnaksjoner.

Videre mener jeg denne statistiske menneskekjærligheten åpner for skremmende muligheter. Jeg har for eksempel store problemer med å forstå mennesker som er motstandere av stamcelleforskning og andre vitenskapelige metoder som benytter seg av befruktede egg, men som samtidig promoterer konseptet om å drepe tusener for å redde millioner i militær sammenheng. Er det ikke nøyaktig det samme stamcelleforskning handler om? Man forsker på befruktede egg i håp om å finne en kur for MS, for kreft eller for Parkinsons. Man håper at denne forskningen skal komme generasjoner av mennesker til gode i fremtiden.

Nå er det jo ikke alle som er motstandere av slik forskning, så for de er dette argumentet verdiløst. Men hva da med eksperimenter på mennesker etter fødselen? Josef Mengele forsket på det nazistene anså for å være laverestående folkeslag. Ville denne forskningen vært akseptabel dersom nazistene ikke hadde den overliggende planen om å utrydde disse etniske gruppene? Ville det vært greit å forske på et lite antall jøder og sigøynere for å hjelpe den resterende delen av menneskeheten? Ville det vært greit å drepe noen hundre mennesker for å finne en kur for kreft og dermed redde millioner av andre mennesker i fremtiden?

Der er mennesker som ville svart ja på disse spørsmålene. Utilitarismen i sin mest ekstreme form (handlingsutilitarisme) har som sitt ultimate mål å bringe lykke for det største mulige antall mennesker, koste hva det koste vil. Handlingsutilitarismen har imidlertid særdeles få tilhengere, og jeg vil tro den ville hatt enda færre dersom disse tilhengerene eller deres kjære utpekt til å ofres for the greater good.

Med hånden på hjertet; hvor mange ville uten protester godtatt at de selv eller deres kjære skulle tortureres i håp om å finne en kur for kreft? Hvor mange ville tatt sitt eget eller sine barns liv fordi vi er for mange mennesker på jorden og de gjenlevende ville fått det bedre hvis antallet ble mindre? Og hvor mange ville latt sine barn drepe av et annet lands militære for at et større antall mennesker i dette landet skulle bli reddet?

Dette vil bli tema i neste innlegg. Menneskene og skjebnene bak statistikkene. Det var ikke et par hundre tusen japanere som døde de to fatale sensommerdagene i 1945; det var så mange mødre, fedre, barn, venner, bønder, sekretærer, leger...det var så mange mennesker.

Krig og Fred og sånt: Terrorisme = Det de andre Gjør

2010-02-20T23:32:00.003+01:00

11. september hvert år minnes amerikanerene sine nesten 3ooo døde som falt på denne datoen i 2oo1. For hver av disse er et helt nettverk berørt. Barn må vokse opp uten en mor eller far, foreldre opplever den naturstridige situasjonen å overleve sine barn, og utallige vennegjenger og arbeidsplasser har nå et (eller flere) medlem for lite. Jeg føler med menneskene som ble direkte berørt og de som nå lever i frykt. Samtidig har jeg litt hardt for å svelge den retorikken som ofte kommer fra de amerikanske myndighetene på denne dagen (jeg har enda vanskeligere for å svelge handlingsplanen de har valgt som respons til overnevnte angrep, men det er stoff til et annet innlegg).

USA har på ingen måte eneretten på rollen som terroroffer, og angrepene den aktuelle septemberdagen var verken de første eller de største. At enhver er seg selv nærmest og uttrykker sine følelser deretter har jeg forsåvidt ingen problemer med, men la oss gå tilbake en setning. Hvilket terrorangrep var historiens første og hvilket var historiens største (i alle fall til nå. Jeg er ikke pessimist; jeg er realist)? Hvilket som er det første er vanskelig å avgjøre. Terror i ulike former har dessverre pågått siden sivilisasjonens barndom (eller siden Syndefallet for den religiøse delen av mine lesere). For å fortsette med å være seg selv nærmest kan man nevne angrepet på København i 18o7 som et tidlig eksempel på et relativt moderne terrorangrep. Med det mål for øyet å tvinge Danmark (og Norge) til overgivelse, satte britene store deler av byen i flammer. Lite ble gjort for å skille mellom sivile og militære mål (mest sannsynlig med en viss hensikt), og i overkant av 2ooo av de 7ooo falne var sivile.

Men hva er så det største terrorangrepet gjennom tidene? Det har jeg lite problemer med å avgjøre og desto større problemer med å godta amerikansk retorik som erklærer 11. september tidenes verste.

La oss se på selve uttrykket 'terrorisme'. Etter mitt syn har der gått en viss inflasjon i dette uttrykket, særlig de siste åtte årene. Dets personifisering ('terrorist') har fått en enda videre betydning, og jeg får til tider inntrykk av at det for enkelte omfatter alle som er en nyanse eller to mørkere enn 'godt norsk sydenbrun'. I alle fall om uttrykket modereres med adjektivet 'potensiell'.

Krondefinisjonen på terrorisme involverer imidlertid kalkulerte angrep på sivile mål med den hensikt å spre frykt og dermed tvinge myndighetene til handling/overgivelse. Og da må jo kroneksempelet være...bombingene av Hiroshima og Nagasaki i august 1945.

Ulike argumenter har vært fremmet for å forsvare disse handlingene. Man drepte tusener for å redde millioner, angrep av dette kaliberet var nødvendig for å oppnå ubetinget kapitulasjon, og ikke minst var det på sin plass etter angrepet på Pearl Harbor nesten fire år tidligere.

Etter mitt syn er holder ingen av disse påstandene mål. Muligens det andre, men til det vil jeg svare at ubetinget kapitulasjon ikke burde vært påkrevd fra amerikansk side. De fulgte heller ikke opp dette kravet i etterkant av kapitulasjonen da de lot keiseren bli sittende. Konseptet om å drepe tusener for å redde millioner er også uholdbart (noe som vil bli behandlet i neste innlegg), og et massivt angrep på et sivilt mål er aldri en akseptabel respons til et angrep på en militærbase som Pearl Harbor tross alt var. Det betyr på ingen måte at jeg godkjenner dette angrepet. Det var en aggressiv handling fra Japanske myndigheter sin side, men dét rettferdiggjør ikke angrep på sivile mennesker som tilfeldigvis er født i samme land som styresmaktene som planla aksjonen og de militære som utførte den.

Det samme gjelder selvsagt også respons på angrep mot sivile. Selv om japanske styrker hadde angrepet Honolulu i stedet for Pearl Harbor ville angrep på sivile mål vært uakseptabelt fra amerikanske styresmakter sin side. Jeg forstår trangen til hevn etter en slik hendelse, men vi bør være mer siviliserte enn tidligere generasjoner med deres konsept om blodhevn. Dersom du dreper min sønn vil jeg drepe din. Dersom du angriper vårt folk vil vi angripe ditt... Da jeg som fastslått ikke er pasifist, har jeg ingen problemer med å godta at man sloss mot dem som angriper en. Men jeg har store problemer med å godta at man angriper tilfeldige mennesker som på etter eller annet vis kan assosieres med dem som angriper en.

Kalkuleringen på den ene siden og tilfeldighetene på den andre styrker min mening om at bombingene av Hiroshima og Nagasaki så vel som en rekke andre angrep i amerikansk regi bør klassifiseres som terrorangrep. I forkant av de aktuelle bombeangrepene hadde USA en egen komité hvis formål var å finne perfekte mål for atomangrep. Et av kriteriene var at en slik aksjon skulle resultere i massive ødeleggelser på infrastruktur, kommers og mennesker. Samtidig rådet tilfeldighetene på mer enn ett område. De var ute etter å forårsake betydelige menneskelige skader, men det hadde lite å si hvilke mennesker som ble rammet. Målet var de som tilfeldigvis befant seg innenfor et visst område til en viss tid. Det viser etter mitt syn at amerikanske styresmakter og styrker ikke så offerene som en trussel i seg selv; de var bare ute etter å ødelegge og drepe.

Også da det endelige målet skulle velges blant kalkulerte muligheter rådet tilfeldighetene, noe som særlig blir klart når man ser på bakgrunnen for bombingen av Nagasaki. Egentlig var det festningsbyen Kokura som skulle bombes om morgenen 9. august. Men da skydekket over byen var over 7o% og de amerikanske flyene stod i fare for å slippe opp for drivstoff, gikk man videre til nummer to på listen.

Så tilfeldige mål har lite med forsvar å gjøre. Man er ute etter å spre frykt og fremtvinge ønskede handlinger, og de som tilfeldigvis oppholder seg på et visst sted til en viss tid må ofres. Med andre ord er der lite som skiller angrep regissert av USA fra de der USA er målet. Hovedforskjellen ligger i USAs retorikk. Men de færreste terrorister bruker jo denne betegnelsen på seg selv.

Krig og Fred og sånt: Mot hvem Kjemper vi Egentlig

2010-02-19T22:42:00.002+01:00

Jeg vet jeg kom med et vagt løfte om mer hyppige innlegg, men et fall på isen for noen uker siden gjorde dette umulig. Legen mente jeg var heldig i og med at det var venstre hånd som fikk den verste støyten, men det hjelper lite når det kommer til bruk av tastatur. Vel, her er jeg. Klar til å fortsette der jeg sluttet av for noen uker siden. Da fastslo jeg at selv en krigsskeptiker som jeg selv kan akseptere militære (re)aksjoner som respons i visse situasjoner, men at man selv i disse må holdes ansvarlig for sine handlinger.

La det være sagt; dersom grunnlaget for krig er til stede, så mener jeg man skal sloss med to mål for øyet. Det ene er å vinne, og det andre er å vinne så fort som mulig. Ingenting er mer ødeleggende og kostbart for begge sider enn en krig som trekker ut i det uendelige. Derfor vil jeg ha slutt på konsepter som militæraksjon, væpnet aksjon og ulike grader av slike. Skyter man på hverandre eller slepper bomber over hverandres territorium, så er det krig. Og en krig sloss man for å vinne. Og ikke minst avslutte så fort som mulig.

Dwight D. Eisenhower, en av de beste generaler noensinne og hjernen bak den formidable D-Dagsinvasjonen hatet krig. Og etter mitt syn er det nettopp dette som gjorde ham til slik en god general; han kjempet for å vinne som enhver general, men han kjempet også for å vinne så fort og smertefritt som mulig.

Men at man skal kjempe for å vinne betyr på ingen måte at man kan gjøre som man vil selv om forholdene ligger til rette for krigføring. Som jeg nevnte i forrige innlegg er jeg fullstendig imot enhver form for aggressiv krigføring. Og enda viktigere; forsvarsangrep skal rettes mot den/de som faktisk er til fare for en selv eller de en forsvarer.

Som jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg mener jeg at militæret burde vært så desentralisert at enhver kjempet for å forsvare det han selv hadde kjært, mot de som truet dette. Men vi lever tross alt ikke i en ideell verden (noe krig i seg selv beviser; i en ideell verden ville disse innleggene vært overflødige), så for å være litt pragmatisk skal jeg i denne omgang tillate å betrakte et lands (eller en allianses) militære som en enhet. Alle medlemmer av et militære som angriper ens eget land er da legitime mål (nå strekker jeg meg egentlig langt i pragmatikkens navn).

Men at et lands offisielle militære eller milits går til angrep, gjør ikke dette landets befolkning til ens fiende! Dette er kjernen i mitt ikke-aggresjonistiske livssyn. Under Den Annen Verdenskrig var det ikke tyskerene vi kjempet mot; det var nazistene og Det Tredje Rikets lakeier. Likeledes var det Japans styresmakter og militære som angrep Pearl Harbor; ikke Japans befolkning. Hevnangrep som rammet sivile innbyggere i Dresden, Hiroshima og Nagasaki var derfor fullstendig uakseptable. Angrep på sivile mål er aldri en gyldig respons.

Krig og Fred og sånt: Pasifisme versus Ikke-agressjonisme

2010-01-28T09:12:00.004+01:00

Hei igjen, alle sammen. Det går fremdeles noe sakte fremover med meg, så jeg ligger litt på etterskudd med henhold til blogging. Men her er jeg, klar til å oppfylle løfter om innlegg som omhandler krig og fred og sånt. Og hva er vel da mer naturlig enn å begynne med å presentere mitt eget syn på disse temaene.

Pasifisme er et uttrykk de fleste kjenner, og mange krigsskeptikere erklærer seg pasifister. Jeg har all respekt for de som virkelig etterlever denne ideologien, men ikke fullt så mye for alle de som bruker uttrykket uten å vite hva det innebærer. Etter mitt syn er dette blant de mest misbrukte og muligens misforståtte ideologiske termene. Man blir for eksempel ikke pasifist av å mene den væpnede konflikten som nå pågår i Irak er urettmessig. Ei heller av å reagere på bilder av barn som fånyttes leter etter sine foreldre etter et bombeattentat.

Pasifisme innebærer en total avholdenhet fra vold, også i selvforsvar. Når jeg møter mennesker som tilskriver seg denne ideologien tenker jeg at de med all sannsynlighet er motstandere av de USA-styrte militæroperasjonene som foregår i dag, at de med stor sannsynlighet stiller seg skeptiske til selv forsvarskrig på et nasjonalt nivå, og at de med en viss sannsynlighet ville vendt meg det annet kinn om jeg hadde slått dem. Men om de så består alle disse tre prøvene (i teorien; jeg pleier ikke å slå folk!) har jeg fremdeles liten tro på at de virkelig er pasifister. Jeg lurer nenmlig på hva de ville gjort hadde jeg tatt kvelertak på dem med den hensikt å drepe (fremdeles i teorien!!!) . Eller hadde jeg gått til angrep på et barn de hadde ansvaret for.

Ville de prøvd å redde sitt eget eller barnets liv ved å kjempe imot? Mest sannsynlig. I alle fall i det siste tilfellet, og i alle fall dersom man anser angriperen som mulig å overmanne.

For det fleste vil personlig selvforsvar (inkludert mennesker man har personlig ansvar for) være en selvfølge. Har man muligheten til å redde eget eller andres liv, så vil fysisk motstand nærmest være en refleksreaksjon. Og selv om man ikke ville gått til det steget å drepe en overfallsmann (i alle fall ikke med vilje/overlegg), ville man sannsynligvis i alle fall prøvd å bekjempe vedkommende og forhindre ham i å fullføre ugjerningen.

En selvfølge vil mange si, og fullstendig legitimt vil jeg si. Jeg mener man har all rett til å forsvare seg selv og mennesker man har direkte ansvar for. Og nettopp derfor omtaler jeg ikke meg selv som pasifist. Selvforsvar er nemlig ikke i overensstemmelse med pasifisme. En sann pasifist vil ikke ty til vold om så formålet er å redde eget eller familiemedlemmers liv. For mange vil dette virke absurd, og det (be)viser etter mitt syn at der ikke er på langt nær så mange virkelige pasifister som selverklærte sådanne. Men de finnes. De finnes i et lite antall i vårt eget samfunn og i hele grupper innenfor visse religioner og filosofier som amish-folket, kvekerene og buddhistene.

Men hva så med de av dere som ikke kan akseptere at mennesker drepes fordi de ikke deler USAs uklanderlige verdier, som ikke kan rettferdiggjøre sivile dødsfall og som synes definisjonen på begrepet forsvarskrig har blitt mer enn lovlig vid? Men som samtidig ville brukt de nødvendige midler for å forsvare seg selv og mennesker i sin umiddelbare nærhet? Velkommen i klubben. Der finnes muligens andre og bedre uttrykk for å beskrive denne gruppen, men jeg velger å kalle meg selv og mine likesinnede for ikke-aggresjonister.

Som ordet tilsier er jeg motstander av enhver aggressiv krigføring og angrep. Jeg kan forsvare forsvarskrig (jeg er klar over at denne setningen er et tilfelle av manglende ordvariasjon, men jeg føler at den dårlige semantikken understreker mitt poeng ytterligere) i visse tilfeller og under visse forhold, men jeg mener dette er et begrep som lett kan misbrukes. Det er for eksempel ikke forsvarskrig å forsvare egne verdier ved å bombe barnehager og sykehus i andre deler av verden. Ei heller å erklære krig mot et nasjon som har våpen som kanskje kan brukes mot en selv en gang i fremtiden.

Videre mener jeg at den som kjemper en slik krig har et enormt ansvar på seg. Selv en legitim krig gir grobunn for illegitime handlinger, og en rekke av disse skal jeg komme tilbake til ved fremtidige innlegg. Som forhåpentligvis ikke kommer med en måneds mellomrom... Takk til dere som har lest dette og fremdeles følger bloggen min.

Ønskereprisen: Communist Christmas

2009-12-27T18:32:00.009+01:00

Riktignok min egen ønskereprise men dog... Tips om hvor jeg kan finne sjokoladetrotskijer mottas med takk og eldhug (noen ord gjør seg bare bedre på nynorsk).

Jeg vil beklage mitt lange fravær. De som kjenner meg godt kjenner også til grunnen til dette. Men nå er jeg tilbake, og jeg planlegger en serie om krig og fred og slikt. Haha. Jeg holder på med en rekke innlegg om mitt syn på ulike former for krigføring samt mine refleksjoner rundt disse. For de som kjenner meg godt kommer det nok heller ikke som noe sjokk at jeg har grått meg gjennom Julefred et utall ganger denne måneden. Historien bak denne dokumentaren sier etter mitt syn det meste om den type krigføring...ja faktisk om det samfunnet den vestlige verden har skapt og fostret siden 1914.

Og så en liten gladnyhet. Jeg har fått en ny pus! En fantastisk søt kattunge som bærer navnet Celia etter Celia Sanchez.

Refleksjon: Hvem Drepte Kennedy?

2009-11-22T00:11:00.011+01:00

Det er i dag 46 år siden president John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas. Av en sovjetsympatisør ved navn Lee Harvey Oswald, i følge den offisielle historien. Som jeg fremdeles har til gode å møte et menneske som virkelig tror på.

Konspirasjonsteoriene har florert og involverer alt fra CIA til KGB, fra Lyndon B. Johnson til Nikita Khrusjtsjov, og fra den amerikanske mafiaen til eksilcubanere. Men glemmer vi ikke noen? Er det ikke litt mistenkelig å først være gift med verdens mektigste mann, for så å bli enke, for så å gifte seg med verdens rikeste mann, for så å bli enke igjen? Alt i løpet av en tolvårsperiode?

Lilla vackra Jackie kunne nok kle seg, men jeg ser ikke for meg at hun var av den strategiske blodtørstige typen. Så hva gjør man da hvis ens mann står i med Marilyn Monroe (herregud, John! Her har du verdens best kledde kvinne og likevel går du og sikler etter dette blonde neket! Du burde vært sku...æh... glem det)? Svar: man finner noen andre som har interesse av sin manns bortgang!

I Jackie sitt tilfelle var der nok å ta av. Der er en grunn eller hundre til at der er så mange konspirasjonsteorier om nettopp dette. Alle som har fått med seg en episode eller to av Law and Order vet at jo flere fiender offeret hadde, jo vanskeligere er saken å løse.

Hvis jeg var i Jackies sko (eller kjoler) ville jeg valgt en medsammensvoren som hadde et visst aparat bak seg, men ikke så stort at jeg ville blitt involvert i en diplomatisk situasjon av dimensjoner. Khrusjtsjov ville nok vært med på (u)notene, men jeg ville fryktet at en telefon til ham ville dradd meg ned i et storpolitisk dragsug. Samtidig ville jeg valgt en som hadde demonstrert et visst militærtalent og -initiativ. Helst i løpet av de siste fem årene; Jackie visste nok bedre enn mange hva et komfortabelt liv som politisk leder kan gjøre med en mann over langer tid.

Videre måtte hun velge en som i alle tilfeller ville få en viss mistanke kastet mot seg, samtidig som de fleste ville avfeie denne med et 'men er han virkelig i stand til det?'. På denne måten ville hun garantert sikre seg selv, og med stor sannsynlighet sin medsammensvorne. Valget falt nok enkelt på Den Grønnkledde. Er der forresten flere en jeg som har lurt på hvorvidt Castro har én grønn drakt hengende på en knagg ved sengen eller om han har en enorm garderobe med dusinvis av slike? Hvorvidt han hver morgen står opp og tar på seg den samme uniformen som han har brukt siden revolusjonen eller om han må stå opp ekstra tidlig for å velge hvilken han skal ta på seg i dag?

I alle tilfeller ser jeg ikke for meg at Fidel var vanskelig å overtale. Siden innsettelsen hadde Kennedy konsentrert store deler sin utenriks- og forsvarspolitikk om Cuba. Noe som sikkert virket litt forstyrrende på en som nylig hadde gjennomført en revolusjon og nå prøvde å etablere et regime. Så da Jackie tok kontakt, tror jeg der var to faktorer som fikk Fidel til å svare 'Si!'. For det første må da selv en revolusjonær falle for en slik eleganse, og for det andre kunne hun sikkert informere om at Johnson, som ville overta etter hennes mann, hadde liten interesse av Cuba og desto større av Indokina.

Så min teori er at Jackie og Fidel sammen hyret Oswald og med all sannsynlighet to andre leiemordere (det er i følge alle teorier lite sannsynlig at alle skuddene kom fra samme våpen). En viss mistanke falt selvsagt på Fidel, men for det første var der dusinvis av mistenkte å ta av, for det andre betvilte mange amerikanere denne diktatorens egentlige potensiale, og for det tredje var Johnson altfor ivrig etter å starte en militæroperasjon i Vietnam (som for all del ikke må forveksles med krig! Selv om man bomber og invaderer og dreper kvinner og barn er der stor forskjell på krig og militære operasjoner! Videre må min sarkasme for all del ikke forveksles med mine virkelige meninger) til å bruke ressurser på en etterforskning i den retning.

Jeg er mer usikker på Johnsons egentlige rolle i det hele. Jeg ser for meg at han hadde sine velbegrunnede mistanker og at han muligens forventet/visste om attentatet på forhånd. Men jeg er rett og slett ikke sikker på hvorvidt det her er snakk om et Lusitania (der han fremprovoserte situasjonen, for eksempel ved å fyre opp under rykter om presidentens kvinnehistorier) eller et Pearl Harbor (der han visste om planene og kanskje kunne stoppet dem, noe han valgte å la være i og med sin egen interesse i at de ble gjennomførte). Og så lenge Sovjetunionen kunne være involvert i attentatet, hadde hans krigføring større legitimitet.

Det jeg liker best ved denne teorien er at den besvarer et spørsmål som for meg er av en nærmest åndelig karakter. Historiens mest kjente bilder av historiens best kledde kvinne viser henne i en rosa drakt (jfr tidligere påstander om at 'rosa' er forkortelse for Royalty of Satan). Men i følge farveteorier er rosa en farve som gir assosiasjoner til barn(s)lighet og uskyld. Med andre ord den perfekte farven dersom man skal utføre et attentat eller lignende (hvitt ville vært enda bedre, men en stilsikker kvinne som Jackie visste at enhver kvinne med respekt for seg selv ikke bruker hvitt etter Labor Day). I en slik situasjon ville kanskje selv jeg brukt rosa (så hvis noen ser meg i denne farven er der all grunn til å sjekke nyhetene!).

Vel, jeg er glad jeg kunne klarere et av historiens største mysterier! Takk for meg og velkommen tilbake.

Refleksjon: Den Seksuelle Devolusjonen

2009-11-19T12:28:00.001+01:00

For å gjøre det klart først som sist; dette er ikke kritikk av sex i seg selv. Jeg vil ikke beskyldes for å nære et ønske å utrydde menneskeheten. Det er heller ikke ment som en moralpreken der jeg proklamerer 'hva som passer seg og ikke'. Jeg angriper verken sex utenfor ekteskapet eller one-night-stands. Det jeg snakker om er en tilværelse der alt på en eller annen måte handler om sex; direkte eller indirekte. Der eneste formål med å kle seg pent er å tiltrekke seg det annet kjønn, der forhold utelukkende baseres på intim omgang, og der en lørdagskveld er mislykket om man går alene hjem. Jeg sier ikke dette av frykt for å støte noen eller virke moraliserende og tantete, men for å redusere faren for at noen leser innlegget med feil inntrykk og dermed mister poenget.

Det slår meg ofte hvor mye i hverdagen som synes å handle om sex. For eksempel er det nærmest umulig å finne et moteblad med en fremside som gjør det egnet som busslektyre. Jeg føler virkelig ikke for å la medpassasjerene tro at jeg leser 'Ti tips som garanterer et ligg'. For hvordan skal de vite at jeg egentlig oppdaterer meg på høstkolleksjonene når disse annonseres med halvparten så store typer som førstnevnte? Jeg ser ikke for meg at magasiner for det motsatte kjønn er særlig mye bedre.

Videre er seksualitet grunnpilaren i svært mange forhold og ikke minst i menneskers selvfølelse. For mange er sex hovedformålet med omgang med det foretrukne kjønn (jeg uttrykker meg på denne måten for ikke å åpne for en homofilidebatt som vil ta fokuset fra hovedpoenget), og dersom det ikke skjer umiddelbart, så blir vennskap et nødvendig steg (et nødvendig onde for de som er virkelig kyniske. Eller et annet ord på k) på veien dit. Når slike mennesker pleier omgang med det ikke-foretrukne kjønn (eller mennesker de av en eller annen grunn ikke ønsker intim omgang med), har de typisk problemer med å finne noe særlig å snakke om når helgens erobringer er diskutert, inngående beskrevet og sammenlignet. Med mindre man da er klar til å planlegge neste helg.

Og det er knapt nok nødvendig å nevne at en helg er mislykket uten minst én erobring. Man kan ikke gå på fest bare for å ha det hyggelig eller møte venner; man går først og fremst for å sondere terrenget med tanke på potensielle partnere. Finner man en som tilsynelatende har de rette genene, bruser man litt med fjærene og begynner å legge en strategi. Er dette en som kan fikses med alkohol alene, eller må man til med smiger og komplimenter? Eller er det snakk om den akademiske typen som tennes av en dyp samtale hvor man briefer med innsikt og kunnskap? Eller kanskje dette er en som vil redde verden og blir myk som smør av å møte en tilsynelatende sjelefrende med oppdiktede fadderbarn og et imponerende reportoar av politisk korrekte ord og uttrykk? Sosial omgang med gamle og nye venner kommer i annen rekke, og en intelligent samtale reduseres til et sjekketriks dersom Versace-duften og noen mojitas ikke strekker til.

Mange mennesker dømmer og vurderer både andre og seg selv utifra hvor mange partnere man har hatt, et anerkjennende blikk eller kompliment fra en potensiell partner veier minst dobbelt så tungt som det samme fra en venninne eller kamerat, og antrekk velges med tanke på å uttrykke tilgjengelighet og villighet. Og apropos komplimenter; for mange blir et kompliment eller en oppmuntring oppfattet en seksuell invitt med mindre det kommer fra ens egen bestemor. Jeg er av den mening at (nesten) alle fortjener minst ett kompliment om dagen, men jeg er innforstått med at mange frykter å bli misoppfattet om de sier noe pent til noen av det motsatte kjønn (eller det samme kjønn om man er åpent homofil). Kanskje er dette aller verst for gutter og menn. Jenter har for det første lov å være litt søte og si pene ting til folk, og for det andre har menn et rykte som sier at de bare er ute etter én ting. Til enhver tid og i enhver situasjon. Jeg kjenner menn som vegrer seg for å gi komplimenter til jenter av frykt for at det skal misoppfattes, og jeg forstår dem så vel. For mange jenter er nemlig 'du har pene øyne' synonymt med 'jeg vil ligge med deg'. Dette kan virke innbildsk, men samtidig er det ikke en oppfatning tatt ut av løse luften da komplimenter for mange menn er en naturlig del av parringsritualet (ja, mamma. Jeg vet det høres vulgært ut, men det er faktisk hele poenget).

Simultant med at vårt eget samfunn seksualiseres, prøver man gjerne å gjøre det samme med fortiden. For å vise at alle generasjoner har vært like fokuserte på dette som vår egen. Populærkulturelle fenomener som mellom andre Dan Brown prøver å demonstrere at ethvert folkloristisk eller religiøst symbol har et seksualrelatert opphav. Selv Davidstjernen og våre tradisjonelle kirkevinduer tolkes som bilder på kjønnsliv (siden jeg allerede har overskredet grensen til det vulgære vil jeg tillate meg å lure på hvorvidt Brown er en som aldri får seg noe og derfor ser seksuelle luftspeilinger over alt). Filmindustrien på sin side tolker og videreformidler gjerne historiske hendelser på en måte som setter selve hendelsen eller epoken i skyggen av kinky forhold, og man kan få inntrykk av at seksualitet ligger bak enhver religion, enhver krig...og enhver tanke som noensinne er tenkt. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror dette temaet har spilt noen som helst rolle i historien, men selv en semimisantrop som jeg tror faktisk mennesker er i stand til å tenke på litt andre ting også.

Det verste er at dette faktisk anses som progressivt. Jeg kan virkelig ikke se noe progressivt i å 'frigjøre' seg ved å ta et steg bakover i evolusjonen. En slik holdning reduserer oss til biologiske vesener der fysiologiske behov overskygger alt annet. Dersom formålet bak enhver handling og gest er å tiltrekke oss potensielle partnere, blir det eneste som faktisk setter oss over dyrene at vi er mer utspekulerte i å dekke våre dyriske behov enn hva de er. Dersom et antrekk ikke har annet formål enn å sikre en ny erobring, er der lite som skiller Haute Couture fra påfuglens halefjær. Dersom komplimenter bare er lettere tilslørt kurtisering, og dersom demonstrasjon av kunnskap egentlig er demonstrasjon av at ens gener er verd å spres, da er der lite igjen som skiller oss fra dyrene. Derav overskriften. Den seksuelle revolusjonen er blitt en devolusjon.

Bonusliste: 1o Faktorer som Gjør en Pen Bart Verdiløs

2009-11-18T21:08:00.000+01:00

Jeg tillater meg å legge ut nok en liste. Denne gangen med ti faktorer som gjør en pen bart verdiløs. Listen gjelder selvsagt også menn uten bart, men det er jo ekstra trist når en i utgangspunktet kjekk mann lar oppførsel og andre ytre faktorer ødelegge for seg. Og med unntak av nummer én og nummer åtte, så gjelder dette for Guds skyld kvinner også!!!

Synkroniserte dansetrinn - både cowboyen og bikeren i Village People har en viss sjarm. Helt til de faller inn i sin innøvde dans som får meg til å tenke på talentkonkurranser på barneskolen.
Skinnvest - og lisseslips og cowboyboots og cowboyhatt og...med mindre det da er snakk om et faktisk kostyme (vel og merke til en anledning som ikke involverer synkroniserte dansetrinn; se over) eller man virkelig jobber med å gjete kyr.
Snus - jeg liker ikke sigaretter (sigarer og pipe kan forsvares fra et estetisk ståsted, skjønt jeg vil ikke akkurat anbefale noen av dem), men jeg virkelig hater snus. I alle former. Jeg brekker meg bare ved tanken.
Offentlig urinering - dette behøver vel ikke ytterlige kommentarer?
Hockeysveis - kanskje en tanke mer hygienisk, men ellers like grufullt som overnevnte.
Alt som har med Felleskjøpet å gjøre og som ikke er direkte relatert til gårdsarbeid - jeg har all respekt for bønder. Og for å kle seg praktisk. Og ikke minst for å kle seg etter forholdene. Sistnevnte betyr at det er helt greit å bruke Felleskjøpet-kjeledress og -caps når man melker kyr, spar møkk og pløyer jordene. Men det betyr også at det på ingen måte er greit å bruke dette antrekket på butikken eller på dans i ungdomshuset. John Deere havner forresten i samme kategori.
Alt som har med danseband å gjøre - samt alle relaterte 'musikk'sjangere.
Ørering - eller øreringer...
Omtale av egne og andres private deler (utenfor legekontoret) - enkelte feminister er opptatt av at vi kvinner skal våge å bruke uttrykk som tradisjonelt oppfattes som grove når vi omtaler egen kropp. For det kan menn gjøre... Helt alvorlig; dette er en type menn jeg holder meg langt unna. Jeg forundrer meg forøvrig over denne type 'kvinner'. Vi skal se ut som menn, men ikke som pene menn. Og vi skal oppføre oss som menn, men tydeligvis som en type menn hvis IQ er lavere enn skonummeret. I kvinnefrigjøringens navn. Tilgi meg for å sette spørsmålstegn ved både 'kvinne' og 'frigjøring'.
Spytting - jeg nevnte snus, og dette nytelses(?)middelet gjør nevnte aktivitet/uvane ytterligere kvalmende, men bare et hakk eller to (en dråpe eller to høres bare ekkelt ut i denne sammenheng). Spytting er en type oppførsel som nesten får meg til å tro på Darwin og hans utviklingslære. En normalt utrustet toåring bør være i stand til å forstå at dette er både udannet, ekkelt og uhygienisk. Men tydeligvis ikke alle voksne mannfolk... Eller kvinnfolk for den del. Uæh!

Mitt Liv: Favoditt og Favodatt

2009-11-18T16:14:00.000+01:00

Favorittdyr - katter generelt og Leo spesielt.
Favorittfarve - grå. Noe som henger tett sammen med forrige punkt. Svarte cashmeregensere passer dårlig sammen med grå langhårskatter, og med min gjøre-det-beste-utav-enhver-situasjon-holdning har jeg kapitulert. Derfor er grå blitt min favorittfarve. Hadde jeg hatt barn ville gulpeklut garantert blitt omtalt som favoritt-tilbehør. Likeledes som et fengselsopphold i USA ville (ville; ikke har) motivert meg til å skrifte favorittfarve til oransje (favoritt-tilbehør - håndjern. Haha).
Favorittårstid - høst. Dette er faktisk ikke nok en kapitulasjon; jeg liker å kjenne vind mot huden mens jeg vasser i tørre blader (jeg klarer meg fint uten all den nedbøren som typisk melder seg i denne årstiden). For ikke å snakke om at jeg ut i september begynner å fungere igjen etter å ha sytt og klaget over varmen siden mai. Jeg trives best mellom fem og femten grader; hver grad over tyve trekker fem poeng fra IQen min.
Favorittegn - semikolon; i høyeste grad undervurdert i vårt skriftspråk.
Favorittdialekt - sunnmørsdialekt. Diftonger og rulle-r gjør noe med meg. Jeg har vurdert å bære med meg en lapp der det står at i tilfelle et nervøst sammenbrudd ønsker jeg å sendes til en sunnmørspsykolog (stavekontrollen godtok faktisk det ordet).
Favorittsmykketype - perler. Jeg har en klad hudtone så jeg liker safirer, og jeg er kvinne så jeg liker diamanter. Men ingenting slår perler. De skinner kanskje ikke så mye som for eksempel diamanter, men har man først oppdaget deres subtile glans er i alle fall jeg solgt. Noen har forresten ymtet frempå om at jeg er noe konservativ...
Favorittbok - Road to Serfdom av Friedrich Hayek. Der finnes mer idealistiske liberalister (Rothbard, for eksempel), og der finnes mer konsekvente tenkere. Jeg stiller meg særlig skeptisk til den blindtarmen Hayek henger på sin minarkistiske modell ved å si at i tillegg til de klassiske tre områdene hvor statlig innblanding er akseptabelt (politi, rettsvesen og militære/forsvar), så kan staten ta seg av oppgaver den kan håndtere bedre enn private. For det første er dette et bunnløst forslag (derfor er kanskje ikke 'blindtarm' den beste metaforen, men jeg betrakter dette tillegget som et unødvendig vedheng med potensiale for komplikasjoner; altså en blindtarm), og for det andre...vennligst definér 'bedre' for meg. Mer økonomisk? Mer effektivt? Med større myndighet? Og ikke minst, bedre i følge hvem? Skal man ta denne tanken helt ut, så ville Stalin uten problemer kunne stille seg bak den. 'Da! KGB, (u)rettsvesen og den Røde Armé. Og det staten kan gjøre bedre. Som er...alt! Nada kan overlates til private.' Når det er sagt (med visse innslag av min noe spesielle humor), så er likevel denne boken å anbefale på det aller varmeste. Den er både grundig og lettfattelig, og den legger etter mitt syn frem en markedsliberalistisk modell som er like lett å formidle videre som å forstå.
Favorittbutikk - Fretex. Nei, jeg er ikke øko-chick, men gjenbruk tillater meg å ha dyr smak på et budsjett som ikke nødvendigvis korrelerer med denne. Har man tid til å sjekke utvalget ofte, og er man åpen for å gå tomhendt ut fire av fem ganger, så kan man virkelig gjøre noen kupp. For noen måneder siden solgte de alle damejakker til kr 3o,- og jeg sikret meg én fra Filippa K og én fra Sand. Og så ler jeg godt når mennesker sier at jeg er heldig som har råd til dyr skandinavisk design. To jakker til prisen av en halvliter; det skal jeg stå i!
Favorittparfyme - In Two fra Stella McCartney. Det kommer neppe som et sjokk på mennesker som kjenner meg at jeg matcher parfyme og antrekk. Derfor trenger jeg i overkant av et halvt dusin parfymer. Til trenchcoat eller engelsk tweed bruker jeg London fra Burberry. Til et klassisk svart-hvitt antrekk bruker jeg Chanel no 5 (da jeg var 25 bestemte jeg meg for at jeg skulle begynne å bruke og ikke minst like denne etter 3o-årsdagen min. Nok en kapitulasjon. Haha), til romantiske antrekk bruker jeg Rose av Paul Smith, til antrekk i kategorien russisk glamour med innslag av brunt og gull bruker jeg Envy fra Gucci, og til duse sommerantrekk bruker jeg Pure Morning fra Marc O'Polo. Og på ønskelisten står Lola fra Marc Jacobs som skal brukes til velour og kashmere. Men jeg er villig til å bryte alle disse relglene for Stella. Jeg er endatil villig til å overse det faktum at hun er Pauls datter. Denne duften er så ultimat feminin. Jeg er glad i både rose- og jasminduft, men peon er mer spesiell. Kanskje fordi den er så uutforsket innen parfymemarkedet.
Favorittfjernsynsserie - Twin Peaks. Jeg elsker humoren i Seinfeld, plottet i Sopranos og de obskure sykdommene i House. Men ingenting slår Dale Coopers jakt på Laura Palmers morder. Dette er en særdeles vellykket kombinasjon av den mørke romantikken som representert av Hawthorne og Poe og nonsenslitteraturen som representert av Carrol. Jeg har faktisk lekt med tanken på at Lauras kokainbruk er et bilde på den hvite kaninen og at hennes død inntraff i alle fall delvis som et resultat av at hun fulgte etter denne ned i dypet. Apropos dypt...

Favorittklesplagg og -tilbehør; 5 fra mitt eget klesskap og 5 fra ønskelisten

2009-11-17T11:16:00.000+01:00

Fra mitt eget Klesskap (bilder i denne kategorien kommer senere)

Elfenbensfarvet 'Skinn'jakke - for en tid tilbake hadde jeg et innlegg om at ethvert antrekk bør tilpasses til den som bærer det. Plagg som aldeles ikke passer inn i et Silje Helén-tilpasset antrekk er bikerjakker. Hver gang jeg prøver en slik får jeg følelsen av å se ut som en jente som gjør opprør mot foreldrene ved å bruke jakken til bandidos-kjæresten sin. Men det betyr jo ikke at jeg ikke liker skinnjakker! Og som et alternativ er denne perfekt. Snittet og det myke materialet (som faktisk ikke er skinn men som lurer alle) gjør den nett og feminin, og farven går til nær sagt alt (innbilder jeg meg i alle fall...). Men nå har vi overskredet midten av november, så jeg er redd det er på tide å pakke den bort for vinteren, selv for en varmblodshoppe som jeg.

Ermeløs, svart kjole fra Bennetton - guene må vite hvor mange ganger 'ermeløs kjole' er nevnt på denne bloggen. Men jeg elsker dem! Og dette er min absolutte favoritt. Enkel men feminin, pen men praktisk, pyntet men robust...nevnte jeg at jeg elsker den?

Sko fra Gucci - noen har ymtet frempå om at skoene er barna mine. I så fall ville jeg vært en dårlig mor. Ikke fordi jeg ikke tar godt vare på dem, men fordi jeg favoriserer. Disse og undernevnte er mine absolutte favoritter, og jeg skulle gitt opp ganske mange for å få beholde disse. Disse byttet jeg forresten til meg mot noen Brann-biletter etterat noen hadde gått i den fellen at de ikke tok med i beregningen at italienske størrelser er noe mindre enn norske.

Ankelboots/skoletter fra Christian Louboutin - disse kjøpte jeg på Finn for en nesten pinlig lav pris. Men pene er de! Ja mamma jeg skal være forsiktig, og nei jeg skal ikke brekke bena!

Boho-veske fra Prada - av alle mine vesker er dette min favoritt. Broderiene er forseggjorte og iøyefallende men uten å bli glorete eller spraglete. Og størrelsen er perfekt; der er akkurat plass til Che (det er PCen min for de som ikke vet det).

Fra Ønskelisten (ja, jeg har dyr smak...)

Trenchcoat fra Burberry

Jeg har en...del trenchcoater. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til androgyne plagg, men i og med beltet blir disse riktig feminine. Og jeg har virkelig lyst på en fra Burberry! Eller en i hver farve. Eller to i hver farve i tilfelle noe skulle skje med en. Eller...

Tweeddrakt

Jeg jakter iherdig på den perfekte drakten. Den skal være i tweed, ha kort innsvinget jakke i enkelt snitt og knelangt skjørt i A-form. Og første gang jeg tar den på skal jeg se meg i speilet og tenke 'ah, det er Silje Helén!' (jeg pleier altså ikke tenke 'ah' når jeg ser meg i speilet...)

Ermeløs ullkjole i dogtooth-mønster - jeg har ikke noe bilde, men jeg forelsket meg første gang jeg så den i et butikkvindu i Bergen. Nå legger jeg veien til skolen om denne butikken hver dag. Jeg håper ikke butikkdamen tror det er henne jeg er interessert i...

Pet Carrier fra Louis Vuitton

Leo ønsker seg en slik! Vel og merke hvis de finnes i hans størrelse... Jeg skulle kjøpe en bæreveske til ham for en tid siden, og jeg tenkte som så at størrelse 'Liten Hund' må da passe til en stor katt. For meg er nemlig en liten hund cavalier king charles spaniel. Jeg tenkte ikke på Paris Hilton og hennes hunder i lommeformat. Leo fikk knapt nok forpotene oppi...

Ankelboots med Pels - jeg har ikke bilde å vise til, men jeg har et klart bilde i hodet mitt. Jeg så engang et par brune ankelboots med pelsdetaljer som jeg ikke har klart å glemme. De var så pene og så på toppen av det hele ut til å være gode å gå i. Nå lever jeg for å se dem igjen. Samt for en del andre ting...

Mitt Liv: Favorittklesstiler; 5 jeg bruker selv og 5 jeg liker å se på andre

2009-11-16T10:06:00.001+01:00

Jeg er svært interessert i mote, men ikke i så måte at jeg kaster meg på hver eneste trend noen kreative homofile lanserer. Personlig er jeg mer opptatt av å ha stil(er) enn å følge moten, og min smak forandrer seg ikke nødvendigvis i takt med kolleksjonene. Denne sesongen fortviler jeg over alle de grusomme 8o-tallstrendene som aldri synes å dø. Likevel er jeg interessert i mote, både fra et kunstnerisk og et antropologisk ståsted. Jeg leser ELLE og Costume fast selv i stilmessige nedgangstider, og jeg følger en rekke moteblogger. For de av dere som ikke finner frem i jungelen av moteblader kan jeg absolutt anbefale de to overnevnte. Disse har langt mer klasse enn mange av de andre, og ikke minst fokuserer de i hovedsak på mote og skjønnhet. Et tredje alternativ er HENNE, men dette bladet inkluderer også en del artikler om politikk og samfunn. Og for all del; jeg er ikke imot slike tema, men jeg foretrekker å lese dem i andre kilder enn glansede magasiner. Og jeg mener bestemt at de som bruker slike til å oppdatere seg i samfunnsdebatten burde holde seg unna denne.

Men om jeg ikke følger trendene slavisk, så har jeg absolutt mine favoritter. Og som jeg nevnte for en tid tilbake, så mener jeg at en bør tilpasse antrekk og tilbehør til eget utseende og personlighet. Derfor bruker jeg ikke nødvendigvis alt jeg synes er pent selv.

5 Klesstiler jeg bruker selv

Klassisk 6o-tall - som aller best illustreres av førstedame Jackie Kennedy. Enkle ermeløse kjoler, drakter med nette jakker (gjerne med store knapper) og selvsagt klassikeren over alle; trenchcoaten.
Russisk glamour - boho-stilen kan lett bli litt rotete for min smak. Russisk glamour, derimot, fungerer fint som en nedtonet utgave av denne stilen. Pelskanter, broderier og litt overdådige smykker.
Mørk romantikk - som for Guds skyld ikke må forveksles med goth! Mørke men ikke nødvendigvis triste farver (mørk lilla passer utmerket her), svarte blonder (fortrinnsvis av en type som ikke leder tankene i retning undertøy) og victorianske innslag.
Lys romantikk - sommeralternativet til overnevnte. Ikke nødvendigvis i form av hvite flagrende kjoler; da heller svale plagg i duse farver og enkelt snitt. Tunikaer, blonder og etniske innslag.
Nedtonet grunge - ikke nødvendigvis pent, men desto mer nostalgisk. Denne stilen får meg til å tenke på 'i gamle daga då eg var ung', noe som gjør den til et naturlig valg på en dress-down-dag. Not to mention at langermet under kortermet gjør Bastiat-T-skjorten (noen som kan gi meg et tips i orddeling her? Jeg synes selv jeg håndterer dette emnet bra, men jeg har problemer med å kombinere navn med bindestrekord) min til helårsantrekk.

5 Klesstiler jeg liker å se på andre

New Look - fra Christian Diors første kolleksjon kom ut i 1947 til overnevnte førstedame kom på banen som et moteikon var idealet noe...formfullt. Fantastisk pen stil. Vel og merke for de med den nødvendige timeglassformen.
Wilderness chic - jeg liker denne sporty stilen så lenge den innebærer litt mer estetikk enn å slenge på seg Bergans-jakken hver eneste dag. Ryggsekker, allværsjakker og fornuftige sko kan absolutt se bra ut, men man må legge litt tankevirksomhet i komposisjon og styling. Og ikke minst i anledning! Jeg skulle gjerne levd i en tid da man hadde ulike nivåer av oppkledning og pyntet seg oftere enn til hvert års julebord. Jeg bruker forsåvidt klærene i denne kategorien, men ikke stilen. Det betyr at jeg kan kaste på meg Bergans-jakken for å løpe på butikken eller gå en tur i høstmørket, men dette er ikke gjennomtenkt nok til å si at jeg følger selve stilen.
Preppy - jeg liker virkelig khakibukser, v-gensere og piké-/poloskjorter, men det er skjelden jeg bruker denne stilen selv. Jeg tror grunnen må være at hvis jeg likevel kler meg pent nok til å være preppy, så går jeg heller med skjørt. Og dette er en stil som passer best med bukser. Riktignok har visse typer skjørt vært lansert, men jeg har ikke vært overbegeistret for noen av dem.
Casual 7o-talls - for 3-4 år siden var dette stilen jeg sverget til. Ikke en dag uten bootleg og ribbestrikket genser med høy hals. Eventuelt kroppsnær sportsjakke. Jeg liker fremdeles å se andre med denne typen klær, men jeg tror det er noe med denne stilen som gjør at man kommer til et punkt der man har fått nok og vel som det. Særlig hvis man har bodd i en leilighet med brunt og oransje teppe på badegulvet (helt sant; jeg fikk lyst til å bade i sprit hver gang jeg tenkte på alle de som hadde tråkket på det siden 7o-tallet en gang. Særlig da dette ikke var det reneste nabolaget jeg har bodd i)
Lolita - jeg er ikke den som kaster meg over alle trender som kommer fra Japan, men denne liker jeg faktisk. Kombinasjonen av en victoriansk base med innslag av rokokko og goth gir et ungt men samtidig classy inntrykk. Stilen er også åpen for andre innslag som klassiske japanske plagg, punk og fantasy. Men hvor godt jeg enn liker denne stilen, så må jeg også påpeke at den utelukkende egner seg for unge kvinner, samt at man må være forsiktig med å overdrive da dette vil føre til at man ser utkledd ut. Men det bekymrer muligens ikke (alle) japanere.

Mitt Liv: Musikk til enhver Anledning

2009-11-15T18:00:00.000+01:00

Jeg er av den typen som gjerne husker obskure datoer og detaljer på bekostning av ting som kan virke mer pressende i hverdagen. Senest nå i høst måtte jeg gå med kåpen på meg inne gjennom en hel dag med forelesninger av den enkle grunn at jeg hadde glemt skjørtet hjemme. Men den verste dagen dette semesteret var da jeg glemte mp3-spilleren. Til tross for at jeg ikke kan synge en ren tone, er musikk en særdeles viktig del av livet mitt. Og ulike typer musikk følger meg gjennom ulike aktiviteter og sinnsstemninger. Dersom noen finner mp3-spilleren min, vil jeg ikke klandre dem om de konkluderer med at den må tilhøre en noe forstyrret person. Kuttene spriker i et utall retninger, og noen av dem kan neppe betegnes som mainstream. Men jeg er ikke schizofren; jeg er bare kompleks (det skal stå på gravstenen min)! Og jeg er både kresen og systematisk:

Jeg trener til - kampsanger av (nesten) alle slag! Ingenting får opp pulsen og adrenalinet som harmdirrende, takfaste toner om krig, revolusjon og seperatisme! Jeg anbefaler særlig det svenske proggbandet Knutna Nävar. De var (hyper) aktive tidlig på 7o-tallet (som mange av sine meningsfeller. Eller artsfrender...). Deres fordømmelse av utsugerveldet, (små)borgerskapen og sosialdemokratiet har holdt pulsen, motet og humøret oppe på mang en løpetur. Skjønt, det var kanskje ikke dét de hadde i tankene da de skrev 'Sången om Stalin' og 'Balladen om Ho Chi Minh'... Nasjonalsanger av den mer militante typen som den franske eller den sovjetiske fungerer også.
Jeg melankolerer (dersom det ikke er et ord burde det være det!) til - 'Those were the Days' og 'Time in a Bottle'. Jeg regner meg selv for å ha et jevnt godt humør, men jeg mener at litt kontrollert melankoli virker som vaksine mot ukontrollerte depresjoner. Samtidig er jeg ikke helt typen til å sippe til tyggegummipop og ulykkelig kjærlighet, og jeg har en klippefast tro på at etter regn kommer sol og alt ordner seg. Det som derimot gjør meg melankolsk på grensen til trist, er tanken på tidens nådeløse gang og det som var og som aldri kommer igjen. Det er noe smertefullt over vissheten om at man aldri får gårsdagen igjen. På den annen side hjelper denne vissheten meg å gripe dagen og leve mens jeg kan. Å bli apatisk fører ingenting godt med seg.
Jeg sminker meg til - "Sunday Girl". Ingenting slår en skikkelig dose 7o-tallsdekadanse. For en mer kontinental følelse er der også en fransk utgave.
Jeg utvider horisonten min med - å utvide horisonten er ett av disse uttrykkene som kan brukes om det meste, og som ingen egentlig kan bedømme hvorvidt stemmer eller ikke. I dette tilfellet betyr det at jeg finner det umåtelig morsomt, samtidig som det høres dypere ut å si at det utvider min horisont. I alle fall utvider jeg min horisont med japanske versjoner av musicaler. I følge Costume kan man gjøre en uformelig kjole riktig fjong ved å sette på et belte. Likeledes blir i utgangspunktet smakløse musicaler som Jesus Christ Superstar og Mamma Mia absolutt verd å se oversatt til japansk.
Jeg får energi av - Creedence Clearwater Revival. (Nesten) samme hva jeg skal, så gir Creedence meg den energien og det pågangsmotet som skal til for å utføre det. Skal jeg ha eksamen, så hører jeg på Creedence. Skal jeg til tannlegen, så hører jeg på Creedence. Og skal jeg til å tømme et halvt dusin kattetoalett, så hører jeg på Creedence.
Jeg slapper av til - Vashti Bunyan. Hennes noe naive iakttagelser av gresset som gror, snøen som snør (!) og øyenstikkerene som flyr i kombinasjon med psykedeliske toner har en særdeles avslappende effekt selv på undertegnede.
Jeg samler på - innspillinger av Internasjonalen. Ikke spør og ikke døm. En gang glemte jeg mp3-spilleren min på venterommet til legen. Jeg overveide alvorlig å bare kjøpe meg en ny og begynne samlingen på nytt, for jeg var redd der skulle være menn med hvite frakker som ventet på meg da jeg gikk for å spørre etter den. Men jeg bestemte meg for at hvis de spurte hva som var på den for å forsikre seg om at det virkelig var min, så skulle jeg svare noe slikt som 'nei...litt Britney og litt Lady Gaga. Hva? Har dere funnet en med 72 versjoner av Internasjonalen? Nei, den er ikke min. Den må tilhøre en alvorlig forstyrret person. Eventuelt en virkelig iherdig kommunist'.
Jeg blir romantisk av - Leonard Cohen. Der er bare noe med dype, vibrerende mannsstemmer.
Jeg sovner av - The Wedding Song av Peter, Paul & Mary (eller bare Paul som i denne versjonen). Å høre på denne medfører alvorlig fare for å sovne. Sikkert ingenting å kombinere med bilkjøring og håndtering av farlige maskiner.
Jeg liker faktisk - noen av punktene på denne listen har lite bruksområde utenfor det nevnte. Jeg hører for eksempel ikke på den hebraiske utgaven av Internasjonalen eller Proletären mens jeg spiser middag. Så i håp om å gjenopprette mitt rykte som relativt normal (?), vil jeg be dere se bort fra alt på denne listen som omhandler kommunisme og japanske musicaler, for heller å legge til Eagles, Dr. Hook, Barry McGuire, Don McLean, Nazareth og Frank Zappa.

Det skal nok endel godvilje eller mangel på tallkunnskaper til å kalle dette en topp-ti-liste, men om ikke annet, så gir den et sannferdig (om ikke komplett) bilde av meg.

Mitt Liv: Favorittaktiviteter

2009-11-14T12:12:00.009+01:00

Kjøre berg-og-dal-bane - jeg elsker fart. Samtidig har jeg en viss samvittighet og ansvarsfølelse som ikke tillater meg å bli med på altfor halsbrekkende kjøreturer. Derfor priser jeg meg lykkelig for denne (relativt) trygge og kontrollerte formen for fartskick.
Prøve klær og komponere antrekk - med fare for å ta akademisk selvmord. Men jeg elsker å sette sammen det perfekte antrekket til meg selv eller en annen, et antrekk som virkelig får frem det beste i den som bærer det. Det handler ikke først og fremst om å se best mulig ut selv; for meg er dette med å velge klær som passer til en viss person og tilbehør som passer til både antrekket og personen nærmest en kunstform.
Skrive - på tide å gjenopprette mitt intellektuelle image slik at jeg ikke fremstår som en fartsgal fashionista. Jeg føler meg aldri så levende som når jeg skriver. Jeg liker å leke med ulike sjangere og uttrykksmåter, og når jeg finner det perfekte ordet eller den perfekte setningsstrukturen føler jeg meg som en katt idet den har fanget en mus og kommer for å vise den frem og få skryt. Seriøst, har dere sett når en katt kommer med en mus i munnen? Hodet hevet, ti centimeter høyere over skuldrene enn ellers og med en rak holdning som er en monark verdig. Slik føler jeg meg når jeg finner en uttrykksmåte jeg er virkelig fornøyd med eller som jeg har lett lenge etter. Disse uttrykksmåtene prøver jeg å bruke som virkemidler i de ulike sjangerene, og jeg elsker å eksperimentere med å se hvilke som er effektive og ikke. Jeg bruker mye humor og sarkasme, mens jeg er forsikig med emosjonelle argumenter. Slike finner jeg nemlig mest effektfulle når de ikke finnes i overflod. Å skrive saklig for så å komme med et følelsesargument vil det ofte slå leserene med en større kraft enn om hele avhandlingen ligner en tåredryppende victoriansk dødsscene. Å skrive om å skrive...dette blir nesten litt metalitterært!
Puse - for de som lurer på hva det er å puse; hva gjør man med en drikk? Man drikker den. Hva gjør man med et fly? Man flyr det. Og hva gjør man med puser? Man puser dem! Dette uttrykket innebærer alle former for kos, lek og omsorg. Jeg elsker katter, og det er ikke uvanlig at jeg kommer for sent til bussen eller forelesning fordi jeg har stoppet for å klappe en katt. Ekstra sent kommer jeg hvis jeg i tillegg må klatre over et par gjerder for å få tak i den.
Kjøpe sko!!! - jeg tenker til stadighet at nå har jeg nok sko. Jeg kommer til et greit rundt tall (jeg skal ikke si hvilket greie runde tall) og tenker at det er fint og ryddig, så jeg stopper der. Tenker jeg helt til jeg finner et par jeg bare må ha. Og da kan jeg jo like gjerne arbeide meg opp mot neste runde ryddige tall? Og hvis jeg begynner å nærme meg et enda rundere tall, så er det mer enn fristende å sikte på dette...
Uttrykke meningene mine - om alt fra politikk via filosofi til Alexander Wang sin seneste kolleksjon og hvorvidt glidelåser som dekorasjon er pent eller ikke. Dette kan sikkert enhver som har snakket med meg i mer enn 3o sekunder sikkert skrive under på. Men jeg er samtidig interessert i andres meninger. Både for å se mine egne meninger i lys av andres (og muligens revurdere mine egne; noe jeg faktisk er i stand til) og for å lære andre mennesker å kjenne. Jeg liker å ha venner og bekjente med ulike meninger, livssyn og levesett; selv slike jeg på ingen måte ønsker å oppta selv.
Være ute - det er så godt å kjenne frisk luft mot ansiktet! Den behøver ikke engang å være så veldig frisk; selv om jeg er glad i naturen her hjemme i Hardanger setter jeg også pris på en tur gjennom gatene i Bergen. Det er først og fremst følelsen av å være utendørs jeg liker.
Analysere - jeg kan få et virkelig kick av å se bak det som uttrykkes gjennom alt fra et litterært verk til en persons oppførsel. Samtidig har jeg respekt for opprinnelig mening og intensjon, og jeg er på ingen måte postmodernist. Dessuten er mennesker som overanalyserer andre ufattelig irriterende. Min bedre halvdel og jeg fikk en gang et spørsmål rettet mot oss begge. Før jeg svarte så jeg på ham for å se om han begynte å snakke, for da fikk jeg heller vente på tur. Det velmenende (?) hespetreet som hadde stilt spørsmålet ble alvorlig bekymret for meg og min manglende uavhengighet. At jeg ikke engang kunne svare på et enkelt spørsmål uten å be om tillatelse eller prøve å lese i ansiktet hans hva han mente at jeg skulle mene...! Jeg prøvde bare å unngå at vi begynte å snakke i munnen på hverandre! Slike analytikere er irriterende. Derfor prøver jeg å ikke overanalysere, og jeg er åpen for å skifte mening med henhold til konklusjoner.
Betrakte verden med humor - dette er vel heller en holdning enn en aktivitet, men den må bare være med. Det er denne holdningen som gjør meg til et stort sett lykkelig menneske, som motiverer meg til å møte og observere verden og som hjelper meg gjennom motgang og problemer. Jeg prøver å se humoren i det meste, og jeg prøver å ikke la dette hindre meg i å se alvoret i det samtidig.
Lage mat - jeg skal ikke påstå at jeg er den fødte husmor, men jeg hygger meg genuint på kjøkkenet. På mange måter kan denne interessen sammenlignes med min forkjærlighet for skriving og mote, for det er selve komposisjonen som interesserer meg. Jeg liker å finne råvarer som passer sammen, krydder som får frem det beste i disse råvarene og en fremgangsmåte som foredler i stedet for å ødelegge disse. Som et ekstra punkt på denne listen kunne jeg tatt med at jeg liker å spise maten jeg lager.

Historiens 5 Peneste Menn med Bart og Historiens 5 Peneste Menn med Skjegg

2009-11-13T18:37:00.019+01:00

Det er neppe noen hemmelighet at jeg synes menn skal ha bart og/eller skjegg. Jeg har aldri forstått dette moderne idealet med feminine menn, ei heller de såkalt gutteaktige. Her er de, etter mitt syn, peneste mennene i hver av disse kategoriene.

Historiens 5 Peneste Menn med Bart

Josef Stalin (1878 - 1953)

Ja, jeg vet det. Komunisme. Hungersnød. Forfølging. Massedrap... Men en pen mann var han!!!

Tom Selleck (1945 ->)

Jeg hater 8o-tallet, og jeg hater Hawaii-looken. Men jeg kan uten problemer se flere episoder av Magnum etter enannen. En mer klassisk bart skal man lete lenge etter. I alle fall utenfor denne listen.

Edgar Allan Poe (18o9 - 1849)

Det er ikke det at han egentlig var så pen, det er mer det at han ser ut som en rollefigur fra sine egne historier. Som jeg elsker dypt og inderlig.

John Wilkes Booth (1838 - 1865)

Mannen som skjøt og drepte Abraham Lincoln (som har fått en i høyeste grad ufortjent helgenstatus i historien og hvis beste avgjørelse var å ta seg en tur i teateret).

Sir Edward Elgar (1857 - 1934)

Engelsk komponist. Jeg skal på ingen måte hevde at jeg vet mye om musikk, men dette er en imponerende bart!

Historiens 5 Peneste Menn med Skjegg

Friedrich Engels (182o - 1895) & Karl Marx (1818 - 1883)

Har de gitt ut et verk sammen kan man telle dem som én. En kommunistisk enhet. Pene menn med pent skjegg begge to, men Engels' er spesielt imponerende.

Thomas Jonathan 'Stonewall' Jackson (1824 - 1863)

General i den amerikanske krigen mellom statene. En pen mann, men filmutgaven fra Gods and Generals er nesten enda penere, i alle all med tanke på skjeggpryden.

Pyotr Ilyich Tchaikovsky (184o - 1893)

Jeg tar med et (relativt) ungdomsbilde og ett fra hans eldre dager for å vise at dette var en mann som beholdt sitt veltrimmede skjegg gjennom sitt voksne liv. Egentlig litt for kort og veltrimmet, men det kan jo også ha sin sjarm. I alle fall for en homofil romantisk komponist.

Lew Wallace (1827 - 19o5)

General for unionshæren under den amerikanske krigen mellom statene. For en imponerende ansiktspryd!!!

Ronnie Drew (1934 - 2oo8)

Fra The Dubliners. Nok en mann som fortjener bilder fra ulike faser av livet. Se, jeg mener virkelig se på den fylden!

Er jeg den eneste som aner en viss overvekt av herrer fra det nittende århundre? Og er det litt påfallende at en av elleve er i kategorien 'nålevende'? Og at selv denne er eldre enn foreldrene mine?

Mitt Liv: De ti Mest Interessante Hendelsene i Historien

2009-11-11T20:08:00.012+01:00

Jeg måtte inn og forandre overskriften fra 'favoritt' til 'mest interessante'. I utgangspunktet har jeg ingenting imot å bli ansett som morbid eller markaber, men selv jeg innser at en erklært ikke-aggresjonist kan gi litt uheldige signaler ved å omtale bombingen av Hiroshima som en av sine favoritter...

Berlinmurens Fall (1989) - for nøyaktig 2o år siden. Den muren Gorbatsjov samme år hevdet ville stå i ytterligere 1oo år. Den muren som i nesten tre tiår forhindret familier og venner i å se hverandre. Den muren som ble selve symbolet på jernteppet. Og ikke minst hvis fall ble startskuddet for og selve symbolet på et demokratisk Østeuropa (så kan en diskutere hvorvidt dette styresettet er det ideelle). Men det virkelig smerter meg å se østtyskere strømme over på vestsiden for å kjøpe pastellfarvede boblejakker og få seg hockysveis.
D-Dagen (1944) - 175.ooo allierte soldater. 7ooo skip. 24.ooo luftbårne styrker. Og 1o.ooo sårede og døde. Fremdeles snakker vi bare om denne junidagen for 65 år siden. Og fremdeles snakker vi bare om alliert side. Nærmere bestemt om allierte militære; også sivilbefolkningen i Frankrike led store tap, men disse er del av en annen dyster statistikk. En invasjon av slike dimensjoner synes nesten mytisk. På den ene siden fascineres jeg stort over en slik strategi, men på den andre siden blir det vanskelig å se igjen individene i disse tallene. Når dødstall angis i prosenter har vi tatt et langt steg i feil retning.
Krimkrigen (185o-årene) - en i utgangspunktet meningsløs og ikke særlig interessant krig mellom imperiemakter. Det som gjør denne krigen interessant er Florence Nightingales oppdagelser vedrørende hygiene og smitte. Der hersker liten tvil med henhold til at disse var revolusjonære, men jeg har likevel lettere for å fokusere på hvor lite de faktisk visste om disse emnene før denne krigen. Vask hendene og unngå smitte...det høres jo så logisk ut! Men så, i et anfall av selvkritikk, tenker jeg at det er lett å forveksle logikk og evne til å forstå med kunnskap. Ville det vært like enkelt for meg å bruke logikk til å trekke konklusjoner om smitte om jeg levde i en tid der jeg ikke hadde tilgang til informasjon om nettopp dette? Slik prøver jeg å tenke om mye. Jeg liker å betrakte meg selv som en rasjonell person med evne til å dra logiske slutninger, men hvor mye av dette er prisgitt den tiden i hvilken jeg lever og de tidligere generasjoner som har samlet informasjon og utført forskning som har blitt til den kunnskapen jeg og andre kan nyte godt av?
Drapet på John F. Kennedy (1963) - jeg får et skikkelig kick utav spekulative konspirasjonsteorier og vil lansere min egen senere denne måneden.
Bombingen av Hiroshima og Nagasaki (1945) - jeg nevner disse angrepene fordi de er de største, men man skal heller ikke glemme teppebombingen av Dresden og andre sivile mål under den annen verdenskrig. Og alle andre kriger for den del. Med disse aggressive handlingene ble konseptet om å drepe tusener for å redde millioner i større grad enn tidligere akseptert. Dette er etter mitt syn et fullstendig grotesk konsept. Joda, rent statistisk høres det jo bra ut. Men la oss ta idéen litt videre. Er ikke selve idéen bak stamcelleforskning å redde liv? Fortrinnsvis flere enn de som går tapt under selve forskningsprosessen? Og hva med Mengele og hans eksperimenter? Ved å bruke hundre jøder som forsøkskaniner (skjønt, det er vel andre gnagere nazistene først og fremst sammenlignet Davids Folk med) kunne han kanskje redde tusenvis av tyskere. Så fra en statistisk innfallsvinkel virker jo disse hendelsene rent så humane. Men et drap er et drap selv om formålet er utlitarisk. Det er ikke verken vårt ansvar eller vår rett å dømme mennesker til å dø med det formål å redde andre.
Oppdagelsen av Penicillin (1928) - selve øyeblikket var kanskje ikke særlig interessant, men resultatet er desto viktigere. For et bortskjemt individ i det tjueførste århundret virker det utrolig at en enkel infeksjon kan være dødelig. Jeg har brukt penicillin mot alt fra infiserte brann- og operasjonssår via tannkjøttinfeksjon til forkjølelse, og jeg kan ikke si jeg har opplevd noen av disse som nær-døden-opplevelser. Men hvordan ville det vært for hundre år siden? Ville jeg fremdeles vært i live? Når noen beskylder meg for å være bortskjemt fordi jeg er enebarn pleier jeg å svare at vi er alle bortskjemte fordi vi lever i det tjueførste århundret.
Julen 1914 - som nevnt på listen over mine filmfavoritter. Historien om soldatene som denne høytiden risikerte å bli henrettet for desertering ved å krype opp av skyttergravene og feire sammen med sine erklærte fiender får meg til å strigråte. Og etter å ha feiret og bedt sammen som brødre ble det forventet at de skulle gå hver til sin skyttergrav og fortsette med å drepe hverandre... Der har du grunntrekkene i moderne krigføring.
Europeiske bosetninger i Nord Amerika (16o7 ->) - jeg har ingen problemer med å se at mye urett skjedde i denne prosessen og at mange folkeslag ble (noen vil si blir) undertrykket. Samtidig stiller jeg meg på ingen måte bak idéen om at urinnvånerene (se! Jeg kan et politisk korrekt ord!!! Enn så lenge; hva som oppfattes som politisk korrekt forandrer seg typisk like fort som skjørtelengden og hvor vidt paljetter er glamorøst eller tacky) levde i fred og harmoni med hverandre til den hvite mann kom og ødela idyllen. Ulike stammer kriget mot hverandre, og forholdet dem imellom var på ingen måte mer hjertelig enn det mellom dem og europeerene. For ikke å snakke om at noen av disse stammene kom før andre og måtte flytte som resultat av at andre kom til. Europeerene kastet seg rett og slett inn i samme spill om land og ressurser. Men for all del; at andre har gjort hverandre urett tidligere rettferdiggjør på ingen måte at noen fortsetter denne uretten. Anyway; jeg skulle egentlig ikke komme med verken egne meninger om eller et nyansert bilde av denne bosetningsprosessen; poenget mitt er å påpeke den innvirkning denne hendelsen har hatt på hele verden i århundrene som fulgte pilgrimenes båttur og kanskje særlig det tjuende (og så langt det tjueførste) århundre. Bare tenk hvor mye global politikk og kultur Uncle Sam har vært og er involvert i!
Slaget ved Teutoburgerskogen (år 9 AD) - jeg er meget interessert i det første halve århundret av vår tidsregning. I denne tiden ble mye av Europas etniske struktur avgjort. Mennesker har flyttet på seg siden den gang, men mange folkegrupper ankom sitt nåværende kjerneområde i løpet av disse fem hundre årene. Det aktuelle slaget i hvilket romerene tapte avgjorde Romerrikets nordlige grense for de neste fire hundre årene (eller resten av dets levetid), men den dag i dag fungerer Rhinen som en kulturell grense. Grensen mellom Nord- og Sydeuropa, mellom øl- og vinkultur, mellom smør- og olivenoljepreferanser... Til tross for at kulturer på mange måter bringes nærmere enannen kommer man ikke fra det faktum at historiske grenser fremdeles har sin innvirkning. Og mitt hjerte gleder seg selvsagt over at et desentralisert militære som det germanerene kunne oppbringe var i stand til å slå den (etter den tids skala) høyteknologiske sentraliserte romerske hæren!
Utgivelsen av Gutenbergs Bibel (145o-årene) - forut dette hadde ulike kulturer prøvd ut ulike metoder for printing av bøker, men det var Johannes Gutenberg som tok det første steget mot å gjøre bøker til allemannseie. For meg (jeg er fremdeles et bortskjemt enebarn i det tjueførste århundre) er det vanskelig å tenke meg en tilværelse uten daglig tilgang på trykksaker av ulike slag. Selv etterat internett i stadig økende grad overtar trykkekunstens territorium. Det som er trist er at midt i denne informasjonstidsalderen er der så altfor mange som ikke vet å utnytte seg av de enorme ressursene vi har tilgjengelig.

Mitt Liv: 5 Menn jeg Beundrer og 5 Kvinner jeg Beundrer

2009-11-11T01:22:00.007+01:00

Menn

Murray N. Rothbard (1926 - 1995) - min absolutte favoritt blant liberalistiske tenkere. Ludwig von Mises og Friedrich von Hayek er muligens mer kjente, men Rothbard er etter mitt syn en oppfyllelse av disse tos tanker. Han ble inspirert av disse samt en rekke andre store økonomer og filosofer, men han videreutviklet meningene deres og gikk lenger enn dem. I tillegg viste han hvordan liberalisme også kan forsvares fra et moralsk perspektiv; ikke bare som et utilitarisk verktøy.
Nathaniel Hawthorne (18o4 - 1864) - jeg fascineres av den mørke romantikken og det gotiske. Vel og merke som gjennomført (og ikke minst gjennomtenkt) kulturell sjanger, ikke som et forsøk på å overgå både andre og seg selv i å være grell og grim. Jeg er tilhenger av Edgar Allan Poe så vel som overnevnte, men jeg fascineres også av Hawthornes respekt for fortiden og hans egen plass i det som snart skulle bli fortid.
Booker T. Washington (1856 - 1915) - jeg hater rasisme, og noe av det mest rasistiske jeg vet er opplegg ment å fremme visse rasers situasjon. Jeg innser at visse tiltak kan være nødvendig for en gruppe som var på vei ut av en helt spesiell situasjon som slavehandel eller Holocaust, men dette må være en i høyeste grad midlertidig løsning. Unntakstiltak i respons til en unntakstilstand. Med Washingtons selvhjelpstiltak fikk ikke bare tidligere slaver og deres barn en bedre fremtid; de opparbeidet seg samtidig den respekten de fortjente. Jeg skal ikke nekte for at der var mange som ikke viste (og viser...) noen form for respekt, men drittsekker vil dessverre alltid finnes.
G. K. Chesterton (1874 - 1936) - en ekte språkkunstner. Hans evne til både å skape og bruke ord og konsepter, til både å sette på spissen og gå i dypet, til både å være vennligsinnet og politisk ukorrekt... Og ikke minst dekker hans karriere en rekke områder fra filosofi og religion til journalistikk og fiksjon, og i motsetning til andre multikunstnere håndterer ham dem alle elegant og med imponerende innsikt. En innsikt som nærmest virker profetisk og langt forut Chestertons egen tid.
Frédéric Bastiat (18o1 - 185o) - mange skylder på at de ikke har tid til å lese. Vel, der er ting man har tid til og ting man tar seg tid til. Men jeg er innforstått med at det kan være vanskelig å finne tid til alt man skal gjennom i en travel hverdag. Og det som er så fint da er at ett av de beste verkene noensinne skrevet er på noen få titalls sider. I La Loi/The Law demonstrerer Bastiat så elegant som muligens bare en franskmann kan hva som ligger i veien for en fri tilværelse.

Kvinner

Rose Wilder Lane (1886 - 1968) - datter av Laura Ingalls Wilder som har skrevet Huset på Prærien. Det intellektet, den skrivekunsten og de liberalistiske teoriene denne kvinnen la for dagen er bare imponerende. Og da hun gikk bort 81 år gammel var hun midt i planleggingen av en treårig tur verden rundt. Jeg finner eldre mennesker som fremdeles lever og planlegger ytterst fascinerende.
Flannery O'Connor (1925 - 1964) - jeg beundrer henne for hennes lokalkoloritt, hennes evne til å skape en gotisk atmosfære av et hvilket som helst utgangspunkt og at hun aldri kompromitterte sin katolske tro gjennom karriere og sykdom. Men aller mest beundrer jeg hennes humoristiske holdning til eget handicap. Mange som lider av et handicap blir såret av andre menneskers reserverte holdning til dem, noe jeg uten problemer forstår. De er allerede i en vanskelig situasjon, og den blir ikke bedre av at mennesker ikke klarer å forholde seg til dem. Samtidig forstår jeg usikkerheten som fører til denne avstandstagenen. Mennesker med handicap kommer i like mange utgaver som individer. Noen ønsker hjelp (i alle fall tilbud om sådan) i hverdagen; andre ønsker å klare seg selv (og at alle skal forstå dette). Selvsagt er det upassende å umyndiggjøre et menneske i rullestol ved å ta tak i stolen uten tillatelse, men noen blir faktisk fornærmet bare noen tilbyr en hjelpende hånd eller to. Selv prøver jeg å innta en holdning der den aktuelle personen vet at jeg er der om nødvendig, men på en ikke-intrusiv måte. Jeg ber vedkommende si fra dersom hjelp skulle være ønskelig. Men noen ser endatil dette som en fornærmelse. Så hvordan skal vi forholde oss? Dersom man ikke tilbyr hjelp til en som ønsker det er man et dårlig menneske. Og dersom man tilbyr hjelp til en som ønsker å demonstrere sin selvstendighet er man...et dårlig menneske. Valget er ditt! Er det rart man blir usikker? Da er det en velsignet lettelse å se mennesker som kan lette på stemningen ved hjelp av humor. Kan noen spøke om et ubehagelig tema blir det straks mindre farlig. Derfor blir jeg rett og slett i godt humør av O'Connors løse og sarkastiske omgang med alvorlige emner.
Coco Chanel (1883 - 1971) - la det være sagt. Dette er en kvinne jeg har særdeles blandede følelser om. Noen av hennes kreasjoner er etter mitt syn det verste som har skjedd i motehistorien. Bukser for kvinner, neglelakk og eksponering til sol med den hensikt å få en mørkere hudfarve kunne jeg klart meg fint uten. Til tross for disse skamplettene i motehistorien beundrer jeg Coco enormt. For de fleste designere betyr nytenkning å gjøre noe crazy som blir ansett som kult en sesong eller to for så å bli en dårlig spøk. Coco derimot, skapte klassikere og konsepter som den dag i dag regjer øverst i motehierarkiet. Her går ikonstatus og brukervennlighet hånd i hånd. Denne kvinnen fortjener virkelig å bli ansett som en legende.
Anne Frank (1929 - 1945) - hun er blitt en klisjé som man kanskje assosierer med Miss Universe-taler. 'Jeg beundrer mamma og Anne Frank, og så ønsker jeg meg fred på jord og nok mat til alle.' Men en klisjé er bare dårlig om den også er innholdsløs. At denne ikoniske jødiske jenten i tillegg deler skjebne med så altfor mange samtidige gjør henne heller ikke mindre beundringsverdig. Det jeg beundrer aller mest ved henne er hennes fantastiske evne til ikke å gi opp. Hun tilbrakte to år skult på et trangt loft under stadig verre forhold. Likevel lot hun ikke disse årene bli stjålet fra henne. Til tross for den grufulle situasjonen og til tross for at hun legger for dagen deskriptive og analytiske evneroverraskende for sin alder, beholder hun tenåringssinnet. Hun er nysgjerrig, optimistisk og fjollete som en hvilken som helst tenåringsjente. Hun legger planer for fremtiden og forelsker seg i den eneste gutten hun har tilgjengelig, vennen Peter som gjemmer seg på samme loft. Slikt et pågangsmot burde være en inspirasjonskilde for oss alle.
Zora Neale Hurston (1891 - 1960) - hadde mye til felles med både Booker T. Washington og Rose Wilder Lane. En ypperlig skribent og en skarp iakttager med fornuftige men ukonvensjonelle syn på verden og menneskeheten.

Mitt Liv: Favorittmat

2009-11-04T18:20:00.000+01:00

...og -drikke.

Jeg elsker mat. Jeg har aldri forstått mennesker som ikke har appetitt eller som bare klarer å spise til visse tider på dagen. Er jeg våken nok til å bevege kjevene er jeg våken nok til å spise! Og selv om jeg er både kresen og selektiv (i matveien som på de fleste andre av livets områder), er der mye jeg liker også. Her er topp ti:

Ananas - jeg er egentlig ikke en typisk fruktelsker, men ananas klarer jeg meg ikke uten. Jeg kan lett spise en kilo for dagen. Ananas er perfekt! Akkurat passe søt, akkurat en passe anelse syrlig, en interessant men lettspiselig konsistens...som jeg sa, perfekt. Vet dere forresten hvorfor denne frukten som egentlig er et (eller mange sammensmeltede) bær heter 'ananas'? Før man hadde egne kasser til å frakte dem i, brukte man banankasser med den engelske påskriften 'bananas'. Og for å skille dem fra bananene strøk man ut b'en. Så jeg går utifra at hadde de heller brukt appelsinkasser ville 'ranges' toppet listen min.
Sukkerspinn - ja, jeg høres sikkert ut som en femåring. Noe jeg er glad jeg ikke er, for jeg setter pris på muligheten til å spise hva jeg vil uten oppfordringer om ikke å ødelegge appetitten og så videre.
Eggerøre - egg er bare fantastiske! De binder sammen og hever, de er væske og (relativt) tørre, de kan brukes i søtt og salt, de...er fantastiske. Samtidig er jeg ikke overbegeistret for å se det gule og tenke 'det skulle blitt kylling', så jeg foretrekker dem i rørt tilstand.
Havredrikk - det ikke-animalistiske alternativet til melk. Jeg skal ikke påberope meg å være veganer, men denne drikken er god!
Tomater - nok et medlem av frukt- og grøntavdelingen som jeg kan konsumere enorme mengder av.
Nybakt brød - jeg er så kresen at jeg aldri kjøper brød. Det er ikke fordi jeg ikke liker brød, men fordi jeg aldri kan få kjøpebrød ferskt nok (turen fra butikken og hjem er for lang til at det kan kalles ferskt når jeg endelig kan spise. Det er ikke fordi jeg har lang vei til butikken eller går svært sent, men fordi brød taper seg så fort) og fordi jeg til dags dato ikke har funnet et kjøpebrød som er like godt som mitt eget. Sistnevnte, derimot, kan jeg spise store mengder av. Noe som er bra i og med at brødet ikke lenger vil være ferskt til neste måltid. Ikke engang for en som spiser så ofte som undertegnede.
Te - Earl Gray laget på svart te; ingen politisk korrekte, miljøvennlige eller helsevennlige etterligninger.
Vingummi - etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg gradvis å innse at jeg aldri ville få en såkalt voksen smak og sverge til mørk sjokolade. Det har i alle fall ikke skjedd ennå.
Varm melk med honning - egentlig smaker ikke dette noe godt, men der er så mange barndomsminner knyttet til denne drikken at jeg til tider inntar den likevel. Trygghet, følelsen av omsorg, vissheten om at jeg har en unnskyldning til å være våken til koppen er tom...
Risengrynsgrøt - egentlig smaker ikke dette så formidabelt heller, men grøt er mettende på en måte som virkelig kjennes godt!

Mitt Liv: Tidenes 1o beste filmer

2009-11-03T02:44:00.005+01:00

Enemy at the Gates (2oo1) - hvis noen kan hjelpe meg å finne en slik Stalin-statue ville jeg blitt evig takknemlig. Og er ikke Rachel Weisz utrolig søt i militærantrekk?
Fidel (2oo2) - og da snakker vi om den originale utgaven på tre og en halv time; ikke den forkortede versjonen som jeg kom i skade for å kjøpe på en bensinstasjon. Det er som å betale hundre tusen for en klokke for så å oppdage at det er en ekte Polex. Samtidig skal jeg innrømme at den lange utgaven kanskje er for spesielt interesserte (og hvem vet; kanskje der er et marked for Polex også? Det er utrolig hva spesielt interesserte kan bli spesielt interesserte i). Men er du spesielt interessert i revolusjon, geriljakrig og menn med skjegg er originalutgaven absolutt å anbefale. Jeg er litt i tvil om jeg vil anbefale å se den to ganger i strekk, men det fungerte for meg.
Swing Kids (1993) - før Dr. Wilson fra House ble lege og før Batman ble...Batman, var de begge musikkinteresserte tenåringer i Hitlers Tyskland. Jeg elsker stilen i filmen, jeg elsker de svingende rytmene, og jeg elsker endatil Kenneth Branagh som halvfet nazist. Men mest av alt elsker jeg budskapet, nemlig advarselen mot å oppføre seg lydig mot en ideologi for å unngå problemer. Gjentar man en doktrine mange nok ganger er faren til stede for at man begynner å tro på den. Og forresten, er det ikke litt bekymringsverdig at Batman viste nazistiske tilbøyeligheter i sin ungdom?
Ike: Countdown to D-Day (2oo4) - til tross for at Tom Selleck måtte ta barten for å spille Eisenhower; der får da være måte på kreative tolkninger i estetikkens navn. En fantastisk god film som går grundig inn i planleggingen og strategiene bak denne enorme militæroperasjonen. Bare synd filmen ender dagen før selve D-Dagen slik at vi ikke får se om invasjonen var vellykket eller ikke...haha.
The Departed (2oo6) - ingen orker å se denne sammen med meg. Og jeg må jo innrømme at jeg forstår det med mindre man faktisk er ute etter et to og en halv timers foredrag om konflikten mellom det tradisjonelle og romantikken representert av Leonardo DiCaprios rollefigur og referanser til Nathaniel Hawthorne på den ene siden og det moderne og modernismen representert av Matt Damons rollefigur og referanser til James Joyce på den andre siden.
From Hell (2oo1) - denne har alt! En creepy gotisk atmosfære, konspirasjoner på høyeste nivå og ikke minst Johnny Depp med en velfrisert men særdeles maskulin bart.
A Christmas Truce at the Front (2oo5) - til tross for at dette strengt tatt er en dokumentar, hører den absolutt med på denne listen. Og til tross for at dens formål er å skildre en historisk hendelse, er den etter mitt (etterhvert tårevåte) syn den mest overbevisende antikrigsfilm noensinne laget. Og jeg som ler mens Titanic går ned og Den Engelske Pasienten kjemper for livet (sue me!) gråter meg gjennom en regnskog av papirlommetørkler hver gang jeg ser den. Bedre enn noe annet verk demonstrerer den det meningsløse ved moderne krigføring. En type krigføring der mennesker som ikke har noe personlig imot hverandre og som under andre omstendigheter kunne blitt venner, blir beordret til å drepe hverandre. Ikke fordi de nødvendigvis truer hverandres frihet, men på grunn av allianser og statspolitikk på et så høyt nivå at de som regjerer der oppe ikke har noen idé om livet og døden i skyttergravene. Og for mange av de involverte var dette den aller siste julen de fikk oppleve; denne desemberdagen i 1914 da de kom sammen med sine statsbestemte fiender og spilte fotball, byttet gaver og ba bønner for sine døde.
All Quiet on the Western Front (193o) - siden vi likevel snakker om Første Verdenskrig. Krigen som skulle ende alle kriger... Det jeg finner aller mest fascinerende med denne filmen er at den ble laget bare 12 år etter den aktuelle krigens slutt. For det første er kvaliteten i så måte imponerende. For det andre fyller det meg med ærefrykt å tenke på at de fleste som så den i 193o faktisk hadde gjennomlevet epoken den skildrer. Og for det tredje er det en interessant mental utfordring å prøve å se den utifra perspektivet til det opprinnelige publikummet. Kanskje trodde de virkelig at denne krigen hadde endt alle kriger? Dette var jo endatil før Hitler kom til makten. Neste oppgave blir å tenke på hvordan våre oldebarn om 8o år vil se på det som kommer ut i dag, samt hvilken oppfatning de vil ha av oss og vårt forhold til verden og historien.
The Guns of Navarone (1961) - nok en klassiker man bare må få med seg.
Gods and Generals (2oo3) - vinnerene skriver historien, derfor er det interessant å se en film som i hovedsak handler om de konføderate troppene i krigen mellom de amerikanske statene (jeg liker ikke betegnelsen 'borgerkrig' på en krig der man ikke kjemper om det samme geografiske området. Denne krigen handlet om Sørstatenes ønske om å løsrive seg; disse hadde intet ønske om å få makt over Nordstatene. Jeg betegner derfor denne krigen som en løsrivelseskrig, langt på vei sammenlignbar med den amerikanske frigjøringskrigen i hvilken de amerikanske koloniene løsrev seg fra styresmaktene i London. Sistnevnte bør heller ikke omtales som en revolusjon da kolonistene ikke prøvde å ta all makt fra de sittende styresmaktene som i den franske revolusjonen, men utelukkende søkte selvstyre over det de oppfattet som sitt eget område). Kampscenene i filmen er imponerende og veier absolutt opp for den noe stive dialogen, Stephen Lang er overbevisende i rollen som Stonewall Jackson, og Robert Duvall...det er kult at én og samme mann kan spille både Robert E. Lee og Josef Stalin?

Nå som jeg er ferdig aner jeg en viss overvekt av krigsfilmer... Jeg håper ikke dette tar troverdigheten fra den ikke-agressjonistiske holdningen jeg proklamerer under punkt 7.

Mitt Liv: Mine 1oo Favoritter

2009-11-02T02:43:00.003+01:00

I mai la jeg ut topp-ti-lister over aspekter ved mitt liv og min personlighet, noe jeg fant både interessant og lærerikt. Jeg anser meg selv for å være et selvbevisst menneske, men å bli "tvunget" til å lage lister over alt fra hva jeg ser etter i en venn til hva jeg aldri bruker eller spiser åpnet faktisk øynene mine ytterligere. Derfor kommer jeg i dagene fremover til å legge ut ti nye lister; denne gangen over mine ti favoritter på ti ulike områder:

Tidenes 1o beste filmer
Favorittmat
5 menn jeg beundrer og 5 kvinner jeg beundrer
De 1o mest interessante hendelsene i historien
Historiens 5 peneste menn med bart og historiens 5 peneste menn med skjegg
Favorittaktiviteter
Musikk til enhver anledning
Favorittklesstiler; 5 jeg bruker selv og 5 jeg liker å se på andre
Favorittklesplagg og -tilbehør; 5 fra mitt eget klesskap og 5 fra ønskelisten
Favorittditt og yndlingsdatt

Musikk/ (sær) Humor / Politikk: Internasjonalen

2009-11-01T01:09:00.003+01:00

Jeg er blitt fortalt at jeg har en noe spesiell form for humor. Mulig det, men dette er i alle fall hysterisk morsomt. Nesten like morsomt som da vi hadde en katt på Dyrebeskyttelsen som ikke sa 'mjau' men 'maooo' og jeg fikk arbeidsdagen til å gå ved å si
'Pus, hvem er den beste statsstyreren noensinne?'
'Maooo!'

Vel, det er ikke så kjekt å spa drit etter noen dusin katter; noe må man da finne på!

Refleksjon: Halloween

2009-10-31T14:31:00.008+01:00

Jeg må innrømme at jeg har blandede følelser for Halloween. En av de vanligste kritikkene her i landet er denne dagens kommersielle rolle i vår kultur. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på de som kjenner meg, men jeg anser faktisk dette aspektet for å være blant de mer positive. At noe er kommersielt bør ikke uten videre diskvalifisere det. Kommersialisering på et fritt marked skjer som resultat av mange nok mennesker ønsker å bruke ressurser på noe til at det blir lønnsomt for menneskene bak konseptet. Det blir faktisk et uttrykk for folkekultur.

Men at jeg er for dannelsen av folkekultur betyr ikke på noen måte at jeg liker alt som kommer inn under denne kategorien! Jeg hater country og danseband, jeg hater grilldress og crocks og jeg hater folkelige uttrykk. Og Halloween...jeg er ikke spesielt begeistret for skjeletter og spøkelser. Edderkopper hater jeg mer enn danseband og crocks til sammen og svarte katter og gresskar liker jeg hele året. Frankenstein og hans monster (som ikke er samme individ!!! Når jeg hører noen omtale monsteret som Frankenstein går jeg fra alle prinsipper om toleranse og ikke-aggresjon) er interessante som litterære skikkeliser og min interesse i slaviske kulturer lar meg ikke komme utenom vampyrskikkelsene. Men å kle seg ut som disse... Nei, jeg har nok ikke tatt denne nye festdagen til mitt hjerte.

Mange klager også over ufordelaktig oppførsel som kommer i kjølvannet av denne dagen. Helt alvorlig; la oss ikke skylde på dagen. Mennesker som bruker høytiden som unnskyldning for å være til plage for andre må selv ta ansvar for dette, og de som plages må legge ansvaret på de som plager; ikke på dagen. Vandalisme og trakassering bør håndteres på samme måte som årets resterende dager, og de som bruker dagen på å drikke seg full ville med all sannsynlighet gjort dette uten innføringen av en kommersialisert keltisk høytid. Vi nordmenn er ikke akkurat kjent for å behøve en unnskyldning for å drikke oss full.

Men hvis vi går bak det rent kommersielle, så har faktisk denne dagen en interessant historie. Absolutt verd å se:

Dessuten er Halloween en perfekt dag til å dele min interesse i gruppen Squirrel Nut Zippers. Jeg elsker referansene til mellomkrigstiden, de gotiske innslagene (jeg er tilhenger av det gotiske som et aspekt av den mørke romantikken, ikke som den moderne subkulturen goth) og de svingende rytmene.

Mote & Skjønnhet: Skjønnhetstips

2009-10-24T04:01:00.006+02:00

Motebladene bugner av skjønnhetstips. Hvordan gjøre puppene større og hoftene mindre. Matte eller glossy lepper? Fremheve midjen eller bena? Eller kanskje begge deler? Men faktum er at all verdens kosmetikk og designerplagg vil være bortkastet med mindre visse faktorer er til stede. Og dette er ikke noe politisk korrekt feel-good prat om at ekte skjønnhet kommer innenfra. Dette er derimot fem punkter jeg mener lar klær og skjønnhetsprodukter komme til sin rett.

Vær selvbevisst - vi er heldige som har det frie marked til å forsyne oss med et enormt utvalg klær og kosmetikk (der fikk jeg sagt det også! En ny dag; et nytt slag for kapitalismen!). Dette er særlig bra siden vi mennesker er så ulike. Vi har ulike former, farver, livsstil og så videre. Og det må bety at noe som passer til én ikke nødvendigvis passer til alle andre. Når man velger stil kan man ikke ignorere dette. Når man investerer i mote (som i denne sammenheng også inkluderer kosmetikk) må man ta alle sine fysiske trekk med i betraktningen samtidig som man må vurdere hvilket inntrykk man ønsker å gi. Og enda viktigere; hvilket inntrykk ens fysiologi og mote sammen kan gjøre troverdig. Er man over 18o vil man få problemer med å fremstå som liten og søt; heller bør man utnytte det faktum at man er høy og flott og garantert blir beundret og misunnet for dette. Har man sart porselenshud bør man fremheve og utnytte dette fremfor å hige etter eksotisk olivenhud og ferskenfarvede sommerkjoler. Og selvsagt vise versa. Jeg er ingen relativist, men jeg mener faktisk at de fleste utseender kan bli pene og tiltrekkende med de riktige produktene. Og de riktige produktene er de som er tilpasset ens unike utseende.
Hent inspirasjon fra andre men vær deg selv - de fleste som kjenner meg vet at jeg har en viss fascinasjon med førstedame Jackie Kennedy. Jeg simpelthen elsker feminine drakter, ermeløse kjoler og perlekjeder. Både i kleskjøp og styling henter jeg ofte inspirasjon fra denne kvinnen, men jeg lar det bli med inspirasjonen. For det første vil jeg tro der er visse ulikheter mellom å være førstedame i det Hvite Hus og pedagogikkstudent fra Hardanger (uten at jeg skal påstå at jeg har særlig erfaring med førstnevnte), og dette må man selvsagt ta hensyn til når man foretar motevalg. For det andre er hver enkelt av oss skapt som et unikt menneske og bør verdsette den man er. Man kan aldri bli noen andre, og det bør man heller ikke hige etter. Jeg er ihuga tilhenger av kulturell utveksling, noe jeg mener er hovedingrediensen i kulurell utvikling. Kulturer henter inspirasjon fra hverandre, påvirker hverandre og lar seg påvirke av hverandre. Dette har pågått så lenge der har fantes noen form for kultur, og jeg ler alltid av de som vil bevare den rene norske kulturen. Alvorlig talt. Steialderfunn viser handel med og rituell påvirkning fra andre kulturer. Hardingfelen ligner da mistenkelig på en fiolin, og poteten som spises til nær sagt hver eneste middag her i landet ble importert fra Sør Amerika for bare et par århundrer siden (nordmenn har faktisk spist ris lenger enn poteter). Men nå har jeg argumentert meg langt ut på viddene her. Poenget mitt er at inspirasjon og påvirkning er bra, også på et individuelt nivå. Problemene begynner når man prøver å bli en kopi av et annet menneske. Likeens når én kultur prøver å bli en annen. For det første har man da mistet noe unikt, og for det andre blir kopier skjeldent like gode som originalen. Så hent inspirasjon fra de kildene som måtte passe deg. Fra jenten i klassen som ser bra ut og vet det selv, fra filmer og TV-serier, fra Paris Hilton (grøss) eller fra amerikanske førstedamer. For ikke å snakke om fra sesongens kolleksjoner. Moteblader og butikkutstillinger er manges fremste inspirasjonskilde. Men ikke mist deg selv i jakten på inspirasjon. Ikke prøv å bli den eller dem du lar deg påvirke av. Sjansene er store for at det blir lite vellykket, og sjansene er enda større for at nettopp du har noe som er verd å ta vare på og videreutvikle (nå høres jeg nesten filantropisk ut... Folk som kjenner meg lurer muligens på om jeg har mistet meg selv).
Vær fysisk komfortabel - jeg elsker sko. Når folk av den grunn beskylder meg for å være materialist svarer jeg med å formidle at mine sko faktisk har sjel, og å elske noe med sjel er ikke materialistisk. Da tror de muligens jeg er gal og tør ikke å kritisere meg ytterligere. Men i alle fall. Jeg elsker sko. Særlig de med høye hæler. Jo høyere jo bedre. Men...det er ikke akkurat komfortabelt å vakle rundt på 12cm stiletter en hel dag. Jeg er ikke blant de som sverger til at komfort er det aller viktigste når man skal velge antrekk (da ville jeg gått rundt i de flanellsbuksene bare katten får se meg i), men der får da være måte på hvor man skal li for skjønnheten. Jeg pleier å si at man skal li med måte for skjønnheten. Det gjelder å finne en balansegang. Og nå snakker jeg om den berømte middelveien; ikke om kunsten å gå på høye hæler. Jeg er villig til å gi opp noe komfort for å føle meg velkledd (og -skodd!), men ikke så mye at jeg lyser "woman in pain". Faktum er nemlig at smerter og ubehag ikke får frem dine beste trekk. Dersom du absolutt ikke klarer å gå med høye hæler vil jeg anbefale flate sko og et naturlig smil fremfor stiletter og en stiv grimase. Og selv om trenchcoaten er mer flatterende for din figur enn vinterkåpen i ull, er ikke blå lepper og ukontrollerte skjelvinger spesielt flatterende. Samtidig trenger man ikke gå rundt i parkdress. Dersom du likevel bestemmer deg for et alterntiv som er fysisk smertefult, det være seg klær som ikke er sesongtilpasset eller sko som ikke er fottilpasset, så vil jeg anbefale medbrakt komfort. Høye hæler blir straks enklere å håndtere (fottere?!? Det må da være et ord for skoelskere? Jeg får kontakte språkrådet) med vissheten om at man har et par ballerinasko i vesken. Og nordavinden mildner bare ved tanken på boblejakken som ligger i bilen bare to kvartal unna. Vissheten om at 'dette skal vare i ytterligere seks timer' er ofte mer smertefull enn selve smerten.
Vær mentalt komfortabel - er du usikker på hvorvidt et visst antrekk kler deg? Viser du litt for mye hud? Er dette virkelig din farve? Ikke bruk det. Selv om bekymringene dine er grunnløse vil de i seg selv være nok til at verden ikke får se deg fra din beste side. En selvsikker holdning vil heve ethvert antrekk, og det motsatte vil...gjøre det motsatte. Hvem sa at man ikke kan kombinere mote og logikk?!? Her kommer et bokstavelig talt farverikt eksempel: tidligere i år stod jeg og ventet på båten. Jeg hadde på meg kort skjørt med nøytrale strømpebukser under og en lys trenchcoat. Og nye sko. Jeg følte meg velkledd. Så tok en hund feil av meg og en brannhydrant (nei, det var aldeles ikke morsomt!!!) Jeg som alltid går med ekstra strømpebukser i vesken i tilfelle rakning eller andre uhell oppdaget til min store skrekk at de nettopp i dag hadde måttet vike plassen for et ekstra par med sko. I tilfelle de nyinnkjøpte skulle bli vonde i løpet av dagen. Se foregående punkt. Jeg løp til nærmeste butikk for å kjøpe nye strømpebukser, og til min enda større skrekk hadde de to farver å velge mellom; knall rosa og knall oransje. Hva førstnevnte angår; jeg har tidligere hevdet at ordet rosa er forkortelse for 'Royalty of Satan', og jeg har inngått utallige veddemål som går ut på at hvis noen ser meg i rosa skal de få...jeg husker ikke engang hva jeg lovte, så sikker var jeg i min sak (jeg vedder heller aldri; bare som uttrykk for hvor sikker jeg er på noe). Jeg var også sikker på at det ikke var noe jeg var villig til å risikere, så det ble de oransje. Nå kunne jeg i alle fall bli tatt for å være en brannhydrant, tenkte jeg i galgenhumor. Eller, jeg så nedover meg selv og fikk assosiasjoner til en hegre (advarsel: ikke google dette ordet for å få opp bilder. Der er en fotograf med dette etternavnet som tar...man kan muligens kalle dem naturbilder, men de har lite med fugler å gjøre) eller en tjeld. Borte var gleden over de nye skoene (hvis noen så dem måtte de nødvendigvis se de oransjekledde bena mine også) og borte var følelsen av å være velkledd. Resten av dagen gikk jeg rundt med en 'ikke se på meg' holdning som sikkert var like lite tiltalende som tiraden jeg tidligere hadde rettet mot eieren av den aktuelle hunden (jeg sa unnskyld senere; jeg liker hunder og har selv erfaringer som sier at de kan være noe uforutsigbare). Poenget mitt er at dersom man er usikker på sin egen fremtoning (eller som i mitt tilfelle; sikker på at jeg så grusom ut), så vil dette forhindre en i å vise seg fra sin beste side. Dette gjelder ikke bare antrekk som skiller seg ut i nevneverdig grad. Er du blyg av natur kan du lett føle deg eksponert i miniskjørt. Oppdaterer du garderoben hver sesong vil du kanskje føle deg uttdatert i fjorårets haremsbukser. Er du livredd for å bryte etiketten vil du garantert føle deg utilpass med lang kjole i et coctaiselskap. I et anfall av filantropi predikerte jeg tidligere å være seg selv. Dette bør være et overordnet mål for alle, men en (sær)egen stil uten tilhørende ønske derom er lite tiltrekkende. Jeg mener personlig at den selvtilliten som hører til en egen stil bør utvikles før eller mens man utvikler sin egen stil. Vel og merke fra et moteperspektiv. Kanhende en psykolog ville anbefalt noe annet. Er du for eksempel blant de som følger moten slavisk og/eller i stor grad bryr deg om hva andre sier men har et hemmelig ønske om å uvikle din egen stil og begynne å skille deg ut? Da vil jeg anbefale deg å opparbeide nødvendig selvtillit og selvstendighet mens du gradvis utvikler den stilen du måtte ønske. Tanken på å troppe opp i farmors omsydde forklekjole etter å ha uniformert deg i boblejakke, jeans og UGGs kan ta motet fra enhver. Begynn med et spesielt smykke. Et sjal. En annen farve på genseren enn du er vant til... Kvinner (og menn for den saks skyld) med sin egen stil er fantastisk flott, men dersom hun selv er usikker på nettopp dette vil resultatet bli deretter.
La gleden over andres fordeler bli din største fordel - du verden så filantropisk jeg er i dag! Der er mange menneskelige egenskaper som virker lite tiltalende. En av de aller verste er smålighet. Manglende evne til å påpeke og glede seg over andres fordeler. Å være raus med komplimenter vil ikke bare gjøre godt for mottakerene av disse; det vil gjøre deg mer tiltrekkende! Du skal ikke opptre som en underdanig hund og overlesse alle du møter med komplimenter; det kan lett virke irriterende på motparten og få deg selv til å fremstå som på desperat jakt etter venner eller anerkjennelse. Men hvis noen tar ordet og sier noe fornuftig, si det til dem. Hvis noen har gjort en ekstra god jobb, la dem få vite det. Og hvis noen tar seg ekstra godt ut i dag...helt alvorlig. Du blir ikke mindre pen av å innrømme at andre er pene! Tvert imot vil du fremstå som en raus person som er så sikker på deg selv at du ikke føler deg truet av andres fortrinn. Og selvsikkerhet i moderate mengder er tiltrekkende. Og for all del; tilpass komplimentene til den aktuelle mottakeren! Du er pen, du er smart, du er...hva betyr det egentlig? Det kan selvsagt være hyggelig å høre noen si at man er pen, men egentlig er dette en særdeles intetsigende påstand. Sier vedkommende det samme til alle han møter? Mener han det? Er han ute etter å smigre deg? Har han i det hele tatt sett på deg? Etthvert kompliment bør ha som hovedformål å få mottakeren til å føle seg sett. Kommentér at resepsjonisten på arbeidsplassen tar seg godt ut i blått, at en elev skriver interessant fordi han er så flink til å beskrive, at en kollega er tålmodig fordi du så hvor godt hun håndterte en vanskelig kunde tidligere i dag. La det underliggende budskapet være 'jeg ser deg og jeg liker det jeg ser', ikke 'jeg prøver å smigre deg'. Mennesker som er så rause har en udefinerbar skjønnhet ved seg som ikke har noe med verken sminke eller klær å gjøre. En skjønnhet som man kan oppnå helt gratis og samtidig gjøre hverdagen lysere for andre.

I want it All

2009-10-16T16:01:00.004+02:00

Både valget og dagene derpå er overstått (merk dere at jeg ikke sier 'vel overstått'), og alt går tilbake til det vanlige. Hva nå det måtte være. Visse fenomener er lettere å vurdere i ettertid enn når man står midt oppi dem, og jeg mener dette er den perfekte tiden til å vurdere valgkampen og valget.

Det er også tiden når min ellers kyniske holdning til menneskeheten forsterkes ytterligere og grenser til desillusjon. For ikke å si misantropi.

Politikerforakt i ulike stadier er et velkjent fenomen i media så vel som blant velgerene. Med argusøyne følger man håpefulle folkevalgte i ukene før valget og nyvalgte så vel som rutinerte politikere etter valget. Kan man ta dem i løgn? Eller enda bedre; korrupsjon? I det minste problemer med å følge opp valgløftene? Og sensasjonen er stor når man har klart å sette en politiker opp mot veggen. Var det ikke det vi sa? Slike kan man simpelthen ikke stole på!

Som de fleste lesere sikkert vet, er heller ikke undertegnede fremmed for dette begrepet. Jeg har særdeles lite tro på politikere. Jeg tviler ikke på at der er gode individer blant disse også; heller ikke at mange faktisk bryr seg om hva som er best for innbyggerene i dette landet. Men det er ikke til å komme fra at selv blant de som går inn i politikken med de beste intensjoner, så blir stemmesanking viktigere og viktigere jo lenger oppover i systemet man kommer. Noen klarer fremdeles å beholde fokuset på hva som er best for menneskene, mens andre dessverre blir så opptatt av selve stemmene at de er villige til å love og lyve for å oppnå det overordnede målet; nemlig en stortingsplass.

Men helt alvorlig; jeg har ikke særlig høyere tanker om mange velgere. Nå snakker jeg ikke om de som er genuint uenige i det jeg selv står for; ei heller de som ikke deler min skepsis til den demokratiske prosessen. Jeg har venner fra ytterste venstre til ytterste høyre fløy (nå snakker jeg altså om liberalister som jeg selv; ikke om nynazister som ofte feilaktig refereres til som høyreekstreme. Sistnevnte gruppe er blant de få som ikke er representert i min omgangskrets og som nok aldri kommer til å bli det heller), og mange av mine venner er trofaste mot konge, folk og stemmerett. Nei, jeg snakker om de som legger til side alle prinsipper (hvis de i det hele tatt har noen) og stemmer på de som fortest mulig kan tilfredsstille flest mulig av deres personlige ønsker.

For å la det være helt klart; som liberalist er jeg selvsagt for både menings- og ytringsfrihet. Selv om jeg selvsagt skulle ønske at alle delte mine meninger slik at vi kunne fått det samfunnet jeg anser som ideelt, så favner også min liberalistiske holdning ulike politiske retninger (dette må på ingen måte forveksles med relativisme. Jeg mener ikke at alle meninger er verken riktige eller likeverdige, men jeg mener at man skal få lov til både å tro og gjøre feil så lenge det ikke skader andre). Inkludert meninger om hvordan disse retningene bør fremmes (i denne omgang snakker jeg om de som støtter demokratiet ved å stemme; politisk vold får bli et fremtidig tema). Men jeg har særdeles lite til overs for selvsentrerte mennesker uten ideologisk ryggrad; mange har ikke engang så mye som et ideologisk ribben.

Slike mennesker stemmer typisk på det partiet som lover nøyaktig det de selv har lyst på. Akkurat nå... For mange av dem har ikke noen form for lojalitet fra valg til valg heller.Dersom en slik velger ett år stemmer SV fordi de lover full barnehagedekning og vedkommende ikke orker å ha en sutrete fireåring hjemme hele dagen, vil han eller hun ikke ha problemer med å stemme Høyre fire år senere når poden er åtte år og dermed vil nyte godt av dette partiets grunnskolepolitikk.

Men er det rart velgerene tenker slik? Denne holdningen er ikke bare allment godtatt; den blir endatil oppmuntret av partier med regjeringsmakt som mål. Det er nemlig nettopp disse velgerene partiene kjemper om hvert eneste valg. Det har nemlig lite for seg å bruke tid, penger og ressurser på de kjernevelgerene som ikke bare stemmer lojalt annenhvert år, men som også støtter partiet gjennom tykt og tynt i de fire og tyve månedene som ligger mellom hvert valg. Ingen partier har heller kjernevelgere nok til å vinne makten med disse alene. Derfor kjemper de med veltalenhet og valgstesj om de som ennå ikke har bestemt seg, og da vil det være poltisk selvmord å påpeke at deres holdninger er noe selvsentrerte.

Jeg skal ikke på noen måte nekte folk å forandre mening, men jeg synes det er trist å se den politiske prosessen redusert til en nedverdigende kamp der våpenene er løfter om hvordan skattebetalerenes penger skal brukes. Som de fleste kanskje vet, elsker jeg katter. Men de kan til tider opptre noe enkelt, og lojaliteten deres er absolutt verd å sette spørsmålstegn ved. De løper til den som gir den beste maten eller som har mest tålmodighet til å kose. Men er mennesker særlig mye bedre? Løper ikke vi til det partiet som har de fagreste løftene? Uten å vie temaet ideologi en tanke? Ei heller det faktum at over fire millioner mennesker kan bli påvirket av det valget vi tar? (Dessuten er ikke mennesker like gode å klappe som katter. 1-0 til Felis Catus).

Musikk/Global Kultur: Manai d Ireerei

2009-09-20T22:49:00.003+02:00

Jeg vil bare si at mongolsk musikk er undervurdert i vår kultur, i alle fall som underholdningsobjekt. Ellers lar jeg videoen tale for seg.